Konturene av noe spennende i et totalhavari!

Tekst: ØIF Arendal

Joda. Når det står 2-12 på måltavlen godt ut i første omgang. Og ØIF Arendal bare scorer 6 mål til pause og ligger bak med 10 mål halvveis. Da er det totalhavari. Når Runar slår oss på hjemmebane med 17-29 og vinner begge omganger, da er det totalhavari. Men vi så også noe mer. Noe svært så spennende. Ja, i alle fall konturene av noe slikT!

Men la oss starte med det vi ikke så. Det som var aller mest skuffende i dagens kamp. Nemlig spillernes innsats. Tæl. Vilje. Oppofring. Fandenivoldskhet. Kampvilje. Glød. Vinnervilje. Råskap. Og ikke minst lederskap!

Riktig nok var det noen gode enkeltprestasjoner og målvakten Andrè Bergsholm Kristensen viste at han er i rivende utvikling. Deilig bekreftende utvikling. Det som rettferdiggjør «tittelen» har aldri har bedt om, men som behørlig er plassert på hans skuldre. En av Norges aller mest talentfulle målvakter.

Men hvem har tenkt til å ta opp lederskapet i spillegruppa? Hvem er det som utover høsten tar rollen som forsvarssjef? Som er lagbyggeren når motgang melder seg i kampene? Som styrer angrepet og fremoverspillet? Som styrer garderoben, oppvarmingen og tenningsnivået? Hvem er djevelens advokat i gruppa?

En gang, kanskje to så vi målvakt Kristijan Jurisic «tenne til» på forsvaret når prestasjon ikke var akseptabel. Deilig «sinne» som uttrykker forventninger om noe mer hjelp fra sine lagkamerater. Uttrykk som viser at selvjustisen i spillergruppa overgår hva enhver mental trener eller bare trener kan sette opp før, under eller i pausen på kampen. Den «tenningen» som bare kan være ektefødt i samholdet mellom absolutt alle spillerne om den skal føre til ekstraordinære resultater. Slike som f.eks. mot HBC Nantes i forrige sesong!

Den var forbausende fraværende etter 4 måneder uten mulighet til å spille kamp.

I årets første kamp. Den første siden mars måned virket rollefordelingen i laget uklart, defust og lite synlig. Altså ikke hvem løper hvor når i det taktiske. Men snarere hvem som skal ta de formelle og uformelle lederrollene i laget. De som bærer laget frem til de ekstraordinære resultatene, prestasjonene og kanskje også helt frem til gruppespillet i EHF European League.

For all del det var første kamp. Vi er så vidt kommet inn i august. Allikevel er det umåtelig kort tid til Halden står i Sparebanken Sør Amfi til første seriekamp. Og vel så viktig, til IFK Kristianstand inviterer oss til første kvalifiseringsrunde i Sverige siste helgen i denne måneden! Joda, det er tidlig. Men jammen haster det allikevel.

Mye sagt om det vi ikke så. Det kan også sies mye om ting vi så. Ting som virkelig begeistret oss.

Ja, som piruetten til Eirik Heia Pedersen. Da han rundet Runars forsvarsspiller som akkurat da så ut som en «saltstøtte». Når så vi Eirik så lett på beina sist? Klarer klubbens æresmedlem å klemme ut den absolutt beste versjon av seg selv også i denne delen av sin håndballkarriere? Det skal vi jammen ikke se bort i fra!

Vi så noe utrolig spennende i forsvar. ØIF Arendal har potensiale til å etablere et vanvittig godt 6-0 forsvar. Altså mot Runar var det ikke godt. Men vi så konturene av hva Herman Gabriel Vildalen og Kristian Rammel kan få til av et midtforsvar på godt over 4 meter i høyden. Vi så Richard Lindstrøm på sine 208 på høyre toer i forsvar. Og alltid bunnsolide Eirik Heia Pedersen på venstre toer. Det der er wow-faktor når de bare lærer hverandres bevegelsesmønster. Har litt tydeligere rolledeling. Får en eller to skikkelige «sjefer» der bak som dirigerer med jernhånd. Og får opp farten, teknikken på fotarbeidet. Da kan det hende du får se ØIF Arendal oftere i 6-0 enn i 5-1! Legg på flere andre habile 6-0 forsvarspillere (ikke målt etter Runar-kampen) som Lars Jacobsen og Laurits Mo Rannekleiv. Joda, Laurits også. Han er i ferd med å bli skikkelig voksen og har alt som skal til får også å bli en knallgod forsvarsspiller. Det er ingen grunn til at han ikke skal mestre den oppgaven i et 6-0 forsvar blant de andre storvokste bautaene.

Vi ser konturene av noe spennende på streken med. Laurits og Rammel kan utfylle hverandre, mange likheter til tross, på en fortreffelig måte.

Så har vi kanskje det mest spennende av alt. Vi har spiller nr. 23. Vi har Hermann Gabriel Vildalen. Involvert i det aller meste av det som er verd å skrive noe om i angrepet etter dagens oppgjør mot Runar.

Vi ser konturene av hvordan Hermanns tilbaketog i ØIF Arendal kan gjøre Laurits Mo Rannekleiv til en vanvittig god linjespiller. Og Rammel også. Men Laurits forløsning utover enkeltkamper er noe vi virkelig ser frem til. Jammen så vi flere fantastiske eksempler på at nettopp Hermann kan være den forløsende nøkler for publikumsyndlingen fra egen by.

Og da har vi bare omtalt Hermann Vildalens potensiale i forsvar og som servitør. Ser man på sørlendingens eget angreps potensiale, så er det rett og slett så høyt at det kan ta pusten fra absolutt alle. Han viste oss konturene av dette ved flere anledninger. Det er bare å krysse fingrene for at hans knær holder. For Hermann er så god at han vil være helt avgjørende for hvilke pokaler ØIF Arendal har lov til å håpe skal fylle opp det fantastisk flotte nye pokalskapet som Bosvik har sponset i Sparebanken Sør Amfi.

Har vi snakket om Laurits potensiale slik vi ser det, må vi selvsagt snakke om Kristian Rammel. I den grad det er innenfor «fair play» å si at vi var heldige med hans korte opphold i Danmark, så sier vi det. For Rammel har potensiale og er i ferd med å dokumentere det, langt utover det nivået som den norske serien i dag kan by på. Når det oppdages er det ikke danske klubber som er Rammels neste destinasjon. Da er det gjevere ligaer enn som så. La oss håpe at det først er etter tidenes pokalsanking på Sørlandet. Vi tåler flere gode sesonger med Rammel i ØIF Arendal! For med Rammel og Laurits ser vi konturene av et fantastisk linjepar!

Og selvsagt vet vi at både Mario Matic og Josip Vidović har potensiale til å løfte ØIF Arendal opp og frem. Til å ta styringen der fremme. Det er ettertrykkelig dokumentert i historien selv om det var både vanskelig å fraværende i Runar-kampen.

Vi har allerede fått dokumentert Sander Løvlie Simonsens soliditet. Kanskje vil Hermann Gjekstads inntreden skyve Sander ut i ny utvikling. For selv om debutanten fra Sandefjord traff oftere målvakten enn noe annet på første forsøk, ser vi en uredd luring som kommer til å bidra til nivåheving i der «ute». Og i bakhånden finnes også den skadeforfulgte lokale Adrian Evensen som har signalisert at ingen av dem bør ta noe for gitt.

Vi vet hva vi har i Olaf Richter Hoffstad. Dønn solid. Løpskapasitet som få. Anvendelig i flere roller bakover. Konkurrerte ut en av tidens beste norsk venstrekanter. Riktignok en skadeforfulgt sådan.

I dag så vi ikke potensiale til Lars Jakobsen. Ikke Lars Jakobsen heller er det mer riktig å si. Men han har dokumentert det ettertrykkelig historisk. Han trenger august på å finne gammel storhet. Men det er også alt han får før alvoret er i gang. Han vet at det er forventninger til hans retur. Og vil elske å sende Sparebanken Sør Amfi til himmels med noen underarmer…. med en sånn styrke som bare han og Martin Lindell kan!

Sondre Paulsen er sammen med Eirik Heia Pedersen, «gulvet» i dette laget. Det solide. Ikke nødvendigvis altfor spektakulære. Men de som gjør den solide jobben på hverdagene. Og dem er det mange av. Altså hverdagene. Noen liker å kalle slike typer for «kjøleskap». Noe som du har vendt deg til at «bare er der». Som du er helt avhengig av. Men du har glemt at du er det. Skru av kjøleskapet 14-dagers tid og prøv deg uten, så skjønner du hva vi mener.

Vi ser også konturene av neste generasjon stospillere i Jørg Wiliam Fiala Gjermundnes og i Herman Thysted. Ingen involvert i dag. Førstnevnte skadet, sistnevnte på landslagssamling.

Så så vi konturene av noen vi ikke har sett på elitelaget eller bare svært sjeldent. En linjespiller fra egne rekker som virkelig ser ut til å «ha det i seg». Jakob Lorentzen. Rapportene snakker ikke bare om en talentfull linjespiller. Det snakkes om et talent som har «det». Som virkelig er litt «gal» på den gode måten når det kommer til håndball.

Også så vi konturene av noe ulidelig spennende i dag. Vi så en som er født i 2004 debutere med de store. Sebastian Løvlie Simonsen fikk noen få minutter og brukte noen av sekundene til å markere seg på en slik måte som bare de som har noe ekstraordinært å by på, gjør.

Sebastian trikk-lobbet ballen over pannebrasken til en, for dagen, svært dyktig Runar-målvakt. Det ble gjennomført på en slik måte at «hele hallen» havnet fremme i skotuppene, måpende og med ett sukk fra samtlige.

Bare så synd at skotuppen var hårsbredden for stor… akkurat den ene gangen!

Men selv med en totalkolaps. Vi som var i hallen har sett konturer av noe vi liker. Vi som var i hallen har klokkertro på at dette laget er det beste ØIF Arendal noen gang har mønstret. Vi trenger bare å holde dem skadefri og håndtere smittevernsreglene slik at alle spillerne er disponible hele sesongen.

Da har vi sett konturene av noe vanvittig stort og det på en helt håpløs dag!

Gratulerer!

Kampens fotograf, Geir Terkelsen