JEG ER Mounir Chehri

Av: Magnus Gulliksen
7. januar 2022

Denne historien begynner med en pappa som kom til Norge og bodde i et telt ved Tunevannet i Sarpsborg, og kanskje ender den med spill for det Algeriske landslaget. Haldens Mounir Chehri er hovedpersonen i denne ukens JEG ER …

I denne serien med portretter av håndballspillere i REMA 1000-ligaen er jeg vært så heldig å bli litt kjent med unge ambisiøse mennesker og idrettsutøvere, som alle har jobbet hardt for å komme dit de er i dag. De har har hatt sine unike historier, og alle sammen har gjort et inntrykk på meg. Noen mer enn andre. Historien til Mounir Chehri vil jeg aldri glemme, ikke gutten heller. Sjeldent har jeg møtt en så høflig, takknemlig, blid og ikke minst reflektert 21-åring.

I telt ved Tunevannet

Vi kan ikke bli godt kjent med Mounir uten at vi først blir litt bedre kjent med foreldrene hans, pappa Farid og mamma Karema. Begge to født og oppvokst i det nord-afrikanske landet, Algerie.

På begynnelsen av 80-tallet ville en eventyrlysten Farid Chehri utforske Europa, og etter hvert endte turen i Norge.

-Pappa opplevde mye i Norge til å begynne med, og det var nok ikke alltid bare lett. Pappa har fortalt oss om et liv i fattigdom. Han kom til Norge med det som tilsvarte 1000 Euro, en bag med klær og et telt. En stund bodde han i teltet sitt ved Tunevannet i Sarpsborg, forklarer Mounir stille.

Tunevannet, et vann som for oss Østlendinger er mest kjent som utklekkingsanstalt for verdens mest irriterende flue, Tuneflua. Der bodde altså Farid Chehri, i et telt, en periode etter at han kom til Norge.

Men Farid var, og er, en mann med drømmer og pågangsmot. Fra Sarpsborg til Greåker er ikke veien så lang, og der var det ledige lokaler til en liten pizzeria. Farid tok sjansen, og det var starten på Chehrie´s Pizza på Greåker.

Pappa Farid, med Jonas, Sonia og Mounir utenfor pizzeriaen på Greåker i år 2000. Foto: Privat.

Farid + Karema

Hjemme i Algerie bodde det en flott dame, Karema. Hun var oppvokst i nabolaget til Farid,og de hadde visst om, og kjent hverandre hele livet. Hun skulle bli Farids kone og etterhvert mamma til deres tre barn, Mounir, som er denne historiens hovedperson, ble født i 1999, Sonia så dagens lys fem år før det, og eldstemann, Jonas, som kom til verden to år før Sonia.

Farid reiste tilbake til Algerie og spurte Karema om hun ville være med han å se Europa. Det ville hun, og sammen, som mann og kone, dro de på tur. Også denne turen endte på Greåker, i de samme lokalene og det samme navnet, Chehrie´s pizza.

-Mamma og pappa driver pizzeriaen sammen fortsatt, på det samme stedet, i det samme bygget og med den samme historien, forteller Mounir.

Før han legger til

-Alle vi tre barna er født i Norge, men da Jonas og Sonia var små, før jeg ble født, flyttet familien til Belgia for en periode. Mamma og pappa åpnet faktisk en pizzeria i Brüssel også, og Jonas og Sonia gikk i belgisk barnehage et par år.

Men storbyen Brüssel var ikke noe blivende sted for den lille familien. Miljøet midt i Brüssel var ikke det Farid og Karema ønsket at sine barn skulle vokse opp i, og igjen gikk turen tilbake til den lille pizzeriaen på Greåker.

-Mamma og pappa har en ganske tøff historie, og når pappa forteller om alt det de har opplevd blir det ofte helt stille. Det er bare han som snakker, og det gjør inntrykk, sier Mounir, litt stille han også.

En av historiene pappa, Farid, forteller, viser på mange måter hvilken raus og fin mann han er, selv om opptakten i seg selv var ganske dramatisk.

-Pappa hadde et balltre bak disken i pizzeriaen, som en sikkerhet i tilfelle ran eller innbrudd. Og en gang skjedde det, i pizzeriaen hjemme på Greåker. En fyr forsøkte seg på innbrudd, og pappa løste det med å ta tak i balltreet og jage personen vekk, forteller Mounir.

Før han tillegger det som forteller oss at Farid er en raus og real mann

-Gutten som gjorde det innbruddet er en stamkunde i pizzeriaen i dag. Han handler sikkert to, tre pizzaer hver eneste uke.

Også han ønskes hjertelig velkommen av Farid og Karema.

Mamma, Karema, og barna utenfor pizzerian. Foto: Privat

En fin barndom

I dag bor Mounir hjemme hos mamma og pappa, på Rolfsøy. Rolfsøy ligger i Fredrikstad, ganske nære Greåker, der pizzeriaen ligger, og Sarpsborg. Storebror, Jonas, og storesøster, Sonia, har flyttet hjemmefra og stiftet egne familier. Mounir beskriver oppveksten på Rolfsøy som fin.

-Ja jeg hadde en fin barndom. Jeg gikk ikke i barnehage, for det var alltid noen hjemme på dagtid. Men vi var 13 barn i nabolaget som hang sammen gjennom barndommen. Det var lite teknologi på oss, for å si det sånn. Det gikk i fotball, hyttebygging i skogen og alt det der, smiler Mounir.

Det var ikke mange andre med fremmedkulturell bakgrunn på Rolfsøy på midten av 2000-tallet, det var bare familien Chehri.

-Jeg er kun oppvokst med nordmenn, men jeg har ikke opplevd noe særlig rasisme og vanskeligheter. Det var kanskje litt på barneskolen. Det hendte det var noe baksnakking, jeg fikk ikke være med på fotball eller at jeg ble valgt sist når det skulle deles inn i lag. Men det var ikke mye, og i ettertid har jeg ikke opplevd noe, forklarer Mounir.

Og utdyper

-Jeg har egentlig bare gode opplevelser, og det kan nok skyldes litt meg selv også. Jeg var ikke rampete, jeg var med på alt og var en stille og rolig gutt. Jeg sa nok ikke alltid så mye.

Storebror Jonas, storesøster Sonia og lille Mounir. – Jonas og Sonia hevder jeg var litt bortskjemt, forteller Mounir. Foto: Privat

Gikk Norge glipp av en ny Moi Elyounoussi?

Mounir spilte både håndball og fotball for Rolfsøy, og det var på ingen måte opplagt at det skulle bli håndballspiller av han.

-Jeg var mye bedre til å spille fotball enn til å spille håndball. I fotball var jeg med på bylaget til Fredrikstad.

Men fotballkarrieren til Mounir fikk en brå slutt, og kanskje var det en overivrig fotballtrener som førte til at skoene med knotter under såla ble lagt på hylla.

-Da jeg var 13-14 år ville jeg bytte klubb. Jeg ville spille for Trosvik, som hadde et bedre lag. Men treneren min på Rolsøy ville ikke at jeg skulle gå dit. Han mente jeg burde bli i Rolfsøy og utvikle meg videre der, og han ville gjennomføre et møte meg, sammen med mamma og pappa, for å overtale meg til å bli. I stede endte det med at jeg slutta med fotball, bare to, tre måneder etterpå, forklarer Mounir.

Moi Elyounoussi bør være et kjent navn for fotballinteresserte. Landslagsspilleren tjener sine millioner av kroner i Southampton, i Premier League. I likhet med Mounir er han er fra Østfold, han har nord-afrikansk bakgrunn og han har en pappa som starta pizzeria i Sarpsborg. Det er noen likheter. Gikk Norge glipp av en ny Moi Elyounoussi da Mounir ble nektet en overgang til Trosvik, og derfor sluttet med fotball?

-He he, det vet jeg ikke helt. Men vi kjenner faktisk familien Elyounoussi, og jeg er litt kamerat med lillebroren til Moi, Anwar. Vi var gode kompiser, bare ikke når bylagene til Fredrikstad og Sarpsborg møttes. Da spilte vi på hvert vårt lag.

Anwar Elyounoussi spilte en periode for Sarpsborg 08 i Eliteserien, men i begynnelsen av 2021 gikk han til den bulgarske toppklubben, Botev Plovdiv. I dag er han lånt ut til den danske 1. divisjonsklubben, Fremad Amager.

Greåker G13. Mounir nummer to fra høyre i nederste rekke. Målvakten, med pokalen, er Fredrik. Han var, og er fortsatt, bestekameraten til Mounir. Foto: Privat.

-Jeg vil bli lærer

Mounir gikk videregående skole på St. Olav i Sarpsborg. Linja var Håndball/Toppidrett.

-Jeg likte meg godt på videregående. Da er vi aldersmessig i en fase hvor det er lettest å få de nære vennene, og jeg henger fortsatt med mange av de jeg ble kjent med da jeg gikk der, forteller Mounir.

Og det ble håndballspillere av flere av dem også.

-Jada, jeg gikk sammen med August (Olsen Storbugt) som nå spiller i Drammen og Kasper (Thorsen Lien) som er i Elverum, og så må vi ikke glemme Marius (Rossfjord) som jeg spiller sammen med i Halden i dag.

I dag studerer Mounir ved siden av håndballspillingen

-Jeg tar en bachelor i Idrett, Helse og Ernæring ved Universitetet i Tønsberg. Det er et nettstudie, og jeg kommer til å ta det 3. året av bacheloren på to år. Ved siden av det planlegger jeg å ta et års-studie i fransk. Det er lærer jeg vil bli, og det er stor etterspørsel etter lærere som kan fremmedspråk, forklarer Mounir.

Og når det gjelder dette med språk har Mounir en liten fordel med seg hjemmefra. En fordel han kan ha stor nytte av.

-I Algerie snakkes det både fransk og arabisk, og jeg kan fransk ganske godt fra før. Jeg er jo oppvokst med at det snakkes norsk rundt meg, og vi snakker mest norsk når hele familien er samlet. Men det blir blanda inn litt fransk og arabisk også. Vi har på en måte et eget familiespråk, smiler Mounir.

En blanding av kulturer

Selv om mamma og pappa driver en pizzeria blir det mye annen mat enn pizza på Mounir. Jeg glemte helt å spørre han hvor mye pizza han spiser, men det er ikke pizza han nevner når han skryter av mammas evner på kjøkkenet.

-Mamma er veldig flink til å lage mat, og hun lager både norsk og utenlandsk mat. Det blir nok mest av det utenlandske, men jeg er ikke alltid like glad i det. Så jeg har spurt om hun ikke kan lage litt mere norsk mat også, forteller Mounir.

Islam er den offisielle religionen i Algerie, og familien Chehri er troende muslimer, noe som blant annet betyr Ramadan og faste, en måned i året.

-Ja vi er troende, og vi faster under Ramadan. Det blir en vanesak, men det kan av og til skape litt problemer om for eksempel Ramadan kommer midt i den tunge oppkjøringsperioden. Det kan heldigvis gjøres unntak, og det åpnes opp for å ta fasten igjen på andre tider av året, for eksempel om vinteren da dagene er kortere.

For muslimer har julen naturligvis ikke den samme betydningen som for oss fra den kristne delen av verden. Men julehøytiden er likevel viktig for Mounir og familien.

-For meg betyr julen god mat og at familien er samlet. Mamma og pappa har alltid feiret julen for at vi barna ikke skal føle oss utelukket. Jeg kjenner andre muslimske familier som ikke markerer julen i det hele tatt, og det kan føles veldig ubehagelig for barna. Barna synger julesanger og lager julepynt på skolen, og da blir det rart at høytiden ikke skal markeres når de er hjemme, sier en svært reflektert Mounir.

Mounir er singel i dag, og jeg vet ikke hvor aktivt søkende han er etter en kjæreste heller. Men jeg spurte han om en fremtidig kjæreste må ha samme tro som han selv.

-Nei det må hun ikke nødvendigvis ha. Mamma og pappa respekterer alt og alle og godtar alle religioner. Det er helt opp til meg. Jeg har i grunnen ikke tenkt så mye på akkurat det med religion hos en kjæreste, og har jeg det bra med en jente så kjører jeg på, gliser Mounir.

-Jeg synes mammaen og pappaen din fremstår som veldig fine og rause?

-Ja det er de virkelig. Jeg kjenner folk som har det stikk motsatt av meg, og på videregående hadde jeg venner som fikk beskjed om at de ikke fikk lov til å være sammen med den eller den. Sånn er det ikke med mamma og pappa, så lenge jeg har det bra har de det bra, sier en åpenhjertig og takknemlig Mounir

Haldengutter på vei til morgentrening. Bakerst August Olsen Storbugt,Jonas Stenersen sniker seg med, mens Kasper Torsen Lien og Mounir er nærmest kameraet. Foto: Privat.

Målet om spill med det Algeriske flagget på brystet

Så langt har samtalen med Mounir dreid seg om alt annet enn håndball. Men det føles litt unaturlig å ikke touche temaet i det hele tatt. Halden har hatt en ganske fin sesong i REMA 1000-ligaen så langt, og Mounir spiller en stadig viktigere rolle i laget.

-Vi hadde en fantastisk start på sesongen, og så har det butta litt nå i de siste kampene før juleferien. Vi må hente oss opp igjen, og det tror jeg vi skal klare. Målet er å nå sluttspillet, og da må vi starte med å vinne den første kampen etter pausen nå. Vi begynner hjemme mot Bækkelaget, og det er lag vi pleier å ha taket på hjemme i Bunkersen, forklarer Mounir.

Mounir har aldri spilt i Bring- eller Lerøyserien, og han har ingen aldersbestemte landskamper. Hard jobbing og mye god trening over tid har gitt resultater, og innsatsen hans i Haldendrakta har blitt lagt merke til. Rett før jul signerte han en ny kontrakt på 2+1 år med laget fra grensebyen, men evnene og talentet hans har også blitt snappet opp i foreldrenes hjemland.

-Jeg har blitt kontaktet av det Algeriske landslaget, og de har invitert meg med på samling. Koronasituasjonen har gjort det umulig så langt. Det har ikke vært bare enkelt å reise til Afrika i den tiden vi har vært i gjennom, men jeg håper og tror jeg får sjansen igjen, sier Mounir.

Før han forklarer mere

-Jeg har norsk statsborgerskap og norskt pass i dag, og skal jeg kunne spille for Algerie må jeg ha et algerisk statsborgerskap i tillegg, men det skal ikke være så veldig vanskelig å ordne.

-Har det alltid været en drøm for det å spille for Algerie?

-Jeg vet ikke om jeg vil si at det har vært en drøm, men nå når jeg vet at de har sett meg og har meg i kikkerten vil jeg si det er blitt et mål. Det hadde vært veldig moro. Laget er ganske bra. Selv om de tapte med 10 mål for Norge nå sist, så ble de kun slått med ett mål av Frankrike.

-Jeg tenker det sitter to stolte foreldre hjemme på Rolfsøy om du skulle debutere med det Algeriske flagget på brystet?

-Ja det er klart de ville blitt stolte, men jeg tror de er litt stolte av meg uansett. Familie i Algerie og i Chicago følger også med, og det ville vært stort om jeg fikk den muligheten.

-Ser mamma og pappa kampene dine?

-De jobber 24/7 og driver en pizzeria bare de to, så de får ikke sett så mange kamper fra tribunen. Men de følger med og ser kampene på Direktesport når de har tid. Jeg vet de følger med, smiler Mounir.

Drakt nummer 3 er ledig. Kanskje får vi se Mounir i denne drakta, på dette laget, om noen år. Foto: IHF

-Jeg smiler enormt mye

Min prat med Mounir nærmer seg slutten. Jeg har «kjent» han i en liten time og sitter igjen med et førsteinntrykk som ikke kunne blitt bedre. Et standardspørsmål jeg stiller til alle de jeg skriver om i denne serien er: Hvordan vil en venn eller lagkamerat beskrive deg? Mounir får naturligvis det samme spørsmålet.

-De vil vel kanskje si jeg er en en energisk og litt hyper humørspreder. Det blir en del tull og fjas, men mye latter. Jeg smiler enormt mye og er nesten aldri sur, ler Mounir.

Jeg tror også at lagkameratene vil si noe sånt, men jeg tror også de, som meg, vil si at Mounir er en høflig, veltalende, reflektert, takknemlig og gjennomført hyggelig fyr.

Og i løpet av kort tid skal jeg til Chehrie´s pizza på Greåker, om jeg så skal kjøre ens æren fra Siggerud for å teste den ut.

Takk for praten Mounir.

JEG ER… serien i samarbeid meg: