Rambo vender hjem: -Jeg bestemte meg over natta i forrige uke

Onsdag ble det klart, 11 år etter at han forlot barndomsklubben, Runar Sandefjord, sluttes ringen. Christoffer Rambo vender hjem, og denne sesongen blir hans siste i utlendighet. Jeg tok en en prat med Christoffer om en fantastisk utenlandskarriere og om hvorfor han nå flytter hjem.

-Coronapausen ga oss mersmak i det å være hjemme

Allerede under oppkjøringen til denne sesongen ga Christoffer Rambo beskjed om at denne sesongen kom til å bli hans siste i den tyske Bundesligaklubben, GWD Minden, men at det skulle bli hans siste sesong som spiller i utlandet var ikke noe 31-åringen hadde bestemt seg for.

-Coronapausen ga oss mersmak i det å være hjemme. Før har vi bare vært hjemme i forbindelse med ferier og sånne ting, men det har aldri gitt oss den skikkelige hjemme/hjemme-følelsen, om du skjønner hva jeg mener? Coronapausen førte til at vi måtte være hjemme i Norge fra rett over påske til i midten av juli, og da fikk vi virkelig kjent litt på at det var digg å være hjemme i Norge også. Ungene blir større og eldstemann skal begynne på skolen neste høst. Tiden var kanskje moden, men ingen ting var avgjort. Jeg var vel egentlig litt usikker på om spill i Norge var et alternativ. Men så kom Runar Sandefjord på banen, forklarer Christoffer, og tillegger.

-Spill i Runar var en tanke som hadde streifet meg før, men jeg har vært usikker på om det har vært mulig å finne en løsning for meg og familien (samboer og tre små gutter). Men Runar kom brått på banen, og jeg hadde noen videomøter med Leif (Gautestad, trener) og Jørn-Magne (Johannessen, styreleder). Vi diskuterte frem et aleternativ som var kjempeinteressant. Vi så på det som enda et nytt mulig eventyr, og da det ferdige forslaget kom på bordet bestemte vi oss over natta. Avgjørelsen ble vel tatt i forrige uke en gang, og nå skal jeg være Runarspiller, ihvertfall de tre neste sesongene om alt går etter planen.

Hjemme har vært borte i 11 år

Christoffer reiste tidlig ut for å leve av å spille håndball. Da han som 21 åring gikk til BM Valladolid i Spania viste kalenderen årstallet 2010. Fra han debuterte i Runar som 18-åring i 2007 og frem til han reiste i 2010 rakk Christoffer å spille 86 kamper og score 354 mål for klubben . Sju av målene hans i Runar-drakt kom i cupfinalen i 2008, og det var med å sikre klubben sitt siste NM-gull. Elverum ble slått 27-24. Venstrearmen hans leverte bomber av noen skudd, og han var fryktet av både målvakter og fotografer. Det er klart større klubber så et potensiale i unggutten.

–Den første perioden ute ble litt rotete. Det ble relativt korte opphold i Vallodolid, Elverum og franske Dunkerque. Men så gikk turen til tyske GWD Minden, i november 2013, og der har jeg blitt frem til nå, forklarer Rambo.

-Når du nå etter hvert forlater Minden så har du vært der i åtte år. Det er ganske uvanlig i dag, og det må vel sies å være en stor suksess?

-Ja det kan du godt si, men jeg har ikke vært med på å vinne noe med klubben. Personlig er jeg veldig godt fornøyd med det jeg har fått til, og jeg har trives veldig godt både på og utenfor banen her i Minden. Det er en gammel og tradisjonsrik klubb som det er ganske lave forventninger til. Det er Bundesligaen, men vi lever et enkelt og behagelig liv her.

Toppscorer og på årets lag i Bundesligaen

Som Bundesligaspiller i Minden har Christoffer dundra inn 571 mål på 122 kamper, og han har plassert seg høyt på toppscorerlistene hver eneste sesong. I sesongen 2016/2017 ble han valgt ut på årets lag i ligaen, og i sesongen 2019/2020 ble han plukket ut som reserve på det samme laget. Christoffer har vært en svært viktig spiller for sitt lag, og senest i forrige måned, oktober, kom han på månedens lag i Bundesligaen, av mange regnet som verdens beste og tøffeste liga.

-Vi rykka ned halvannet år etter at jeg kom til klubben. Da mista vi Christoph Steinert til Magdeburg og en annen spiller ble skada. Min rolle i laget ble større og viktigere, og den har jeg beholdt siden, forteller Christoffer.

-Er det den beryktede venstreslegga som har gitt deg den posisjonen du har i klubben?

-Ja det er klart at det er armen og skuddet som fortsatt er det viktigste våpenet jeg har, men etter hvert så synes jeg nesten det er andre ting i spillet som er blitt kulere. Rollen min i laget er litt annerledes nå. Jeg får styre mye av spillet i overtall, og det har blitt mange flere innspill til strek. Akkurat det løsnet veldig i de tre årene Magnus (Gullerud) spilte på linja her. Vi hadde et strålende samarbeid, og han kunne jeg nesten spille inn til i blinde.

Norges A-landslag har også hatt gleden av Christoffers venstrearm. 93 kamper og 208 mål har det blitt på lysluggen, men det er mange i håndballnorge som mener har har fått for få sjanser. Synes han det selv?

-Nei på ingen måte, jeg ser ingen grunn til at jeg skulle tatt plassen til noen av de gutta som spiller der. Det var en periode der da jeg var litt inne i laget det gikk litt trått med noen småskader og sånn, og da tok noen andre vare på sjansene de fikk. Sånn er det i idretten, og på klubblaget har det egentlig gått bedre og bedre etter at tiden på landslaget var over, uten at jeg ser noen sammenheng i det. Jeg har hele tiden hatt en god dialog med Christian (Berge, landslagssjef), og han har selvfølgelig god kontroll på det jeg driver med. Hadde det kommet skader eller situasjoner som gjorde at han trengte mine tjenester ville han tatt kontakt, og jeg selvfølgelig stilt opp. Men det har vært deilig å sitte hjemme i sofaen og heie på Norge også, smiler Rambo.

Og hjemme i sofaen har siden 2013, som nevnt, betydd hjemme i Minden. Christoffer har vær så lenge i Tyskland at han av og til sliter litt med norsken.

-Når jeg sitter i bilen hender det jeg tar meg selv i å tenke på tysk. Det er vel et bevis på at man har vært i et land med et annet språk en stund, nærmest spør Christoffer seg selv, før han fortsetter

-Jeg skal fortelle noe som egentlig er litt flaut. Vi hadde videomøte med hele laget, og vi hadde fått utdelt notatblokker hvor vi skulle skrive ned en del. Jeg skulle skrive forsvar/angrep, men da måtte jeg spørre Kevin (Gulliksen) om det het angrep eller angrip. Det er litt pinlig, slår Christoffer fast, med et stort smil.

-Jeg tror det er ganske mange som har bodd i utlandet har opplevd det samme, skyter, også jeg med et stort smil, trøstende inn.

-Jeg vil være med å ta Runar tilbake dit de hører hjemme.

Nå er det ikke lenge igjen før Christoffer igjen kan begynne å tenke på norsk, og han kommer ganske snart ikke å behøve å spørre noen om det heter angrep eller angrip. Norsk blir dagligsspråket og Runarhallen blir arbeidsplassen. Men ikke tro at det er en spiller med planer om å trappe ned som kommer tilbake til Sandefjord neste sesong.

-Det føles ikke som å trappe ned i det hele tatt. Jeg er på topp nå, og det er de to, tre siste årene det har blitt skikkelig gøy. Jeg har funnet nye løsninger i spillet. Jeg har fått økt tro på meg selv, og jeg har blitt mer ballsikker. Motivasjonen er helt på topp, og jeg vil vise hva jeg er god for. Det jobbes bra i Runar om dagen, klubben er drevet profesjonelt, og det er gjort en strålende jobb i det administrative og i kulissene. Jeg gleder meg og vil gjerne være med å ta Runar tilbake dit de hører hjemme, i toppen av norsk håndball. Det er nå jeg virkelig har muligheten til å bidra, slår Christoffer energisk fast.

-Har du fått sett noe særlig av dagens Runar-lag, og har du gjort deg noen tanker om laget og ikke minst Rema 1000-ligaen?

-Jeg har nok fulgt med litt mere på ligaen i det siste, enn det jeg gjorde før. Men det er vanskelig å si så mye om nivået når jeg stort sett bare har fått sett kamper på TV. Jeg trente med Drammen i sommer, og jeg har trent litt med Runar. Selve tempoet i spillet synes jeg faktisk er høyere i Norge enn i Tyskland. Vi kjører selvfølgelige raske kontringer og sånn her også, men ting går ofte fortere i Norge. Når det gjelder Runar så blir det spennende å se. Jeg har ikke fått satt meg veldig godt inn i det laget de har denne sesongen, og jeg vet jo ikke hva de gjør foran neste sesong. Jeg kjenner jo egentlig ikke noen av de som spiller der i dag noe særlig, kanskje bortsett fra Tobias Rivesjö og han danske keeperen (Joachim Søholm Christensen). Han har jeg ihvertfall spilt i mot. Det blir nytt og spennende for meg dette her, og jeg gleder meg veldig. Som jeg sa, det er nå jeg virkelig har muligheten til å bidra, avslutter en optimistisk Christoffer Rambo.