JEG ER Eli Smørgrav Skogstrand

Av: Magnus Gulliksen
4. desember 2021

Da Eli var sju år gammel, og fersk håndballspiller hjemme i Sandefjord, var målet å bli som Cecilie Leganger. 14 år senere er hun målvakt for Tertnes, i Bergen, med Leganger som mentor. I denne ukens JEG ER…. skal vi bli bedre kjent med Eli Smørgrav Skogstrand.

Fra Hønefoss til Sandefjord.

Eli Smørgrav Skogstrand er opprinnelig fra Hønefoss, men om du spør henne hvor hun kommer fra vil hun nok svare Sandefjord.

-Ja jeg sier alltid at jeg er Sandefjord-jente, men jeg er født på Hønefoss og bodde der til jeg var seks år gammel. Så fikk mamma jobb i Sandefjord, og vi flyttet dit, forteller Eli

Og når Eli snakker om vi så mener hun mamma, pappa, seg selv og tvillingssøsteren, Oda.

Eli har stått i håndballmålet helt fra da hun begynte å spille. Foto: Privat

Ville bli som Cecilie Leganger

Eli omtaler oppveksten i Sandefjord som veldig fin, og hun ser tilbake på en barndom med et høyt aktivitetsnivå.

-Jeg begynte veldig tidlig å danse ballett, og dansen var noe jeg holdt på med i over 10 år før jeg ga meg i 9. klasse på ungdomsskolen. Ridning drev jeg også med, og det er noe jeg fortsatt holder litt på med når jeg er hjemme.

Håndballen var noe Eli begynte med i 2. klasse, og det var tvillingsøsteren som introduserte henne for den idretten.

-Oda begynte å spille håndball for STIF (Sandefjord Turn og Idrettsforening) da hun gikk i første klasse. Det så veldig gøy ut, og da jeg gikk i andre klasse begynte jeg også å spille, forklarer Eli.

Eli er målvakt i dag, og det var målvakt hun var da hun begynte med håndball. Mange av dagens burvoktere har forsøkt seg som utespillere i ung alder, men det gjelder ikke Eli.

-Det var en av mammaene på laget som fungerte som keepertrener, og hun mente jeg ville gjøre det best som målvakt. Så vi kan vel si at jeg rett og slett ble plassert i det målet fra første stund, smiler Eli, før hun legger til:

-Jeg har spilt ute i en kamp i hele mitt liv, og jeg husker at jeg scora på straffe.

Jeg synes jeg hører en liten stolthet i stemmen til Eli når hun forteller om den straffescoringen, og hun kan uansett slå seg på brystet å si at hun har gjort mål i alle kampene hun har spilt som utespiller.

Da Eli begynte å spille håndball var Larvik det store laget i norsk kvinnehåndball, og fra Sandefjord til Larvik er ikke avstanden så stor. Eli fikk fort et forbilde på håndballbanen.

-En av trenerne våre hadde veldig gode kontakter inn imot Larvik, og vi var så heldige at vi ganske ofte fikk være med å løpe inn sammen med Larvikjentene da de spilt hjemmekamper. Jeg ville alltid løpe inn sammen med Cecilie Leganger, og jeg ville bli like god som henne.

Cecilie Leganger er fortsatt en viktig del av håndball-livet til Eli, men det er noe vi skal komme tilbake til.

Eli og tvillingsøster, Oda. Foto: Privat

Den stille jenta som leser bøker

Det går an å si at det finnes to utgaver av Eli Smørgrav Skogstrand. Hun har fra hun var helt liten vært en svært aktiv jente med hest, dans og ball, men hun har også en helt annen, litt roligere, side.

-Jeg har alltid vært, og er fortsatt veldig glad i å lese. På skolen ble jeg nok sett på som hun litt stille jenta som satt og leste. Bøker er en viktig del av livet mitt, og jeg har også jobbet litt på et bibliotek hjemme i Sandefjord, forteller Eli.

-Hvordan fikk du den interessen?

-Jeg var jo en hestejente, og det begynte vel med at jeg leste alt jeg kom over av hestebøker da jeg var liten, smiler Eli.

Men det er nok ikke hestebøker det går mest av i dag.

-Nei, det er ikke det. Nå går det nok mest i Fantasy og i tradisjonelle romaner, og jeg er veldig glad i å lese på engelsk.

-Har du noen favorittforfatter?

-Det synes jeg er veldig vanskelig å peke ut. Noen forfattere liker jeg den første boka av, men ikke den andre. Jeg forsøker å lese mye forskjellig og er glad i å oppdage nye forfattere.

-Men dersom en av jentene på laget, som kanskje ikke leser så mange bøker, kommer å spør det om en bokanbefaling. Hva svarer du da?

-Ja det var det da. Men jeg har en guilty pleasure, og det er forfatteren, Sarah J. Maas. Alle hennes bøker går rett ned, og jeg vil nok kanskje anbefale å lese noe av henne.

Sarah J. Maas er en ung amerikanske forfatter som skriver i romaner i Fantasy-sjangeren, best kjent for bokseriene, Throne of Glass (Glasstronen) og A Court of Thornes and Roses.

Den unge Eli leste nok ikke bare hestebøker. Skolebøker er en viktig del av alle unge menneskers liv, til tross for at det kanskje ikke er like lystbetont som en god hestebok.

-Jeg var nok passe flink på skolen, og led nok litt av det flink pike syndromet som så mange jenter lider av. Og så var jeg veldig heldig som hadde en søster som var skoleflink, og hun passet på å dra meg med på lekselesing og oppgaveløsing, forteller Eli.

I 12 år var Eli så heldig å få drahjelp av Oda. Jentene gikk sammen på både barneskolen, ungdomsskolen og på videregående.

-Ja vi gikk sammen hele veien. Barne- og ungdomsskolen var ikke på den samme skolen, men begge skolene var veldig nære der vi bodde, og vi hang sammen på Sandefjord Videregående Skole, der vi begge gikk Toppidrett-/Håndballinjen.

-For noen uker siden snakket jeg med Sandefjordspiller, Fredrik Engelstad, og han kunne fortelle at Sandefjord Videregående Skole var landets største?

-Hehe, ja jeg har vel hørt noe om det jeg også, og det er viktig for oss å få frem det skjønner du, smiler Eli.

Eli og Oda

Eli og Oda er ikke eneggede tvillinger. Jentene har vel det man må kunne si er en ganske vanlig søskenlikhet, og ingen bør ha problemer å skille de fra hverandre. Jeg glemte å spørre Eli om hvem som er eldst av henne og Oda. Men det er i grunnen ikke så viktig. Det viktige er at hun fra den dagen hun ble født, den 21. mars 2000, har hatt søster hun hele tiden har kunnet ta stegene sammen med.

-Jeg ser tilbake på det å være tvilling som utelukkende positivt. Alle skulle hatt en tvilling å vokse opp sammen med. Det har vært fint å alltid ha en å sparre og konkurrere med. Vi konkurrerte om veldig mye, og det ble det naturligvis en god del krangler ut av, ler Eli.

-Var dere bestevenninner, tross alle disse kranglene?

-Vi var litt rare, da vi var sammen med andre kan det nok hende vi distanserte oss litt fra hverandre, men når det bare var oss to var vi bestevenninner.

Oda spilte også håndball, og i likhet med Eli var hun et stort talent.

-Oda spilte ving, og hun var et stort talent. Hun kom med på U-landslagsssamling før meg, men i 2017 opplevde vi å spile landskamp sammen i Sverige. Det var stort å få oppleve.

-Det var vel stort for mamma og pappa hjemme i Sandefjord også det. Det er ikke mange foreldre som får oppleve å se begge døtrene sine spille landskamp samtidig?

-Ja det er klart det var stort. De var nok kry av oss, og de er stolte av alt det vi får til. Dessverre har Oda slitt med skader som har gjort at hun har måttet trappe ned spillingen. Men nå har hun begynt å spille litt igjen i 3. divisjon for universitetslaget i Ås, der hun studerer, og det synes jeg er veldig gøy.

-Ser du en mulighet for at dere kan spille sammen på lag igjen?

-Ja det hadde vært moro det, men det toget har nok gått. Hun studerer og skal bli veterinær, og det er nok der hovedfokuset hennes ligger nå, forklarer Eli.

Oda er ivrig supporter når Eli spiller kamp. Foto: Privat

Bergen

Etter at Eli var ferdig med videregående i Sandefjord var håndballambisjonene vokst seg større enn spill i 2. divisjon for Sandefjord Håndballklubb. Tertnes kom på banen, og Eli tok med seg flyttelasset til byen som er kjent for Brann, Ulriken, Bryggen, Bybanen og de syv fjell. Er det tøffere for tvillinger å skilles enn andre søsken?

-Det kan hende vi føler et litt større savn enn andre søsken. Jeg merket det godt, og det tror jeg Oda også gjorde. Det har alltid vært oss to, og nå var plutselig hun et slags enebarn, sier Eli.

Savnet til tross, Eli angrer ikke et sekund på at hun valgte å reise. Men hvorfor ble det Bergen og Tertnes?

-Jeg kjente til Tore (Johannessen, trener) fra før, og visste at han var veldig flink med unge spillere, og så kjente jeg noen av de andre unge jentene som ble tatt opp i A-stallen til Tertnes samtidig som jeg dro dit. Det føltes som en ekstra liten trygghet, forklarer Eli og tillegger:

-Dessuten la de frem et opplegg som jeg hadde tro på, og som jeg var sikker på at skulle være med på å gjøre meg til en bedre målvakt.

I dag bor Eli og samboeren, Andreas Kjærra Pedersen, i Sandviken. Andreas er også håndballspiller, og på vei tilbake på banen etter et langt skadeopphold. Eli trives sammen med en som vet hva det vil si å være håndballspiller.

-Jeg stortrives, og det er deilig å kunne bruke Andreas som mental søppelkasse innimellom, smiler Eli.

Ved siden av håndballen studerer Eli. Hun er midt i det andre året på en bachelor i Generell Psykologi. Det kan bli lange dager, men hva gjør hun når hun har fri fra både håndball og studier?

-Vi skal bli litt flinkere til å gå ut å spise og kose oss, og vi er glade i å gå på kino eller lage oss en god middag her hjemme. Men nå spiller jeg kamp nesten hver eneste søndag, så det blir ofte til at vi sitter hjemme på lørdagene og ser Maskorama, ler Eli.

Og jeg glemte helt å spørre henne om hvem hun tror er inni Nissen og Nøkken. Men det blir kanskje mye håndballtitting også?

-Ja litt blir det. Men jeg er ikke helt nerd altså, slår Eli fast.

Men håndball kan ikke bare ses, det kan i tillegg skrives, leses og snakkes.

-Jeg liker å forberede meg til kamper, og har noen notatbøker jeg både skriver og leser litt i foran kamper. Det blir en del håndballsnakk, det gjør det. Faren til Andreas var en god målvakt, og vi har alltid mye å snakke om.

Fremtiden

Eli er ung, hun er født i dette årtusenet, og har forhåpentligvis en lang og god håndballkarriere foran seg. Hva er planene fremover?

-Det var det da, jeg er midt oppe i kontraktsforhandlinger og kan ikke si så mye om hva som skjer videre, men som sagt så trives jeg veldig godt i Tertnes og Bergen.

Bergen er en fin by, og Tertnes er en bra klubb å være i. Men håndballdrømmene til Eli strekker seg ut over Bergen og Norge.

-Jeg drømmer jo om å spille i en større klubb, gjerne utenlands. Det vet agenten min om. Det er sikkert ikke dumt å bli her hjemme å utvikle seg videre noen år før jeg reiser ut, men skulle det dukke opp en interessant mulighet så føler jeg meg egentlig klar, jeg gjør det.

-Hvor er du og hva gjør du om 10 år?

-Det er ikke godt å si, men om 10 år er jeg fortsatt ganske ung. Jeg håper jeg trives og spiller håndball i en god klubb et eller annet sted, og jeg håper jeg har debutert på landslaget. Det er helt klart det sportslige målet.

-Du studerer, har du noen planer om hva du skal bli når du blir stor?

-Nei, jeg vet faktisk ikke. Men jeg tar en utdannelse som kan brukes til mye, og jeg kan bli hva jeg vil egentlig. Tiden vil vise hva jeg ender opp som.

Barndomsheltinnen, Cecilie Leganger, har blitt Elis mentor på håndballbanen. Foto: Privat

Cecilie Leganger

Denne historien begynte med en syv år gammel Eli som ville bli som Cecilie Leganger, og den ender med en 21 år gammel Eli, som lærer av Cecilie Leganger.

-Ja Cecilie er faktisk mentoren min. Jeg snakker med henne etter hver eneste kamp. Hun gir veldig gode råd og kommer med nyttige innspill, ikke minst på det mentale. Der var Cecilie helt rå.

-Cecilie var en uortodoks målvakt, som sto i mål på sin helt særegne måte. Det kan ikke være helt enkelt å bli som henne?

-Det skal jeg ikke. Jeg må finne min måte å stå i mål på, og min stil må utvikles og jobbes med underveis. Som et eksempel, jeg hører ofte at jeg står litt lavt i målet, og da kan Cecilie gi gode råd om hvordan plassere seg, gjøre utfall og sånne ting.

Drømmen om å bli som Cecilie Leganger kommer ikke til å gå i oppfyllelse for Eli, men drømmen om å oppnå det samme som Cecilie bør være der. Jeg har aldri snakket med Cecilie Leganger, og Eli snakket jeg med for første gang i forbindelse med dette intervjuet. Men jeg tror likevel det er noen likheter mellom de to målvaktene. Viljen, målbevisstheten, seriøsiteten og sulten etter å lykkes er nok ganske lik hos de begge. De egenskapene tar deg langt.

Dessuten bidrar en interesse for litteratur og musikk positivt på alle områder i livet.

Takk for praten, Eli.

JEG ER… serien i samarbeid meg: