Foto: Jon Forberg

Marte røk korsbåndet for andre gang på halvannet år

Av: Trond Sørøy / Norsk Topphåndball
2. april 2021


Etter 17 måneders opptrening etter korsbåndskade, var Marte Lausund Nornes (24) tilbake i lagoppstillingen for Volda.  Så kun fjorten dager senere røk hun det bakre korsbåndet i det andre kneet på trening og må belage seg på nok en lang periode på sidelinja.

– Det er ikke like ille å ryke det bakre korsbåndet, som det er å ryke det fremre, men det var et slag i ansiktet at jeg fikk nok en langvarig skade så kort tid etter at jeg var tilbake.  Det var for mye for meg å takle.  Da gikk jeg i kjelleren, forteller Marte Nornes.


Marte hadde vært i kamptroppen i oppgjørene mot Nordstrand, Follo og Gjerpen da uhellet skjedde på trening.

– Jeg skadet meg på bursdagen min, 26. januar.  Jeg kom på gjennombrudd og fikk en takling i sida og datt rett i bakken.  Og i det øyeblikket skånet jeg høyre kneet mitt og landet kun på venstre kne. 

– Jeg kjente at det var et eller annet som skjedde, men det gjorde ikke vondt og jeg satt der og vurderte om det var noe, forteller hun.  – Alle kom bort og beroliget meg, «nei, du er bare redd, det går fint, det er bare for du har tatt andre kneet, det er ingenting.»

– Så ble jeg sjekket av legen vår etter trening, og han sa det var mulig det var skade på bakre korsbåndet.  Jeg trodde det ikke det var noe, at jeg bare hadde fått meg en trøkk. 

– Men da jeg våknet dagen etter var jeg helt stiv og fikk panikk.  Så tok jeg en ny test og fikk utslag på smerte og tok deretter MR-bilde.  Da fikk jeg også høre fra alle «at det ikke er noe, du blir ute et par uker, dette går fint.» 

– Så ble jeg ringt opp og fikk beskjed om at det bakre korsbåndet i venstre kne var røket, sukker hun. 

Foto: Jon Forberg


Marte røk det fremre korsbåndet i høyre kne august 2019, og det tok altså 17 måneder før hun var tilbake i lagoppstillingen til Volda. 

– Totalt sett var det en lang og kjedelig opptreningsperiode med mye alenetid i hallen og i styrkerommet.  Men da jeg var tilbake så jeg på opptreningen som verdifull og jeg forstod hvor mye håndballen betyr for meg.  Det er ikke noe jeg gjør for gøy, men er noe jeg virkelig har lyst til. 


Deilig å kjenne på nervøsitet igjen

9. januar 2021, dagen før seriekampen mot Nordstrand, tok trener Halldor Stefan Haraldsson Marte til side og sa hun kunne være med å varme opp i morgen.

– Da tenkte jeg at «jaja, det går helt fint det.»  Jeg har tidligere slitt med nervøsitet, men har ikke hatt den følelsen på lenge.  Og så plutselig merket jeg et stikk i maven og kjente på den nervøsiteten igjen. 

– Litt ut i andre omgang mot Nordstrand fikk jeg beskjed om at jeg kunne ta den neste sjumeteren, hvis jeg ville.  Jeg sa ja og stod i 17 minutter for å holde meg varm og da fikk jeg virkelig kjenne på hvor nervøs jeg kan bli.  Men det var veldig godt å kjenne på det igjen å være i kampmodus, smiler hun. 

– Jeg har tatt sjumetere mange ganger i mitt liv, men jeg kjente på at dette var comebacket mitt og at alle forventet at jeg skulle sette den ballen i mål da jeg fikk muligheten.  Så det gikk mange tanker gjennom hodet, «du må ikke bomme.» 

– Jeg tenkte etter den kampen at det var godt å kjenne på at den følelsen kom automatisk med en gang.  Det viser at det betyr noe. 


Comeback mot Follo

Neste kamp var mot Follo, da kom Marte på banen for å ta tre sjumetere.  Hun scoret på den første, ble avblåst for tramp på den andre og det ble bom på den tredje.

– Jeg fikk gjort litt av hvert i den kampen, så det var et fullverdig comeback, følte jeg da, humrer hun.  Det var utrolig gøy! 

– Jeg visste før kampen at jeg det ville komme muligheter for at jeg skulle ta sjumeter.  Det var i tillegg på Hilde Søyseth, som jeg har spilt sammen med i Volda i mange år.  Hun vet hvor jeg skyter, så det var mye psyke inne i bildet. 

Foto: Jon Forberg


Marte Lausund var også med mot Gjerpen, uten å komme på banen. Planen videre med opptreningen var at hun skulle være med for fullt ut januar og så begynne å spille flere og flere minutter pr kamp. 


Så ble hun skadet igjen.


Frida Rønning i Oppsal opplevde noe lignende da hun røk korsbåndet igjen en måned etter at hun var tilbake.  Da sa hun til familien:  – dette gidder jeg ikke!  Jeg gidder ikke å gjøre det en gang til. 

Men så i løpet av 14 dager så hadde hun snudd om på det og motivasjonen kom tilbake for Frida.  

– Etter at jeg kom tilbake, hadde alt gått så fint og jeg stolte på kneet, forteller Marte Lausund.  – Da jeg fikk beskjed om at korsbåndet var røket i det andre kneet, så tok jeg det tungt.  Når det går noe imot meg, så setter jeg på en fasade om at «dette går fint.»  

– Du får kommentarer hele tiden.  «Dette klarer du, du kommer tilbake sterkere.»  Da jeg fikk reflektert litt, så tenkte jeg at jeg måtte ta en vurdering på om det var verdt det, sier hun. 

– Da jeg skadet kneet i 2019 var det aldri snakk om at jeg skulle gi meg.  Da hadde jeg ikke peiling på hva jeg gikk til, men var topp motivert på å komme tilbake.  Men denne gang var det mer, da tenkte jeg «er det verdt hele den totale prosessen».  Det er mye fysisk smerte samtidig som det er mye psykisk med at du går igjennom dette alene. 

– Så jeg tok en helhetsvurdering på om det er verdt å spille håndball.

– Det som var så fint er at jeg konkluderte for meg sjøl at jeg føler jeg har noe uoppgjort på håndballbanen.  Og jeg kan ikke gi meg.  Det er godt å sitte med den følelsen, at det er det riktige for meg nå. 

– Ja, okei, nå fikk jeg en ny kjip skade, en hump i veien mot et fullstendig comeback.  Men da jeg fikk konkludert litt, tenkte jeg at jeg må utnytte tida jeg har på sidelinja igjen.  Mye mer enn hva jeg gjorde forrige gang. 


Mye å ta innover seg

– Det er så mye å ta innover seg i starten etter en skade, forteller Marte.  – Jeg kom på trening og lot som alt var fint.  Men da det slo meg, så tok jeg en pause fra å komme på trening.  Jeg er fra Ålesund, en time fra Volda.  Så jeg dro dit og fikk pustet ut her hjemme og har vært på treninger når jeg ville.  Det følte jeg var rett for meg. 

– Forrige gang skulle jeg ikke gå glipp av noe og skulle være med alt.  Jeg skulle vite alt.  Nå kjente jeg at jeg trengte å trekke meg litt tilbake for virkelig å få reflektert for meg sjøl hva jeg kjenner og føler på. 

– Det er tøft når du kommer på trening etter en skade og alle spillerne og trenerne forventer at du skal være motivert og komme tilbake.  Jeg følte at jeg på en måte sviktet de igjen, når jeg igjen ble ute i lang tid, forklarer hun. 

Foto: Jon Forberg


Mer motivert enn noen gang!

– Nå har det gått 2 måneder siden jeg røk det bakre korsbåndet og nå føler jeg at jeg er mer motivert enn noen gang på å komme tilbake, sprudler hun. 

– Det ble ikke nødvendig med operasjon, heldigvis.  Jeg tror det er den som knekker mange.  Nå har jeg et godt utgangspunkt og begynner ikke på null, det er på en måte det man gjør etter en operasjon. 

– I og med at det gikk så kort tid fra jeg satt på sidelinja til jeg nå gjør det igjen, så har jeg ikke rukket å bli vant til den nye hverdagen med å gå på håndballtrening hver dag for å trene.  Så overgangen ble ikke så stor fra å være på banen til å gå og sette seg igjen. 

– Det tror jeg var bedre for hodet mitt, siden jeg er vant med å sitte der fra før av.  Nå er jeg innstilt på den kjedelige biten med opptrening som må til igjen. 

– Og målsettingen min er å spille med Volda i REMA 1000-ligaen! avslutter hun entusiastisk.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Følg-oss-på-Instagram.png