Foto: Privat

JEG ER Fredrik Engelstad

Av: Magnus Gulliksen
12. november 2021

Det er ikke helt opplagt at du kommer tilbake som toppspiller i håndball når du møter opp hos legen med din egen tommelfinger i en plastpose, og når det bare er litt hud som hindrer at pekefingeren din ligger i den samme posen begynner det å bli skikkelig vrient. Sandefjords, Fredrik Engelstad, opplevde nettopp det, og det er han vi skal bli bedre kjent med i denne ukens, JEG ER……

Fredrik «bjudar på»

Etter å ha snakket med Fredrik Engelstad på telefonen en drøy halvtime har jeg notert masse på blokka, men det slår meg at mesteparten av det vi snakket om dreier seg om saker og ting som har skjedd de siste årene.

Og det er mye å ta tak i. Den dramatiske skaden til tross, mye av det Fredrik og jeg snakket om var veldig morsomt, og jeg håper du som leser dette får noen fine minutter med litt alvor og en del hygge.

Jeg hadde aldri snakket med Fredrik før jeg ringte han i forbindelse med dette portrettet, men jeg oppdaget fort at det er en gutt med et svært godt humør. Jeg koste meg, Fredrik er en fyr som «bjudar på».

Ekte Sandefjord-gutt

Fredrik er ekte Sandefjord-gutt, noe han presiserte veldig tidlig i samtalen. Han ble født i byen i 1998 og vokste opp med mamma, pappa, storesøster, Marte Kristin (født i 1996), og lillesøster, Silje (født i 2001). Vi skal forresten få høre mere om Silje, men det blir litt lenger ned i denne saken.

-Hele familien er sportsidioter og opptatt av håndball, unntatt pappa. Han spilte i korps, forteller Fredrik.

Det slår meg at jeg kjenner ganske mange mennesker som har spilt i korps og veldig mange som har spilt håndball. Men jeg kjenner ikke så mange som har drevet med begge deler. Er det en motsetning mellom å spille i korps og det å spille håndball? Nei, det er vel ikke det, men det er en avsporing, og vi lar den debatten ligge. Dette skal handle om Fredrik.

-På barneskolen var jeg nok en liten bråkmaker med alt for mye energi. Jeg var ikke en sånn drittsekk-bråkemaker, men jeg ville nok helst være ute å holde på med noe. Det var ikke alltid like lett å sitte i ro inne i et klasserom, forteller Fredrik, og legger til:

-Jeg ble vel litt bedre utover ungdomsskolen. Det roa seg litt.

Heldigvis hadde han noe som kunne gi utløp for all denne energien.

-Jeg hang med kompiser, spilte fotball i ballbingen og sykla rundt til hverandre så fort vi hadde noe ledig tid til overs. Det var alltid noe å finne på.

Men barne- og ungdomsårene besto ikke bare av skole og uorganiserte aktiviteter. Som så mange andre håndballspiller likte Fredrik å sparke ball også.

-Jeg spilte fotball i Sandefjord Ballklubb til jeg var sånn cirka 16 år, samtidig som jeg spilte håndball i STIF. Etter hvert skjønte jeg at det var håndball jeg skulle satse på. Det var der vi var best, og det var der jeg kunne nå lengst.

Fredrik som spiller i STIF. Foto: Privat

Da ungdomsskolen var over, og Fredrik hadde tatt valget om å satse på håndball ble neste stopp håndball-linja på Sandefjord Videregående skole.

-Funfact. Visste du at Sandefjord Videregående skole er Norges største videregående skole, spør Fredrik.

-Nei det visste jeg ikke, og det må jeg innrømme at jeg heller ikke har tenkt så mye på. Men det var en bra funfact, det skal du ha for, svarte jeg.

-Jeg tror det er den største ihvertfall, fulgte Fredrik opp og åpnet for at det bare kanskje er en funfact.

Uansett, Fredrik var elev på den store videregående skolen i Sandefjord.

-Jeg fikk vanlig studiespesialisering. Som de fleste andre 16-åringer visste jeg ikke helt hva jeg ville, og da var det greit å ta den linja. Jeg fikk gå på skole sammen med kameratene mine og jeg fikk god anledning til å trene håndball, forklarer Fredrik.

Ulykken

Etter videregående brukte Fredrik tiden på håndball og jobb. Mye jobb.

-Jeg spilte håndball, jobba for pappa hos Bilkompaniet i Sandefjord og på lageret til Schenker. Det var travle dager, og det var da jeg bestemte meg for at det var tømrer jeg ønsket å bli. Jeg har alltid likt å holde på med hendene mine, sier Fredrik.

-Er du en handy type?

-Ja det vil jeg si, svarer han kontant og ubeskjedent.

I begynnelsen av 2019 begynte han som tømrerlærling hos Byggfirma Per Kristian Eliassen AS, og det var der den ferske lærlingen håndterte sirkelsaga på en slik måte at håndball en periode virket litt utenkelig. Men før vi går inn på det må vi litt lengre tilbake, til tiden rett før ulykken. Håndballesongen 2018/2019 var nettopp avsluttet, og Fredrik hadde bestemt seg for å gi seg med håndball.

-Sannheten er at jeg holdt på å legge opp allerede året før jeg ga meg. Det er ikke så mange som vet om det egentlig. Jeg tvilte veldig på om det var riktig å bruke så mye tid på håndballen. Alle helger gikk med, og jeg måtte si nei til veldig mye. Jeg så at kamerater hadde fri og kunne reise på hytteturer og ha det gøy.

-Hva var det som fikk deg til å fortsette den gangen?

-Det var miljøet i laget, alle kameratene og ikke minst kamper. Jeg elsker å spille håndballkamper, forklarer Fredrik med stor overbevisning.

Året etter var det likevel slutt, Fredrik la opp.

-Jeg begynte nesten å skrike da jeg fortalte det til gutta på laget. Det var ille å si til kompisene at jeg skulle gi meg. Jeg ville ha mere fri, men jeg slutta ikke å trene. Jeg trente kanskje like mye som før. Det ble mye løping og styrke, forklarer Fredrik.

Men den 24. juni 2019 inntraff ulykken.

-Jeg skulle splitte et takpanel med en sirkelsag og var litt uheldig.

Litt uheldig er bare fornavnet. Tommelfingeren på høyre hånd ble kappet helt av, og pekefingeren var så nære friheten som det mulig å komme.

-Tenk deg at du holder pekefingeren din som om den var en pistol. Pekefingeren min hang da rett ned. Den hang bare i noe skinn, Fredrik er billedlig i praten og jeg tror jeg skjønner hvordan det hele hang sammen.

Brått ble jeg usikker på om det er riktig å bruke ordene hang sammen.

Til sykehuset bar det så fort det lot seg gjøre. Tommelfingeren lå i en plastpose, pekefingeren hang på halv tolv og blodet spruta.

-De fikk sydd det på igjen, men jeg ble liggende på Rikshospitalet i 10 dager, forklarer Fredrik.

-Du snakker veldig lett om dette i dag. Har det ikke gitt deg noen form for traumer?

-Jeg tenkte nok en del over det de første dagene. Men det har gått ganske greit egentlig. Jeg er flink til å prate om det, og det tror jeg hjelper. Selv om mamma og pappa nok mener at jeg ikke er flink nok til å prate ut om opplevelsen, smiler Fredrik.

Sånn er mammaer og pappaer, Fredrik, og tro meg, det blir ikke noe bedre med åra.

Det ble 10 dager i sykesenga på Rikshospitalet etter ulykken. Foto: Privat

Comebacket

Det var nok ikke håndball Fredrik tenkte mest på de første dagene, ukene og månedene etter ulykken. Dessuten hadde han gitt seg.

-Jeg begynte vel egentlig å bli litt sugen på å komme tilbake allerede før ulykken skjedde, forteller Fredrik.

Normalt tar det 6-9 måneder før noen som har fått en skade som Fredrik kan begynne å bruke hånda litt igjen. Fredrik var tilbake i 100 % jobb igjen etter tre måneder.

-Det grodde bra, og jeg fikk igjen det meste av førligheten ganske fort, sier Fredrik tørt, som om det var et skrubbsår han fikk.

Og etter hvert som hånda ble bedre økte lysten på det som må sies å være et sensasjonelt comeback.

-Jeg fikk besøk av noen gamle trenere fra håndballen, og vi ble sittende å prate om gamle håndballminner. Det var vel omtrent på den tiden jeg var tilbake på jobb igjen Einar (Veierød) foreslo at jeg kunne prøve meg litt på noen treninger for å se hvordan det gikk. Heldigvis var det høyrehånda jeg skada, og det fungerte egentlig overaskende bra, forklarer venstrehendte, Fredrik.

Da håndballsesongen 2020/2021 ble satt i gang var Fredrik tilbake på banen for Sandefjord. Kun et drøyt år etter at hånda hans fikk et brutalt møte med en sirkelsag.

-Den sesongen skulle jeg uansett, i utgangspunktet, ikke være med på. Jeg hadde jo lagt opp. Så vi kan vel si at jeg ikke sto over en eneste kamp på grunn av den skaden, gliser Fredrik.

-Comeback på banen er en ting, men du har vel gjort et comeback ved sirkelsaga også?

-Jada, den bruker jeg nesten hver eneste dag. Jeg var vel litt forsiktig helt til å begynne med, men nå bruker jeg den akkurat som før, bare at jeg ikke kapper fingrene da, smiler tømrerlærlingen.

Det siste der er nok lurt.

Fredrik og kjæresten, Embla, som spiller håndball for Runar. Foto: Privat

Hvem heier hun egentlig på?

Jeg skrev til å begynne med at vi skulle få høre litt mere om Fredriks lillesøster, Silje. Men først må jeg introduserer Fredriks lagkamerat, Sander Wenneberg Linderud. Da Fredrik gjorde comeback etter skaden hadde han fått en ny lagkamerat. Sander Wenneberg Linderud hadde flytta fra Elverum til Sandefjord, og han skulle kjempe med Fredrik om plassen som høyreback på laget.

-Jeg kjente litt til Sander fra før. Vi hadde vært på noen u-landslagssamlinger og sånt sammen og visste godt om hverandre. Det ble til at vi ganske fort ble veldig gode kamerater og hang mye sammen. Men etter hvert skjønte jeg oftere og oftere at det ikke var meg han kom for å besøke. Han var rett og slett blitt sammen med lillesøsteren min, Silje. Det er hyggelig det da, sier Fredrik, og det er lett å høre at han mener det.

Og sånn er det fortsatt. Fredrik konkurrerer om spilletid med sin egen svoger. Hvem er det hun heier på og ønsker mest suksess?

-Hun sier at hun vil at jeg skal spille og være god.

Men

-Jeg tror hun sier det samme til Sander, gliser Fredrik og tillegger.

-Sannheten er nok at hun ønsker at vi begge skal gjøre det bra.

-Men ryktene sier at hun sitter med på tribunen med en drakt som har 11 Linderud på ryggen?

-Hmm, det har du rett i, men det går nok bra, smiler Fredrik igjen.

Fredrik er en fyr som smiler mye.

Den store avsløringen

Fredrik bor for seg selv i Sandefjord. Men han er ikke alltid alene i leiligheten.

-Jeg må vel si at jeg relativt ofte har besøk av kjæresten min, avslører Fredrik.

Kjæresten til Fredrik heter Embla Eriksen, og hun er også håndballspiller. I utgangspunktet ligger alt til rette for en perfekt match, to unge, spreke og flotte håndballspillere finner kjærligheten. Vakrere blir det ikke. Men.

-Det er vondt å si det, men hun spiller for Runar, forklarer Fredrik med en blanding av latter og sorg i stemmen.

Jeg får en kjapp innføring i hatet de to klubbene imellom, og jeg forsøker meg med at en herrelagsspiller for Sandefjord neppe kan hate damelaget til Runar.

-Joda, hele klubben er fiende med den andre. Vi gjør ikke forskjell på dame- og herrelag.

-Men hun kommer vel og ser på når du spiller?

-Ja, og hun heier på meg og vil at jeg skal gjøre det godt. Men hun holder med motstanderen, med mindre det er bra for Runar at vi slår dem, gliser Fredrik.

-Hva med deg da, holder du med Runar når du er og ser på henne spille?

-Da holder jeg med Runar, så på akkurat det området er jeg bedre enn henne.

Rett etter at han sa det tenkte jeg at det sikkert bare var noe han sa. Han virka ganske overbevisende da han gjorde rede for fiendskapet de to klubbene imellom.

Men så skjønte jeg at det var noe han ville si meg. Han hadde noe på hjertet, noe som kanskje hadde ligget godt gjemt dere inne og plaget han i årevis. Og ja da, ganske riktig.

-Jeg skal fortelle en ting. Men dette er litt off-record og ikke noe du kan skrive om.

-Selvfølgelig, jeg skriver ingen ting du ikke vil at jeg skal skrive. Det ville ikke falle meg inn å gjøre noe sånt. Det kan du være helt trygg på, beroliget jeg så godt jeg kunne, samtidig som jeg bladde om til et blankt ark i notatblokka og sjekka at pennen min fungerte.

-Det er nemlig sånn at jeg egentlig er Runar-gutt. Hele familien min er Runar-folk. Mamma spilte håndball i Runar og onkelen min spilte der. Og jeg begynte å spille i Runar, forteller Fredrik, og jeg innbiller meg at stemmen hans skjelver litt.

Jeg sitter helt taus og vet ikke hva jeg skal si. Det blir stille, og så bryter Fredrik stillheten.

-Du kan ikke skrive noe om det.

-Er du helt sikker?

-Nja, du kan få skrive om det dersom du gjør det litt humoristisk og ikke så alvorlig. Gjør du det så er det greit.

-Du kan få lese gjennom teksten før vi publiserer det, jeg aner at jeg er i ferd med å få til et scoop.

-Send meg teksten til gjennomlesing, så får vi se om jeg godkjenner det, sier Fredrik.

Så dersom du nå sitter og leser det jeg nettopp har skrevet betyr det at Fredrik har godkjent at jeg avslører hemmeligheten.

Fredrik på tur i fjellet, men det er hjemme i Sandefjord han trives best. Foto: Privat

Alltid Sandefjord-gutt

Jeg vet ikke om det er noe som heter «En gang Sandefjord-gutt, alltid Sandefjord-gutt», men jeg tror det stemmer bra fra for Fredrik.

-Ja det er nok i Sandefjord jeg hører hjemme, og det er her jeg ser for meg å bli, forteller han.

-Selv om det skulle dukke opp en spennende mulighet for å spille håndball et helt annet sted?

-Om det skulle skje så kan det nok godt hende jeg hadde hoppet på det toget. Det kunne vært spennende det.

-Har du hatt muligheten til det tidligere?

-Ja det har det. Jeg har fått tilbud fra andre klubber. Men skolegang og andre ting har gjort at jeg ikke har tatt sjansen.

-Angrer du?

-Litt kanskje. Det kunne ha vært moro og prøvd noe nytt og annet. Jeg synes det er gøy og treffe nye folk og spennende å oppleve nye miljøer, forklarer Fredrik.

-Husk du har gode kort på hånda. Venstrehendte bakspillere er et ettertraktet folkeslag. Jeg mener å ha lest et sted at det er de og linjespillere som har de beste kortene på hånda når det skal forhandles lønn, forklarer jeg, og helt plutselig merker jeg at jeg har inntatt en slags ufrivillig agentrolle.

-Sier du det. Takk skal du ha. Det er sikkert noe i det, og jeg skal ta med meg den når jeg går i det neste møte med klubben, gliser Fredrik.

Jeg ser stort på det og dropper et eventuelt honorar.

Jeg dropper også å spørre om Runar kunne være en aktuell klubb.

JEG ER… serien i samarbeid meg: