Kunne blitt gokart og ikke håndball…

Tekst: Tore Sæther/Kolstad Håndball
16. juli 2021

Pappa Steinar var ivrig i gokart-miljøet, mens mamma Hanne hadde håndball-bakgrunn. Stian Gomo prøvde begge deler. At mamma vant «kampen», er det ingen grunn til å beklage for oss håndballfolk.

Herlig romslig terrasse på hytta i Frosta; lokale og søte jordbær og svart kaffe smaker ekstra godt i slike omgivelser.

Jeg har invitert meg selv hjem på hytta til Stian og samboer Bente for å snakke både om hytte, håndballfri sommer og, ikke så rent lite om den forestående håndballsesongen, så klart. Opp i bakkene like etter kommunegrensen mellom Levanger og Frosta ligger hytta som de to kjøpte i 2018.

Men tilbake til ingressen. Kolstad-treneren vokste opp i Sparbu. Fotball var han med på fordi kompisene var der. Håndball ble det allerede som seks-syvåring med mamma som trener. Likevel var det gokart som var den største interessen. Han drev med begge aktivitetene til han var 14-15 år, men da hadde hovedinteressen blitt deplassert til nest artigst, og litt etter litt parkerte unge Gomo gokarten. Nå var det håndball som gjaldt. 

Gokart var i flere år Stians nummer én-aktivitet – foran håndballen.

Og tro ikke at det var bare lettvint. Da han var 17 ble Stian sammen med jevnaldrende Ola Tømmerås hentet til byen, til Charlottenlund hvor man skulle satse på et skikkelig junior lag. To ganger i uka dro kompisene – med tog! – til byen for å trene i CSK-hallen. Ola var bakspiller, Stian målvakt. I mål hadde han stått hele tiden, selv om han ikke hadde dagens keeperhøyde. Men han hadde et par andre viktige ting:

– Jeg var ikke skuddredd. Et knallhardt skudd i ansiktet, førte ikke til at jeg trakk meg når neste skudd kom. Det ga meg bare et adrenalin-kick. Og så var jeg makelig anlagt. Å løpe frem og tilbake over banen, det fristet ikke mye. Ikke uten betydning var det i tillegg at det ikke var konkurranse om keeperplassen og at målvakter sjelden blir syndebukker, oftere får et klapp på skulderen etter noen gode redninger. 

Stian og Ola Tømmerås, to gode kompiser som fulgte hverandre fra Sparbu-guttehåndball til junior-satsning i CSK. I dag er Stian trener for trøndersk herrehåndballs flaggskip mens Ola er trondheimshåndballens klubbrådgiver gjennom jobben sin i Håndballforbundets Region Nord.

Alt det til sammen gjorde at Stian ikke akkurat søkte topphåndball-tilværelse, som spiller. Bedagelig var han, og da han ble meniskoperert, giddet han rett og slett ikke å trene seg tilbake. Men tidlig var trener-interessen vakt. Hans første oppgave var å trene Sparbus 88-modeller – gutter som bare var et par år yngre enn ham selv.

Siden gikk trenerveien til Ranheim (gutter 94-modell), CSKs -95 (Sander-årgangen) og 96-årganger, Kolstads 01/02-modeller før det ble Kolstads elitelag.

I dag innrømmer Stian glatt at hans store interesse og lidenskap er håndball. Men «nerd» vil han likevel ikke betegne seg som:

– «Nerd», da tenker jeg på folk som sitter alene på gutterommet og dyrker sin ene store interesse. Jeg bruker mye tid på håndball, men synes det er interessant og givende å snakke mye med folk som har samme interesse. Jeg diskuterer mye håndball med både Sander (Sagosen) og Christian (Berge) for eksempel og får på den måten tips om hvordan man driver lag på ypperste nivå. 

– Egentlig omgås jeg vel bare håndballfolk – bortsett fra Bente, da. Hun er ikke topp håndball-interessert, men er på alle kampene våre i Kolstad Arena og kan også se en tv-kamp sammen med meg når Kiel og Sander er i aksjon. Men Bente og jeg sparrer mye på tema ledelse og ledelsesfilosofi. Hun har en lederstilling på sin arbeidsplass, så der kan vi hente lærdom fra hverandre.

Nesten lidenskapelig opptatt av håndball, men uten å være nerd; hvordan vil Stian karakterisere Stian?

– En rolig fyr som er bedagelig i mange sammenhenger og fylt av humor. Jeg har alltid vært klassens, lagets, militærets klovn. Jeg synes alltid det er godt å få andre til å le.

– Og hvordan vil du at andre skal oppfatte deg?

– Som en rolig fyr som er fylt med humor og som er dedikert til jobben sin.

Jo, da om mac’en sjelden får være med på hytta, så gjør fiber og stor skjerm det mulig å se både filmer, serier og – håndball…

Hytta i Frosta betyr mye for Stian og Bente. For ikke veldig lenge siden var Gomo-hodet fylt av håndball 24/7. Det fantes ingen av-knapp, og Stian følte heller ikke at han hadde behov for en. Etter hvert har han forstått behovet for ikke å være på hele tiden. Det er han blitt minnet om ikke minst av trenerkollega Valery (Putans) og av Atle Kvålsvoll, som er Stians mentor i trenerutviklingen i Olympiatoppens regi.

– Derfor har jeg med mac’en på hytta bare når det er ytterst nødvendig. Derfor prøver jeg ikke å tenke håndball når jeg er her i Frosta. Da er det hytte-prosjekt, fisking og avslapning som gjelder. Det er rett og slett deilig å være her. Som oftest er det bare Bente og jeg, og vi er blitt flinke til å finne kortspill og brettspill som egner seg for to.

Men Stian innrømmer at når han har vært på fisketur med landslagssjefen, så ender han og Christian gjerne opp med å diskutere håndballtema helt ned til den «innerste» detalj – mens de venter på at fisken skal bite. Så er det i enkelte sammenhenger også nevnt at Gomo er god på kjøkkenet, er god til å lage mat, stemmer det?

– Vel, det er ganske begrenset, men jeg har noen få signalretter som jeg er ganske god til, bekrefter Stian og innrømmer samtidig at det ikke er veldig mye grønt og sunt i disse signalrettene, men mer godt med ordentlig smør. Ideen til rettene har han fått i kokeboken til farmor i Brønnøysund. Det handler om fisk i form, pølse i hvit(!) saus – laget fra bunnen så klart – og kjøttboller i frikassésaus. På hytta blir det gjerne pizza på grillen.

Trapp opp til den ene enden av terrassen med fornøyd terrasse-snekrer. Stian har forresten ikke bare fått sportsgener fra mor og far. Tømrermester far Steinar har tydeligvis bidratt til at Stian bare har to tommeltotter…

Så er det Kolstad, Stian. Hvordan tenker dere foran en sesong etterfulgt av en sesong ruinert av pandemi?

– Jeg brukte de første tre ukene av ferien til å være på kontoret og gjøre både administrative og faglige forberedelser, men egentlig startet Ole (Martin Viken) og jeg forberedelsene til den nye sesongen allerede i januar/februar. 1. juni kom også Erlend (Sagosen) med, og det at når vi møtes igjen etter sommerferien vil være tre stykker som daglig kan sitte sammen og diskutere forskjellige tema – trening, utvikling, kampen som var og kampen som kommer – det gleder jeg meg veldig til. Det blir noe helt annet enn å sitte alene og prøve tenke de gode tankene.

Det er en del skader i troppen. Adrian Aalberg ble korsbåndskadet og operert sist høst, Henning Limstrand og Eskil Dahl Reitan har begge pådratt seg rift i det ene bakre korsbåndet, og Gabriel Setterblom har problemer med lysken. Bekymrer det deg?

– Nei, egentlig ikke, fordi Adrian er på god vei tilbake, Henning og Eskil er snart i full gang igjen, mens Gabriel trenger mer tid. For ham er det snakk om å kjøre veldig forsiktig og rolig, så rolig at selv du og jeg skulle ha klart å følge et slikt program, smiler Stian.

– Allerede for fem år siden ønsket daglig leder Jostein Sivertsen publikum velkommen til «Norges beste håndballopplevelse». Det har dere vel ennå ikke klart å servere…?

– Ikke stabilt, men vi har vært innom det i noen kamper, aller nærmest under innvielsen av Trondheim Spektrum da vi utspilte Drammen. Den opplevelsen sitter i – både for oss og de drøyt 7000 på tribunen. For oss blir det nå viktig å få folk til å komme i Kolstad Arena, fylle tribunene rett og slett, prestere så godt at folk vil komme tilbake og at Kolstad blir samtale-emne på jobben dagen etter kamp.

Ole Martin Viken (over) er på mange måter Kolstads viktigste signering, sier Stian, og Jostein Sivertsen (under) er den ambisiøse og visjonære kontinuitetsbæreren.

Det er neppe noen som vil protestere når vi skriver at trioen Sivertsen (daglig leder), Gomo (hovedtrener) og Eivind Johnsen (leder i Kolstad håndball i en mannsalder) er de som har stått på som mest, lengst og hardest for å få Kolstad der klubben er i dag, som rett og slett er kontinuiteten i oppbyggingen av Kolstad som en storhet i norsk håndball. Sivertsens utsagn i 2016 vitner både om ambisjoner og visjoner. Stian:

– Jostein jobbet for å få vår egen hall og kunne spille e.cup i egen hule. Det første er innfridd, det andre var vi kvalifisert for, men som vi husker pandemien satte en stopper for. 

Sentrale tiltak i arbeidet mot målet om å nå helt til topps i norsk håndball er bedre og halvprofesjonell tilrettelegging for spillerne – blant annet i form av tidlig ettermiddagstrening i stedet for kveldstrening og to dager med to felles økter, styrking av trenerapparat og medisinsk støtteapparat. Når det gjelder Ole Martin Vikens inntreden er Stian ikke det minste tvil om at det er den beste signeringen klubben noensinne har gjort. Nå har Viken også kjøpt seg bolig i Melhus. Det borger for langsiktighet, noe Stian er usedvanlig godt fornøyd med.

– Men til ambisjoner og oppfyllelse; dere sa at forrige sesong skulle Kolstad være Norges beste forsvarslag. Det var vi vel ikke…

– Stabilt best, nei. I fire kamper på rad viste vi potensial ved å slippe inn i snitt bare 22 mål, men så hadde vi også noen «blødninger» som ødela statistikken. Vi kan heller ikke se bort fra at vi også manglet det stabilt gode målvaktspillet som vi håpet på.

– Hva er det som gjør deg rett og slett varm rundt hjertet når du ser håndball?

– Det er for eksempel når THW Kiel presterer sitt beste 3-2-1-forsvar med Duvnjak i spiss som fører til ballsnapp og lynhurtig Ekberg i kontra. Når jeg ser at samhandling funker, at sidemannen blir gjort god. Det varmer.

12 av snaut 35 år har Stian vært i Kolstad. Det er lett å si – og skjønne – at Kolstad er klubben i Gomo-hjertet. Det skulle bare også mangle etter så mange år, så mye energi og tid som er brukt i Kolstad-tøy.

Grillpanne er selvsagt på plass, og mellom trærne er også fjorden bevis på at det ikke er langt ned til båten og båtplassen.

Stian Gomo er i motsetning til alle andre trenere i norsk topphåndball fast ansatt, men det betyr ikke at det er utelukket hverken at han kan bli sagt opp eller selv sier takk for seg. Hva om en trenerjobb i en attraktiv utenlandsk klubb dukker opp?

– Det har jeg ikke tenkt på, men det hadde selvsagt vært artig. Likevel, jeg og vi har ambisjoner om at Kolstad skal vinne noe. Jeg vet at vi kan klare det, selv om mye må på plass for at det skal skje, og det vil ta tid. Se bare på Elverum og Aalborg. De er begge kommet med i det beste selskap, i Champions League, men det har også for dem tatt tid. Nå gleder jeg meg veldig til sesongstart, til daglig samhandling med Erlend og Ole og med en bredere stall enn det vi tidligere har hatt, en stall som er meget lovende og som jeg tror er eliteseriens yngste. Vi har etter hvert mange spillere som er født på 2000-tallet. Det lover godt for mange år fremover, sier Stian Gomo.


Etter en sommer med egentrening, møtes Kolstad-troppen til felles trening og testing førstkommende mandag. Uken etter tar Gomo med gjengen til en ukes treningsleir i Meråker. Før seriehåndballen kastes i gang 1. september (borte mot Bækkelaget) skal Kolstad også på fem dagers opphold i Kiel inklusive to treningskamper.

Seksårs labradoren «Mali» og hans 34-årige «master».

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat og Tore Sæther