Josefine Intelhus (21) tilbake etter 2 års skademareritt

Etter 2 år med skadeproblemer ser Josefine Intelhus veldig frem til å komme tilbake på banen som Tertnesspiller.  Josefine røk korsbåndet i oppkjøringen til det siste mesterskapet for Juniorlandslaget LK98 sommeren 2018.  Da hun var tilbake etter 15 måneder på sidelinjen rakk hun å spille 3 seriekamper og 1 NM-kamp for Vipers Kristiansand før hun igjen måtte operere og mistet resten av denne sesongen.

Josefine har mistet to sesonger som håndballspiller på grunn av korsbåndskade og rift i menisken.  Det har vært tunge perioder, men hun har hele tiden vært klar på at hun skal tilbake på banen.

– Det handler om at det er håndball jeg ønsker å drive med, forteller Josefine.  – Jeg har gått mange runder med meg selv og har tenkt «hvem er jeg uten håndball.»  Det er en stor del av meg, jeg har spilt siden jeg var liten. 

– Det var mange tanker som svevde i hodet i den perioden jeg gikk skadet.  Men jeg har hele tiden tenkt at det jeg kan gjøre er å trene så godt jeg kan.  Det er min oppgave. Heldigvis har det gitt resultater også.

– Nå gleder jeg meg veldig til et nytt kapittel i Bergen og krysser fingrene for at kroppen holder seg skadefri.  Det kjennes veldig bra nå.  Nå skal jeg komme i håndballform og har stor tro på at dette skal gå fint og jeg gleder meg veldig til å spille for Tertnes.  Nå kan jeg være med på fulle økter, men skal trappe opp gradvis og ikke være for ivrig i starten. 

En tulle-telefon?

Som Stabækspiller i 2018 ble Josefine Intelhus kontaktet av daværende Viperstrener Kenneth Gabrielsen. 

– Jeg hadde hatt Kenneth som trener på LK98-landslaget og var veldig fornøyd med han og synes det var gøy at han ønsket at jeg skulle komme til Kristiansand.  Jeg trodde i starten at det var en tulle-telefon, men det var jo ikke det.  Det var veldig hyggelig å få den telefonen, sier hun.

Rullgardina gikk ned

Men så ble altså Josefine korsbåndskadet og debuten for Vipers lå plutselig et godt stykke frem i tid.

– Jeg røk korsbåndet i oppkjøringen til det siste mesterskapet med LK98 i 2018.  Det var som at rullgardina gikk ned.  Alt jeg hadde sett for meg for den kommende sesongen, det visste jeg ikke kom til å skje.  Det var et slag i trynet.  Så vet man at det tar et år, så det var veldig tungt der og da.  Men heldigvis kom jeg meg fort og etter operasjonen så var det enkelt å finne mål og mer å se frem til.  Man tar steg for steg. 

– Jeg fikk en blodpropp i benet i forbindelse med skaden og måtte vente i 3 måneder før operasjonen.  Da følte jeg det var best å tilbringe tid hjemme med familien og ha noen som passet på meg.  Ikke da sitte i Kristiansand i ny klubb og føle meg utenfor.  Da var det trygt og godt å være hjemme hos familien. 

Inkluderende spillergruppe

Noen uker etter operasjonen flyttet Josefine til Kristiansand.  Hun skryter av hvordan hun ble tatt imot av spillergruppa i Vipers.

– Jeg flyttet til Kristiansand januar 2019.  Det å komme skadet til en ny klubb, det er ikke det man vil.  Man har lyst til å spille håndball og komme inn i laget.  Det gjør man gjennom å tilbringe tid på banen og bidra.  Så det var ikke drømmestarten, men heldigvis tok alle jentene på laget meg godt imot og tok vare på meg selv om jeg var skadet.  Det satte jeg veldig stor pris på – jeg følte meg aldri som «hun som var skadet.»  Jeg var en del av gjengen selv om jeg var ute med kneskade, sier hun takknemlig. 

Et år for sent

Opptreningen etter korsbåndskaden gikk fint og Josefine kunne gradvis delta på mer og mer på håndballøktene og trappet gradvis opp.  Og så kom endelig dagen da hun fikk sin debut som Vipersspiller.

– Det var gøy endelig å kunne debutere for Vipers, bare at det kom et år for sent, på en måte.  Det var moro, og det var gøy å få noen kamper – men det varte dessverre ikke så lenge. Så sa kneet stopp og jeg måtte inn og sy en rift i menisken.    Jeg skadet meg egentlig ikke på nytt, tydeligvis har menisken riftet seg under opptreningen uten at jeg merket det.  Det tar 6 måneder og siden dette skjedde i oktober var sesongen over. 

– Det var tungt å få den beskjeden, det skal jeg ikke legge skjul på.  Jeg hadde akkurat kommet tilbake og så frem til å spille igjen og endelig være skadefri.  Jeg følte ikke at dette var noe jeg kunne noe for, jeg hadde trent godt og følte meg i god form, og så fikk jeg den i fleisen.  Så det var veldig tungt.

Kribler i magen

Etter to år med skadeproblematikk i Kristiansand fant Josefine ut at det ville være godt for henne med en miljøforandring.  I Bergen har hun mange venninner og bekjente og følte det ville gi henne en trygghet.  Samtidig som hun vet at Tore Johannessen er en flink trener som kan gi henne ro og trygghet når hun nå skal tilbake på banen. 

– Å flytte til Bergen føles som et riktig valg for meg, sier Josefine.  – Nå ser jeg frem til vi skal starte opp fellestreningene i slutten av juli. Det kribler i magen etter å spille igjen. Det har vært et stort savn som jeg har prøvd ikke å tenke så mye på, for jeg har savnet det så mye.  Det blir synlig når jeg først er i hall og trener. 

– Nå skal jeg fokusere først på å komme tilbake, så tar jeg det derfra.  Men selvfølgelig har jeg lyst til å bli enda bedre enn det jeg var før jeg ble skadet, avslutter Josefine optimistisk.