JEG ER Nora Løken

Den første kvelden alene hjemme i sin aller første leilighet. Det er en merkedag i livet det. Oppsals Nora Løken brukte en time av akkurat den kvelden på å snakke med Norsk Topphåndball. Hun er neste spiller ut i portrettserien, JEG ER…

Jeg skal ikke påstå at jeg husker den første kvelden i min første leilighet. Men det er nok først og fremst fordi jeg begynner å bli en ganske gammel fyr. Men jeg kommer til å huske den første kvelden håndballspilleren, Nora Løken, hadde i sin egen leilighet. For det første hadde vi en lang og hyggelig prat, og for det andre vil det for evig å alltid være dagen før de norske håndballgutta kollapset i sluttminuttene mot Sverige, og mistet semifinaleplassen i EM. Vi skal komme litt tilbake til leiligheten til Nora, og vi skal litt innom hvor, og med hvem, Nora så skjebnekampen til håndballgutta. Kampen gikk nemlig på en tirsdag, og det er en dag hvor tradisjoner holdes i hevd, for Nora og familien.

En engasjert jente

Når vi først er inne på tradisjoner, som vanlig visste jeg veldig lite om spilleren jeg skulle skrive om på forhånd. Jeg sjekka kjapt statistikken til Nora inne på handball.no og så at hun var den tredje mestscorende spilleren hos Oppsal så langt denne sesongen. Og det var det hele, noe mere visste jeg ikke. Hvem er egentlig Nora Løken?

-Jeg er en engasjert jente fra Karlsrud, svarte en blid Nora kjapt på åpningsspørsmålet.

Og lurer du på hvor Karlsrud er så ligger det på Nordstrand i Oslo, sånn cirka midt imellom Lambertseter og Ekebergsletta. Der er der Nora er født og oppvokst, og det er der hun har bodd helt siden hun ble født i år 2000, og frem til mandag 24. januar 2021.

Men jeg vil vite litt mer om hva hun mener med at hun er en engasjert jente.

-Med den mener jeg at jeg liker å ha noe og holde på med, og det jeg gjør gjør jeg fullt ut, oppklarer Nora.

Noras nærmeste familie består, i tillegg til henne av, storebror Kristian, som er halvannet år eldre enn Nora, Mamma Tone og Pappa Kjetil.

-Og så må vi ikke glemme hunden vår, Dobby. Det er en irsk setter, Pappa jakter skjønner du, forteller Nora.

-Jakter du også?

-Nei, men jeg fikk egentlig jaktprøven av pappa til konfirmasjonen, men jeg har ikke tatt den enda. Kanskje en gang i fremtiden, nærmest spør Nora seg selv.

Jeg tror Nora Løken sikkert blir sikkert jeger enn gang i fremtiden, en ivrig og engasjert en til og med.

En aktiv familie

Selv om Karlsrud ligger i Oslo, og Oslo er landets eneste storby, følte ikke Nora at hun er oppvokst på en stor plass.

-Jeg gikk på Karlsrud skole fra 1. til 10. klasse, og vi som gikk der kom alle sammen fra det som egentlig er et ganske lite område. Det var bare to klasser i hvert trinn, og vi følte vel at vi kjente hverandre alle sammen. Jeg trivdes på en liten skole, og hadde det veldig hyggelig, forteller Nora.

Og oppveksten på Karlsrud var i stor grad preget av idrett.

-Samlingspunktet for veldig mange av jentene jeg gikk på skolen med var fotball. Det var flere av oss begynte å spille for Lambertseter da vi gikk i 1. klasse, håndball begynte jeg vel med ett års tid etter fotballen, sier Nora.

Og legger til:

-Det ble ikke så veldig mye tid til så mange hobbyer utenom idretten egentlig, men jeg likte selvfølgelig å henge med venner, og jeg har fortsatt god kontakt med mange av de jentene jeg 1. til 10. sammen med.

Det var idretten som var hovedinteressen og det viktigste for Nora i oppveksten, men hun vil ikke si at hun kommer fra det mange vil kalle en typisk idrettsfamilie.

-Pappa har spilt håndball og fotball, men det var ikke noe han drev på med i min oppvekst. Jeg vet ikke helt hvor høyt nivå han spilte på, men jeg tror ikke det var så veldig bra. Broren min Kristian spilte også både håndball og fotball, men det var mer som en hobby og noe han har gitt seg med nå, forklarer Nora.

Men om resten familien Løken ikke var like opptatt som Nora og Kristian, på en fotball- eller håndballbane, så har de alltid likt å være ute og i aktivitet.

-Vi har alltid hatt hund, og vi har gått mye på tur, både med og uten ski på beina. Hytta vår på Mylla i Nordmarka har vært, og er, mye i bruk, i tillegg til at vi har gått mye i fjellet, hele familien.

Fra Bækkelaget til Oppsal

Frem til Nora gikk i 6. eller 7. klasse spilte hun fotball for barndomsklubben Lambertseter, deretter byttet hun til Kåffa (KFUM Oslo). På håndballbanen var det hele tiden Bækkelaget som var klubben, ihvertfall frem til hun begynte på den videregående skolen. En skole som ellers skilte seg veldig ut fra den lille og trygge skolen hun hadde gått på fra 1. til 10. klasse.

-Jeg gikk på Lambertseter videregående skole. Den lå ikke langt hjemmefra den heller, men den var stor. Det var vel sju klasser, med 30 elever i hver, på vanlig studiespesialisering, i tillegg til to idrettsklasser på hvert av trinnene. Jeg gikk ikke på idrettslinja, men hadde toppidrett som programfag i to år. Det var et fint avbrekk, og jeg fikk trent litt håndball i skoletiden, forteller Nora.

Og det var da Nora begynte på videregående skole fotballen ble valgt bort for full satsing i håndball, og det var da hun gikk i første klasse på Lambertseter hun byttet klubb fra Bækkelaget til Oppsal, der hun er i dag.

-Jeg hadde lyst til å bli god med et lag, og følte muligheten var større i Oppsal. Bækkelaget hadde lag i 2. divisjon, og jeg følte det var mere å se opp til og frem mot i Oppsal.

Nora har aldri angret på det valget hun da tok, men overgangen var ikke bare enkel.

-Det er klart der har vært perioder som har vært litt tøffere enn andre. Jeg var vant med å ha masse spilletid på aldersbestemte lag, og jeg trodde vel at utviklingen skulle fortsette i et bra tempo. Men det gikk ikke helt sånn, og jeg har i perioder følt litt på at jeg stagnerte som håndballspiller. Fjoråret var litt vanskelig. Det var den første sesongen min i REMA 1000-ligaen, og jeg fikk minimalt med spilletid. Det var ikke sånn at jeg forventet å få spille, men når det gikk tre kamper uten at jeg kom lenger enn til benken gikk det litt utover selvtilliten, det gjorde det, slår Nora fast.

Før hun skynder seg å legge til:

-Men denne sesongen går det mye bedre, og jeg føler at både jeg og laget har hatt en positiv utvikling. Jeg har heldigvis aldri hatt den duppen der jeg har vurdert å legge opp. Det er klart noen perioder har vært tyngre enn andre, og jeg har vel av og til tenkt «Uff, må jeg på trening i dag», men når jeg først har kommet meg av gårde er det glemt, og det har gått bra. Jeg har kommet meg gjennom, og jeg tror de aller fleste har følt det på samme måte noen ganger.

Sykepleierstudent i ny leilighet

Etter at Nora var ferdig på den videregående skolen fortsatte hun på en annen skole i nabolaget, Munkerud skole. Men denne gangen fikk hun lønn for strevet hun la ned.

-Jeg jobbet der i to år, på AKS (aktivitetsskole, tilsvarende SFO) og som assistent for en elev med særskilte behov. Det hender jeg tar noen vikartimer der fortsatt, når jeg har litt tid mellom slagene, forteller Nora.

-Bor det en fremtidig lærer i deg?

-Nei det gjør det ikke. Jeg har veldig respekt for de som jobber i skolen, men de to årene på Munkerud har vel egentlig gjort meg mer sikker på at jeg ikke skal jobbe i skolen. Jeg har brukt mye tid på å bestemme meg for hva jeg skal bli, og jeg er veldig fornøyd med valget jeg har tatt om å bli sykepleier.

-Var sykepleier det Nora drømte om å bli da hun var 13 år?

-Nei, det var ikke det. Da var det nok politi jeg drømte om å bli. Jeg har faktisk søkt politiskolen også, men kom ikke inn. Det krever et veldig høyt karaktersnitt, og det er uansett sykepleier jeg har mest lyst til å bli.

Så i dag er Nora sykepleierstudent ved siden av å være håndballspiller i Oppsal.

-Jeg går første året, og er ute i den andre uka av en praksisperiode på et sykehjem nå. Nå driver jeg og blir kjent med beboerne der og trives veldig godt.

Kjæresten til Nora heter Jørgen, men de får ikke anledning til å se hverandre like ofte som de kanskje skulle ønske. Jørgen bor og studerer i Bergen.

-Han flytta til Bergen, rett før vi ble sammen, for å studere Anvendt psykologi. Så vi har hatt et avstandsforhold i halvannet år nå. Det går fint det altså, og vi kjenner jo ikke til noe annet. Dessuten er vi flinke til å møtes på Facetime, og vi besøker hverandre i Oslo eller Bergen så fort vi har mulighet.

-Er Jørgen også håndballspiller?

-Nei han har tidligere spilt basketball, og han har starta litt opp med det igjen på et studentlag. Til høsten flytter han tilbake til Oslo igjen, og det kan nok hende han finner seg et basketlag å spille for. Det gleder jeg meg veldig til, sier Nora med antydning til lengsel i stemmen.

Jeg spurte aldri Nora om hun og Jørgen kommer til å bli samboere når han flytter tilbake til Østlandet. Men uten å ha sett den med egne øyne tror jeg kanskje ikke Noras leilighet er spesielt egnet for to personer.

-Jeg har faktisk min første kveld i ny leilighet i dag. Jeg har akkurat flytta inn og skal ha min første natt i leiligheten nå. Det er en ettroms på på 18m2 på Majorstua, og den passer perfekt for meg nå, smiler Nora.

Før hun fortsetter:

-Mamma og pappa kjøpte denne leiligheten for mange år siden med tanke på at broren min og jeg en gang skulle inn i boligmarkedet. Det var et smart valg, og noe jeg er veldig glad for at de gjorde.

-Og du fikk snappa leiligheten foran storebror, Kristian?

-Hehe, Kristian bor hjemme fortsatt, men mamma og pappa kjøpte en leilighet til for sikkert 10 år siden, på Bislett, og det blir nok til at Kristian flytter inn i den etter hvert.

-Men hvordan blir det å flytte for seg selv etter å ha bodd hjemme hos mamma og pappa i 21 år?

-Det blir litt rart. Jeg kjenner litt på det, og jeg er glad det bare er 20 minutter på T-banen før jeg er hjemme.

Vaffeltirsdag

Den 20 minutter lange T-baneturen fra Majorstua til Karlsrud skulle Nora få anledning til å teste allerede dagen etter at vi snakket sammen, på det som var hennes DAG 1 i ny leilighet.

-I dag er det mandag, og i morgen skal jeg hjem til vaffeltirsdag.

-Er det en fast tradisjon?

-Ja det vil jeg si det er, det er noe vi forsøker å få til hver tirsdag. Mamma lager vaffelrøra og jeg steker. Det er en fin tradisjon og noe vi setter pris på alle fire. Så i morgen blir det vaffeltirsdag og te sammen med håndballkampen til Norge, smiler Nora.

Jeg hører på stemmen hennes at hun gleder seg.

Familien er viktig for Nora, og hun er rask med å takke mamma og pappa for det de har gjort for henne og broren.

-Vi var aktive unger og var helt avhengig av mamma og pappa for å kunne rekke alt det vi ville være med på. De har kjørt oss rundt og har aldri gått glipp av noe av det vi har holdt på med. Selv om vi var travle og opptatte på hvert vårt hold alle sammen forsøkte vi alltid å få tid til å sette oss ned 20-30 minutter for å spise middag sammen. Og det er fortsatt sånn at når jeg spiller håndball så må jeg se opp på tribunen og gi de et lite vink før vi begynner å spille. Det er ikke det samme om de ikke er der.

Jeg er ikke overtroisk, men …..

I likhet med alle andre som er med i denne serien, JEG ER…. spør jeg Nora om hvordan hun tror bestevenninnen vil beskrive henne. Svaret fra Nora var litt annerledes enn det jeg forventet, og det tok oss over på et tema jeg ikke så for meg. Men hun begynte svaret ganske tradisjonelt.

-Jeg håper hun vil si at jeg er morsom, vi har ihvertfall ledd veldig mye sammen. Og så vil hun kanskje si at jeg er dedikert…….. Hmmm, det er et vanskelig spørsmål. Men det er nok noen som mener at jeg kan være i overkant opptatt av detaljer, svarer Nora

Og hun er rask til å presisere

-Det er ikke sånn at jeg går rundt og har tvangstanker om alt mulig og alt rundt meg må være på linje og i system, men jeg vil at ting skal være i orden. Mamma liker å tulle litt med meg om det der. Vi har en sjenk hjemme hvor det står en del bilder, og hun liker å plassere det ene bildet litt foran det andre for å se hvor lang tid det går før jeg retter på det. Det pleier ikke å ta så lang tid. Jeg liker at ting er på stell, smiler Nora.

Så tillegger hun:

-Det har alltid vært en greie, men det har blitt bedre enn det var. Jeg plages ikke av det, og det er ikke noe jeg tenker veldig mye på. Men det er klart at om jeg ser en som går rundt med en vrengt hette på jakka eller genseren så klør jeg etter å gå og rette den opp.

-Gjør du det, går du og retter på hetta til en du ikke kjenner?

-Nei da, jeg gjør selvfølgelig ikke det, og jeg går ikke rundt og retter på ting jeg ser hos andre hele tiden. Jeg er nok flinkere til å justere på ting hjemme hos meg selv, smiler Nora

I tillegg til at Nora liker å ha oversikt, orden og system på det rundt seg, så kan det også se ut som om hun er glad i rutiner. Det gir noen utslag på håndballbanen også.

-I en og en halv sesong har jeg spilt med den samme hårstrikken nederst på fletta.

-Er du overtroisk?

-Nei jeg er ikke overtroisk, men jeg må alltid ha tyggis, enten det er trening eller kamp, og så spiller jeg alltid med den samme sports-BH’n. Så er det Redbullen da.

-Redbullen?

-Ja, vii går alltid en liten tur før vi skal spille kamp, og jeg må alltid åpne en boks med Redbull som jeg har med meg på gåturen. Jeg drikker opp nesten hele boksen mens vi går, men sparer en bitteliten slurk. Den må jeg har rett før vi løper ut på banen.

Om det er overtro eller rutiner vet ikke jeg, men det skader ingen og så lenge det funker, så hvorfor ikke.

Jeg holder på så lenge det er gøy

Nora gjør det bra på håndballbanen, trives med studiene og er i ferd med å komme seg til rette i ny leilighet. Tilværelsen er tilsynelatende veldig bra om dagen. Vi må se lenger fremover. Hvordan ser hun for seg at dagene ser ut om for eksempel fem år?

-Da håper jeg at jeg er ferdig utdannet sykepleier, og kanskje er jeg i videreutdanning. Jeg er tidlig i studieløpet nå, og det er vanskelig å si hva jeg vil komme til å gjøre videre. Men jeg kjenner litt på at jeg kanskje vil spesialisere meg innen et område. Barnesykepleie eller jordmor er noe jeg tenker på som aktuelt, forklarer Nora.

-Hva med håndballspilleren, Nora Løken, hvor ser du for deg at hun er om fem år?

-Jeg ser fortsatt for meg at håndballen er med meg, i stor grad, men hvor vet jeg ikke helt. Så lenge det er gøy skal jeg holde på, er noe jeg har sagt til meg selv mange ganger. Det er det viktigste for meg. Men for at det skal være gøy må jeg ha noe å spille for. Som for eksempel REMA 1000-ligaen, hvert minutt i hver eneste kamp er viktig, og jeg må alltid være så skjerpa som overhodet mulig.

-Spill i utlandet er et mål for mange spillere i REMA 1000-ligaen. Drømmer du om spill i et annet land?

-Nei, jeg har aldri hatt en drøm om å spille i utlandet, men om muligheten skulle dukke opp så kan det godt hende at det hadde vært gøy, avslutter Nora.

For når alt kommer til alt så er det å ha det gøy tross alt det viktigste.

Ved siden vaffeltirsdag og te da selvfølgelig.

Takk for praten, Nora.

JEG ER… serien i samarbeid meg: