JEG ER Sander Drange Heieren

Av: Magnus Gulliksen
19. februar 2022

Drammen HK og landslagets 23 år gamle målvakt, Sander Drange Heieren, er beviset på at du ikke må ha fått håndballen inn med morsmelka for å lykkes. Sander startet å spille i 9. klasse, og i følge han selv startet han karrieren som en helt ubrukelig ving.

Sande i Vestfold, eller …..

Sande er et tettsted med cirka 9000 innbyggere, idyllisk beliggende og trygt plassert mellom Drammen og Holmestrand. Sande er et av mange steder som har blitt hardt truffet av kommune- og fylkessammenslåingene den forrige regjeringen fikk vedtatt. Sande var en egen kommune frem til 1. januar 2020, men nå er de en del av storkommunen, Holmestrand. Men Sandebeboerne våknet ikke bare opp i en ny kommune den første dagen i 2020, de våknet også opp i et nytt fylke, Vestfold var historie og det nye fylket Vestfold og Telemark så dagens lys. Sande ble, og blir sikkert fortsatt, ofte omtalt som Sande i Vestfold. Sande i Vestfold og Telemark har jeg aldri hørt noen si, og det er kanskje like greit. For den 15. februar i år vedtok fylkestinget i det nye fylket at sammenslåingen skal avvikles, og om alt går som forventet ligger Sande igjen i gammelfylket, Vestfold, fra den 1. januar i 2024. Om det er skilsmisse på gang i den nye storkommunen også vet jeg ikke, men det ville ikke forundre meg.

Sander fra Sande

Dette intervjuet skal ikke handle om Sande, det skal handle om Drammens målvakt, Sander Drange Heieren. Men vi alle kommer fra en plass, og hjemplassen var det første Sander nevnte da jeg stilte han det klassiske åpningsspørsmålet.

-Hvem er Sander Drange Heieren?

-Jeg er en gutt fra Sande, var det kontante svaret.

Mange av oss som ikke er fra Sande uttaler Sande med en tydelig D i midten, SanDe. De som er fra Sande sier Sanne. De har rett og slett droppa D´n i midten, eller så har de gjort den så liten at den ikke høres. Sander sier Sanne om Sande, med SanDer om Sander.

Sander er født i Sande, og det var der han bodde til han var omtrent 18 år.

-Mamma og pappa er skilt, så jeg og storebroren min var hos hos dem annenhver uke. Begge bodde i Sande, men mamma flytta til Drammen etter hvert, forklarer Sander.

-Sande er et bra sted. Det er ikke så stort, og det føles som om alle kjenner alle. Det er mange barnefamilier der, og det betød masse venner og en aktiv oppvekst, tillegg Sander.

Sander begynte ikke å spille håndball før han gikk i 9. klasse. Foto: HK-72 Sande.

Håndball var en damesport

Sander var et svært aktivt barn, og det var omtrent ikke den idrett han ikke forsøkte seg i. Fotball, taekwondo, ski og dans var noe av det han begynte med.

-Jeg spilte til og med gitar en periode, smiler Sander

-OK, så gøy, spiller du fortsatt?

-Nei det var en interesse som ga seg etter halvannet års tid tenker jeg.

Norge gikk kanskje glipp av en ny Jimi Hendrix, og kanskje gikk vi også glipp av en ny Petter Solberg. I et intervju med Drammens Tidene kom det frem at Sander allerede som fireåring, i barnehagen, utbasunerte at han skulle bli verdensmester i rallycross, akkurat som Petter Solberg. Vel, det er aldri for sent, men sjansen er nok større for å vinne mesterskap i håndball.

Mange idretter ble forsøkt, men det var først og fremst fotballen som var med hele tiden. Klubben var Sande Nord og Sander hadde jobben med å vokte målet. Håndballen var noe han først begynte med i 9. klasse på ungdomsskolen.

-Frem til da mente jeg at håndball var en dameidrett, gliser Sander.

Sander måtte altså bli 14-15 år før han forsto at håndball også var en sport for gutter. Men når han først ville begynne å spille var ikke mamma så positivt innstilt, hun syntes sikkert gutten hadde forsøkt seg på vel mye.

-Ja, jeg og bestefar snek oss på treninger i håndball. Det vil si at han kjørte meg til hallen og hjem igjen, og det visste ikke mamma om, sa Sander i det nevnte intervjuet med Drammens Tidene.

Etter hvert skjønte vel mamma at gutten mente alvor med håndballen, selv om det ikke var et supertalent som dukket opp i HK-72 Sande-trøya.

-Alle nybegynnere må begynne på vingen, og sånn ble det på meg også. Eller det ble vel mest benken egentlig, jeg kunne vel verken løpe eller skyte på den tiden, ler Sander.

-Men etter et halvt års tid ble jeg putta inn i målet, og det fungerte bedre. Jeg hadde vært fotballkeeper i alle år og overgangen var ikke så veldig vanskelig egentlig, tillegger Sander.

Sander og bestefar

Da Sander først hadde funnet sin plass i målet gikk utviklingen fort. Gutten gjorde store fremskritt, og da han var 18 år gikk turen fra HK-72 Sande til der han er i dag, Drammen Håndballklubb.

-Da jeg gikk til DHK måtte jeg velge bort fotballen, fra da av ble det kun håndball på meg, forteller Sander.

Han ble kåret til årets målvakt i REMA 1000-ligaen i forrige sesong, og i januar i fjor fikk han sin debut på landslaget mot Hviterussland. Den gode sesongen og den formidable utviklingen ble kronet med plass i troppen som tok 5. plass i årets Europamesterskap. Denne sesongen blir Sanders foreløbig siste i den norske ligaen, fra og med neste sesong skal han spille for den danske toppklubben, TTH Holsterbro.

Denne rakettkarrieren hadde det kanskje ikke blitt noe av om ikke bestefar, Reidar, hadde kjørt Sander, bak mammas rygg, til og fra sine første håndballtreninger.

I slutten av januar i år døde bestefar, Reidar, etter å ha slitt med helsa en stund.

–Vi hadde et veldig tett forhold. Han var forbildet mitt og er en stor grunn til at jeg er den personen jeg er i dag, sa Sander til Drammens Tidende etter hjemmekampen mot Nærbø den 6. februar.

Det ble en helt spesiell kamp for Sander der han hedret bestefar med å spille med trøye nummer 1 og med bestefars navn, R. Heieren, på ryggen.

Bestefar Reidar var svært idrettsinteressert og var i sin tid aktiv fotballkeeper. Men han fulgte nøye med på hvordan Sander gjorde det, og etter hver eneste kamp var bestefar på tråden for å høre hvordan det hadde gått. Han var naturligvis spent på hvordan det etter hvert vil gå med Sander i Holstebro.

-Han var nysgjerrig og lurte på hvordan dette skulle gå. Bestefar mente håndball bare var flaks, fortalte en smilende Sander til Drammens Tidene etter kampen mot Nærbø.

Sander med drakta han brukte mot Nærbø. Sander hedret bestefar, Reidar, ved å spille med hans navn bak på drakta. Foto: Privat

-Jeg er glad i å slappe av

I dag lever Sander som 100 % profesjonell håndballspiller. Men noe arbeidserfaring har han rukket å få ned på CV´n sin.

Etter videregående jobbet jeg litt hos en fruktgrossist, Finstad gård, hvor jeg kjørte ut frukt og grønnsaker til butikker, skoler, kafeer og restauranter, og så har jeg jobbet litt som ekstrahjelp på psykiatrisk avdeling på Blakstad sykehus, forteller Sander.

-I tillegg har jeg jobbet som keepertrener på NTG en periode, men de siste tre årene har jeg vært heltids håndballspiller, legger han til.

-Hvordan ser en helt vanlig dag ut for en håndballproff i Drammen?

-Jeg sover ganske lenge, så sant det ikke er morgentrening, spiser frokost og ser kanskje noen serier. Ofte så går jeg en tur før trening, og så er det hjem å spise, slappe av og restituere.

Mange unge spillere drømmer om et liv som ditt, men er det egentlig et litt kjedelig og ensformig liv du lever?

-Det er en hverdag man kan trives med. Jeg liker å slappe av og er glad i det. Jeg har den hverdagen jeg trives best med og har lyst på. For andre kan det helt sikkert være motsatt, forklarer Sander.

-Hva med fremtiden? Du kan ikke alltid leve av å være håndballspiller. Har du noen planer?

-Jeg vet ikke helt, men jeg kommer sikkert til å studere noe etter hvert. Det blir ikke med det første, og jeg har ikke tenkt så veldig mye på det egentlig, svarer Sander.

Sander bor alene i en leilighet i Drammen, men han og kjæresten, Stine Haakenstad, er ofte på besøk hos hverandre. Stine studerer jus og kommer ikke til å være med Sander når han til sommeren setter kursen mot Danmark.

Sander og Stine. Foto: Privat

Stine skal fortsatt studere her hjemme i Norge, men vi kommer helt sikkert til å se hverandre en del, og så får vi se hva tiden bringer og hvor lenge jeg blir. Jeg tar et år av gangen, og så får vi håpe at jeg fortsetter å utvikle meg som keeper. Kanskje tar det meg flere steg videre og jeg kan spille ute i flere år fremover. Jeg stresser ikke med det, jeg vil bare utvikle meg og lære mere.

Jeg tror heller ikke Sander kommer til å stresse stort. Han virker seriøs og målrettet, men samtidig har han en væremåte og utstråling som forteller meg at han har en realistisk og avslappet tilnærming til det tøffe, men privilegerte håndballivet han lever. Verden går ikke under om han møter litt motgang, og han mister neppe bakkekontakten, til tross for at det er nesten to meter ned, om suksessen skulle bli stor. Jeg tror det kan være en veldig god oppskrift for nettopp det å lykkes.

-Torbjørn og Sæverås er mye bedre enn meg pr. i dag

Som nevnt debuterte Sander på landslaget helt på begynnelsen av fjoråret. De første kampene var riktig nok for det laget som gikk under navnet Nødlandslaget, men senere i fjoråret fikk han kamper med flagget på brystet, også når alle de beste var tilgjengelig. Han fikk spille en del i EM, og ikke minst vil han huskes for to strafferedninger i kampen mot Russland. Ga det mersmak?

-Ja det var moro å være med, og jeg håper å få være med videre. Men da må jeg fortsette å prestere, for jeg kjemper om plassen med mange gode keepere. Jeg vil nok bli litt skuffa om jeg ikke kommer med neste gang det skal tas ut en tropp, men jeg kollapser ikke om det ikke skulle skje heller.

-Torbjørn (Bergerud) og (Kristian) Sæverås er mye bedre enn meg pr. idag, og jeg har mye å lære av de to. Jeg ser det på trening, og jeg har en jobb å gjøre. Jeg kan nok ha enkeltkamper der jeg står godt, men de er jevnere og har et høyere toppnivå enn meg, tillegger Sander beskjedent.

Kristian Sæverås, Sander og Torbjørn Bergerud Foto:NTB/NHF

-Jeg henger mest med kjæresten eller gutta på laget

Håndballgutta i Drammen tilbringer, som kolleger flest, mye tid sammen. En ting er alle timene de holder sammen i forbindelse med trening, kamper og reiser, men de er gode kompiser utenfor arbeidstiden også.

-Jeg har fortsatt kamerater fra Sande som jeg har kontakt med, men nå blir det mest til at jeg henger med kjæresten eller gutta på laget. Det er litt aldersforskjell og noen har barn og familie å ta hensyn til, men stort sett synes jeg vi er flinke til å finne på ting sammen hele gjengen. Har vi fri en helg og det er lenge til neste kamp kan vi ta oss en fest, men er det kamp på onsdagen kan vi gjerne møtes for å slappe av og finne på noe sammen uten at det er en fest også.

-Hvordan tror du kameratene på laget vil beskrive deg?

-Det var det da. De vil kanskje si at jeg er en gledesspreder og at jeg er en fyr som bryr seg om de rundt meg. Jeg håper ihvertfall de vil si noe sånt. Men det kan sikkert hende de vil si at jeg er en kronidiot også. Jeg slenger en del dritt og kan sikkert være det, gliser Sander.

-Ville du blitt beskrevet på samme måte av bestekameraten hjemme i Sande da du var 12, 13 år?

-Nei, han ville sikkert sagt at jeg var en bortskjemt liten drittunge, og han hadde mest sannsynlig helt rett, ler Sander

Kronidiot eller en bortskjemt drittunge? Det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter en liten time med Sander på telefonen. Sander virker som en avslappa og fin fyr som ikke lar seg stresse unødvendig, og kanskje har jeg helt rett når jeg tror at han roa det hele ned og slappa litt av på sofaen etter at samtalen vår var over.

Takk for praten Sander.

JEG ER… serien i samarbeid meg: