Pride må støttes hele året!

Igjen har diskusjonen om seksuell frihet blitt debattert i forbindelse med idrett. Igjen våger makthaverne ikke å ta et tydelig standpunkt. Solidaritet og rettferdighet blir satt på prøve.

Idretten har for meg alltid vært inkluderende. Helt fra jeg var en liten gutt til nå. Alle bør kunne dyrke idretten som de ville, og være den person de er mens de gjør det. Men som det så ofte skjer er det enkelte grupper i befolkningen som blir undertrykt.

Selv er jeg vokset opp i et samfunn hvor homofile har det vanskelig. Igjen og igjen kommer historier frem at homofobien fortsatt lever i deler av samfunnet. Å ikke bli akseptert i ditt eget land, og av dine egne medmennesker er noe som er vanskelig å sette ord på, men det må være mange ganger verre å kjenne på egen kropp.

Hva kan vi gjøre?

Som idrettsutøvere har vi ikke bare mulighet, men en plikt til å vise at alle kan være med. Det skal ikke spille noen rolle om du er til jenter eller gutter, eller kanskje ikke er til noe eller noen. Vi har en stemme som kan gjøre forskjell og den må vi bruke.

Jeg er en relativ ung mann som ikke har hatt de store utfordringer i livet. Det er vanskelig for meg å forstå, at noen ikke unner noen annen det samme som vi selv har.

Det er heller ikke sikkert at jeg kommer til å flytte noe som helst ved å utrykke min mening. Jeg er dog sikker på at det er viktig at alle som har lyst, står på den riktige side av historien når den blir skrevet.

Blander vi menneskerettigheter og politikk

I lyset av debatten som igjen har tatt seg opp den siste tiden, er det ingen tvil om at idretten er en god arena for nettopp spørsmål og problemstillinger som disse. I idretten samler vi folk fra de fleste land og kulturer til å akseptere noen universelle spilleregler. Til tross for det synes politikere over hele verden at det er viktig å blande seg i hva idretten skal stå for. Som jeg ser det er det ikke spillere, felleskap eller idrettslag som blander menneskerettigheter og politikk, men politikerne som gjør det.

For noen måneder siden ble dette også debatt i hjemlandet mitt, Færøyene. Det færøyske fotballforbund ville nekte spillere og dommere å opptre med regnbuen på arm- og svettebånd. Som så ofte så seirer rettferdigheten. Spillere over hele landet valgte å fortsette med å ha en synlig regnbue når de gikk på banen.

Spillerne på det færøyske landslag i håndball valgte også å gi utrykk for hvor de står. I landskamp mot Tsjekkia den 30. april stilte kaptein og tidligere vikingspiller Kjartan Johansen med regnbue-kapteinbånd. Et tydelig signal på at de vil står på den riktige side av historien.

Har det betydning?

Jeg stiller ofte spørsmålet om dette flytter noe. Jeg er overbevist om at det gjør det. Selv om vi ikke alle har en like stor stemme, kan vi alle gjøre vår del. For meg er det viktig at det ikke er noen tvil om at idretten er for alle. Vi skal ikke bare akseptere skeiv kjærlighet og mangfold. Vi skal feire det, og se at det styrker oss. Hvis vi alle er ens kommer vi ikke langt. For å komme med en idrettssammenligning: Du vinner ikke kamper med syv linjespillere.

Helgi Hoydal