JEG ER Ole Nærland

1998-laget til Nærbø har det vært skrevet mye om. Guttegjengen fra den lille plassen på Jæren har holdt sammen siden håndballskolen, og flere av gutta er i dag ryggraden i bygdas REMA 1000-ligalag, et lag som er så godt at de også har kvalifisert seg for spill i Europa. Ole Nærland er en av 98-gutta, og det er han vi skal bli litt bedre kjent med i denne ukas JEG ER….

Dårlig dekning, men det er ikke noe problem.

Sist lørdag sendte jeg Ole Nærland en SMS og spurte om når det passet at vi tok en prat i forbindelse med den saken du nå sitter og leser. Kun noen minutter etter at meldingen var sendt kom svaret.

-Ring meg tirsdag klokken 14:30.

Tirsdag klokken 14:30 presis fant jeg frem telefonen, og jeg var spent. Jeg hadde aldri snakket med Ole før og visste egentlig ingen ting om han. Jeg googla meg frem til at han var 98-modell og linjespiller, men noe særlig mer klarte jeg ikke å finne ut av.

Samtalen vår begynte litt rotete, for å si det forsiktig. Jærdialekten hans kan i utgangspunktet være litt vrien for en som er født og oppvokst på Siggerud, og når enten hans, min, eller begges telefoner hørtes ut som en gammel FM-radio, som nesten hadde funnet frekvensen, ble det ikke all verden av kvalitet på samtalen.

-Vent litt jeg må ta på meg et headset, sa Ole.

Han hadde nok problemer med å høre meg han også.

Headsetet hjalp ikke stort, og jeg ble alvorlig bekymret for hva jeg skulle klare å få ut av samtalen.

-Vent litt, sa Ole nok en gang.

Det neste jeg hørte var skritt. Først typiske sokker mot gulv skritt, så sko mot grusbelagt gårdsplass skritt. Det siste jeg hørte før Ole igjen var tilbake i telefonen var en bildør som ble lukket.

-Sånn, her er det dekning. Jeg tar resten av praten fra bilen, forklarte han blidt.

Jeg noterte med at fyren en løsningsorientert, og at det kan jobbes med mobilnettet på Jæren.

Takla ikke drittvær

Er det noe Jæren har mye av så er det vær. Ole har tilbragt hele livet sitt i Nærbø, på Jæren, og han er helt sikkert vant med alt dette været. Men det betyr ikke at han liker det.

-Jeg takla ikke å være ute i drittvær da jeg var liten, og det var nok en del ganger jeg plutselig ble «skada» før fotballtreninger på dager med dårlig vær, smiler Ole, og tillegger:

-Og jeg kan fortsatt bli bra forbanna når Rune (Haugseng, trener i Nærbø) skal ha oss til å løpe ute i regn og blåst.

Været kan altså være litt av årsaken til at Ole valgte bort fotballen som 13-14 åring, og gikk all-in med håndballen. Men det var ikke den eneste årsaken.

-Jeg har to eldre brødre som spilte håndball, og pappa var håndballtreneren min fra jeg var seks til tolv år. Det lå nok litt i kortene at det var håndball det skulle bli.

Og Ole har aldri angret på at han valgte bort fotballen for håndballen.

-Håndballen var alltid det jeg likte best, og det var der vi var best. Vi vant mye helt fra vi var små, og det er jo sånn at det er morsomst å holde på med det man et best på. Dessuten tror jeg nok ikke det kunne blitt noen fotballspiller av meg. Jeg er nok for tung, men jeg gjør meg ikke helt bort når vi spiller fotball som oppvarming på håndballtreningene.

Min erfaring med håndballspillere er at de elsker å fortelle hvem av lagkameratene som er den dårligste fotballspilleren. Ole Nærland er ikke noe unntak.

-Det er nok navnbror Nærland, Halvor-Elias, som er den dårligste fotballspilleren på laget, gliser Ole.

Ole og Halvor-Elias er forøvrig ikke i nær familie

-Vi er i slekt langt uti der et sted, forklarer den, i følge seg selv, beste fotballspilleren av Nærland-gutta.

Pliktoppfyllende og grinete

I dag går Ole det siste året på lektorutdanningen ved Universitetet i Stavanger. Ved siden av studiene har han en 60% stilling som kontaktlærer ved en barneskole i Nærbø. Og at det skulle bli lærer av unge Nærland lå også kanskje litt i kortene. Han har alltid likt seg på skolen.

-Jeg har alltid vært en ganske god elev og var pliktoppfyllende og jobba ganske godt med fagene. Matte har alltid vært et fag jeg synes det har vært moro å få til, og matteboka til storebroren min begynte jeg å jobbe med allerede da jeg gikk i barnehagen, forteller Ole.

-Pliktoppfyllende på skolen. Er det sånn lagkamerater og trenere vil beskrive deg som ung håndballspiller også?

-Jeg tror de vil si at jeg var en pliktoppfyllende fyr de også. Men de vil nok hevde at jeg var en litt grinete og sutrete type, ihvertfall om vi hadde tapt eller om jeg ikke gjorde det noe bra. Og så tipper jeg de vil si at jeg var en litt sjenert gutt.

-Vil de si det samme om deg idag?

-Nja, jeg er ikke så sjenert lenger, ihvertfall ikke innad i laget. Jeg kan nok være litt grinete fortsatt, men har nok blitt bedre. Jeg vil vel si at jeg har forandret meg ganske mye.

Alltid en lagkamerat i nærheten

Håndballgutta til Nærbø har alltid holdt sammen, på banen og utenfor. Ole er ikke det minste tvil om at det miljøet han er oppvokst i har vært viktig, og avgjørende, for at han er den han er i dag.

-Jeg har kommet meg godt gjennom det meste, og har det vært perioder som har vært tøffe så har jeg alltid hatt kamerater å ha det tøft sammen med. På håndballbanen var det på et tidspunkt veldig mange linjespillere, og jeg så vel ikke akkurat for meg en plass på noe A-lag. Men da hadde vi alltid et tilbud. Det var mange lag i aldersbestemte klasser og det var B-lag. Uansett hvor jeg var og hvilket nivå jeg spilte på så spilte jeg med gode kamerater, forklarer Ole.

Men også utenfor håndballhallen har gutta holdt sammen

-Kameratgjengen har vært med uansett hva jeg har gjort. Når jeg gikk på videregående skole gikk jeg sammen med lagkamerater og når jeg begynte på Universitetet gikk jeg sammen med kamerater. Det er ingen tvil om at det gode miljøet har påvirket meg som person

Ole tar med seg mye av det håndballen har gitt han inn i sin egen lærergjerning

-Det er ingen tvil om at jeg tar med meg mye av det håndballen har gitt meg videre til mine egne elever. Vi skal ha fokus på at vi er et lag og at vi skal utvikle oss sammen. Da blir enkeltindividene bedre også. I Nærbø er vi opptatt av å ikke bare utvikle håndballspillere. Ting henger sammen. Trives du og gjør det bra på skolen påvirker det deg positivt også utenfor skolen, som for eksempel på håndballbanen, forklarer Ole ivrig.

-Jeg gjorde et intervju med treneren din, Rune Haugseng, for et par år siden, og en av de tingene han var mest stolt av var at de aller fleste av de lokale Nærbø-guttene tok utdannelse utover den videregående skolen.

-Rune har rett i det. Jeg tror alle Nærbø-guttene på laget i dag har tatt, eller er i, en form for høyere utdannelse, slår Ole fast.

-Jeg er nok litt redd for nye ting

Ole har på mange måter ordna seg bra her i livet. Han er ferdig utdannet lektor til sommeren. Han har allerede en god lærerjobb, og han spiller håndball med sine aller beste venner, på et veldig godt lag.Kjæreste har han også, Nærbø-jenta, Magnhild Lode Ege, har vært kjæresten hans i halvannet år, men enn så lenge bor Ole hjemme hos mamma og pappa.

-Begge brødrene mine har flytta hjemmefra så nå har jeg hele kjelleren for meg selv og stortrives med det, smiler Ole.

Men han bor nok ikke på gutterommet for evig tid.

-Jeg har tenkt litt på å flytte til sommeren, men det er ikke noe stress. Det er ikke så ille å bo hjemme hos mamma og pappa heller. Kjæresten min har fortsatt noen år igjen av sin utdanning, så det er ikke noe hastverk.

-Hva med å flytte på seg for å spille håndball et annet sted?

-Får jeg et tilbud så må jeg selvfølgelig vurdere det. Men der skal være veldig godt for at jeg sier ja. Jeg stortrives i Nærbø, vi gjør det godt, og vi får være med å spille i Europa. Det vil være fryktelig tungt å måtte si farvel til det.

Det er nok ikke bare tilhørigheten til stedet Nærbø og det gode håndballaget han spiller på som gjør at det skal mye til for å flytte på Ole. Lagkameratene, kompisgjengen, har vært sammen hele livet. Så langt har alle livets retningsforandringer blitt tatt sammen med andre. Kan det også ha negative sider?

-Det kan du kanskje si. Det har nok gjort det til at jeg er litt redd for nye ting, og jeg er nok litt skeptisk til å sette meg i situasjoner jeg ikke føler meg helt trygg på. Jeg lever på en måte i en trygg liten boble, sier en oppriktig Ole.

Call of Duty, «Sosialt samvær» og Manchester United

Ole sliter ikke med å få dagene til å gå. En Master skal skrives i løpet av året, jobben som kontaktlærer på skolen i Nærbø skal gjøres, og det trenes håndball hver eneste dag. Hva gjør en en så travel fyr når det dukkerr opp noen ledige timer eller dager i kalenderen? Ikke overraskende dukker lagkameratene opp igjen.

-Da samles vi gjerne hjemme hos en av kompisene, men når vi ikke gidder det ender det ofte med at vi sitter foran hver vår PC og gamer sammen. Det går litt tid på Call of Duty, Warzone og FIFA med gutta, det gjør det.

-Hvem av dere er den ivrigste og beste gameren?

-Tord Lode, var det kontante svaret fra Ole

-Men om det dukker opp en frihelg så sitter dere vel ikke og gamer hele helgen?

-Neida, vi finner på andre ting også. Om det er lenge til kamp kan det jo hende at vi legger opp til litt sosialt samvær også.

-Sosialt samvær? Er det det vi på Siggerud kaller fest?

-Ja det er nok det, gliser Ole, og oppfølgingsspørsmål anses som unødvendig.

Ole forteller videre at han ser en del håndball, selv om han, i følge seg selv, bare er sånn middels interessert.

-Det blir til at jeg ser noen kamper og følger litt med på hvordan det går rundt i de forskjellige ligaene. Men noen håndball-nerd vil jeg ikke si at jeg er. Jeg ser nok heller en Manchester United kamp på TV enn en håndballkamp.

-Da så du sikkert Manchester United – Liverpool sist lørdag også da?

-Dessverre gjorde jeg det. Jeg vil ikke si at det ødela hele helgen min, men det er nok det verste jeg har sett i hele mitt liv, avslutter Ole.

Min hyggelige prat med Ole er over, og jeg gir han tillatelse til å forlate bilen. Det ble ikke noe orden på samtalen vår før Ole tok noen skritt over gårdsplassen. Det er ofte sånn at man må ta noen overraskende skritt for at ting skal bli bra.

Ole er bare 24 år og skal helt sikkert ta veldig mange nye skritt i årene som kommer, og går det som jeg tror vil mange av de bli tatt sammen med gode kamerater i Nærbø.

JEG ER… serien i samarbeid meg: