JEG ER Ana Debelic

Av: Magnus Gulliksen
1. april 2022

«Ha det på badet din gamle sjokolade, Ja takk, Nei takk og Kvittering». Den kroatiske strekspilleren til Vipers, Ana Debelic, har lært seg noen helt avgjørende norske gloser, og hun er denne ukens spiller i JEG ER…..

Det aller første intervjuet i denne serien av portretter var med den brasilianske målvakten til Fredrikstad, Caroline Martins. Det var første gang jeg intervjuet noen på et rustent engelsk, og det var for så vidt også siste gang jeg snakket engelsk med noen. Før nå. Ana er språkmektig, men norsken sitter naturligvis ikke så godt etter kun åtte måneder i Kristiansand. Vi måtte prate engelsk.

-Jeg er ikke så veldig god til å snakke engelsk, men vi får se om vi klarer å få frem noe fornuftig. Det blir sikkert vanskelig, smiler Ana før hun setter opp en rå latter.

Det skal vise seg at Ana ler mye og høyt, og høyest ler hun av seg selv

The happy island. Den vakre øya Rab er ikke det verste man kan vokse opp. Foto: rab-visit.com

The happy island

Ana kommer fra øya Rab. Det er et ferieparadis av en øy i Adriaterhavet, utenfor kysten av Kroatia. Det er 22 km. fra den ene siden av øya til den andre, og de ca. 9000 menneskene som bor på øya har ca. 90 km2 å boltre seg på. Om du går inn på hjemmesiden til det offisielle turistkontoret på Rab får du se en rekke bilder av typen «å shit ass, der var det fint», og du får se øyas slagord.

-Welcome to the happy island of happy people

Det stemmer godt overens med førsteinntrykket av Ana også. Hun virker rett og slett som en glad dame.

-Jeg er født inne på fastlandet, men det er fordi det ikke finnes noen fødestue ute på Rab. Men det tok ikke mange dagene før jeg var tilbake på øya mi, forklarer Ana.

Når Ana i denne sammenhengen snakker om fastlandet så mener hun kroatias størtste havneby Riejeka. Den ligger en halvannen times bil- og ferjetur unna Rab, og det er den nærmeste byen med litt størrelse på. 144 tusen mennesker bor i Riejeka, og det var altså der Ana så dagens lys for aller første gang, den 9. januar 1994.

En ung Ana med medalje rundt halsen. Foto: Privat

Flyttet på internat som 14-åring

De første 14 årene av livet sitt bodde Ana hjemme på øya. Det er der hele familien kommer i fra, og det var der hun delte hus med mamma, pappa og en seks år eldre storebror.

-Det var, og er, et veldig fint sted å vokse opp. Jeg gikk på skolen der til jeg var 14 år, men da jeg skulle på videregående skole måtte jeg flytte til Riejeka, forteller Ana.

Før hun forklarer videre.

-Vi var en hel generasjon som flyttet inn til fastlandet. Jeg tenker 80 % av all i mitt kull ble med. Der bodde vi alle sammen i et stort hus, et slags internat, og selv om vi fortsatt gikk på forskjellige skoler fikk vi bo sammen på internatet.

Og hun likte tilværelsen

-Man skulle tro det kunne være skummelt å flytte hjemmefra kun 14 år gammel, men det føltes ikke sånn. Jeg hadde de samme vennene som jeg hadde ute på øya. Det var en veldig bra periode av livet mitt, og jeg følte meg så voksen og kunne virkelig leve livet, ler Ana.

-Savnet du aldri de hjemme?

-Egentlig ikke. Jeg følte meg aldri ensom, og jeg hadde alltid mulighetene til å møte noen jeg kjente godt. Jeg brukte stort sett all tiden min på skolen og håndballen, og jeg tenkte faktisk ikke så mye på at jeg savnet de hjemme på Rab. Og så var det ikke så langt hjem heller da, så jeg fikk jo se familien min innimellom, forteller Ana

Og legger til,

-Dessuten så bodde storebroren min også i Rijeka på den tiden. Jeg hadde han i nærheten.

«Sportsfamilien»

Håndballen ble fort viktig for Ana. Seks år gammel begynte hun å spille hjemme på Rab, og det ble fort den aktiviteten hun, ved siden av skolen, brukte mesteparten av sin tid på. Frem til hun var 12 år var klubben hennes Rab, men fra hun var 12 år spilte hun faktisk for Riejeka, inne på fastlannet.

-Først spilte jeg på en måte for to lag. Rab var det vanlig laget, men jeg og venninne fikk være med å spille for Riejeka på cuper og turneringer. Vi fikk være med til Ungarn og Slovenia å spille kamper for Riejeka. Fra jeg var 12 år ble det kun Riejeka jeg spilte for, men det var såpass langt og kronglete å komme seg til trening inne på fastlandet at jeg kun fikk vært med laget i helgene. Det ble heldigvis bedre da jeg flyttet inn til internatet da jeg 14, sier Ana.

Det var først og fremst venner som introduserte Ana for håndball. Sporten var ikke noe de andre familiemedlemmene drev med.

-Broren min har prøvd seg på mye. Håndball, fotball, tennis, absolutt alle sporter har han forsøkt seg på. Men han ble aldri noe annet enn en skikkelig amatør, gliser Ana og håper nok noen viser storebror dette intervjuet og oversetter det for han.

Og heller ikke mamma og pappa var noen store idrettsutøvere, i følge Ana. Hun gliser ler godt når hun forteller

-De skryter hele tiden og sier sånn som «Da jeg var ung var jeg god da» eller «Da jeg gikk på skolen skulle skulle du sett meg, jeg var så bra i alt». Men sannheten er nok at de var ganske dårlige.

Med flagget på brystet. Ana spilter sine første landskamper da hun var 14. Foto: Privat

-Håndball er bra, men skole er viktig

Det var egentlig kun to ting som virkelig opptok Ana gjennom oppveksten. Håndballen og skole.

-Jeg er egentlig en kjedelig person, sier hun bestemt og følger opp med en latter som er alt annet enn kjedelig.

Og utdyper.

-Jeg har alltid tatt skolen på alvor. Håndball er bra, men skole er viktig. Det er to forskjellige ting det, bra og viktig. Man kan aldri vite hva som skjer med en håndballspiller, og da er det veldig greit å ha en utdannelse å falle tilbake på. Jeg spilte håndball på første- og andrelaget og var med på yngre landslag fra jeg var 14 år gammel. Det tok masse tid, og skolearbeid måtte jeg gjøre når det ikke var håndball. Det ble ikke tid til å gjøre så veldig mye annet da, men jeg trivdes godt og savnet ikke noe annet egentlig.

Med fokus på to ting over mange år blir man gjerne god i begge deler. Det har Ana blitt. Hun spiller profesjonell håndball i et av verdens alle beste håndballag og hun representerer landet sitt i de store mesterskapene. Så god er hun at hun i EM 2020 ble kåret til mesterskapets beste linjespiller. Men hun har i tillegg en tung utdannelse.

-Jeg har en master i treindustri, og har spesialisert meg innen design av tremøbler. En master i Kroatia tas på 3+2 år, og det var hele tiden viktig for meg å kunne kombinere håndballen med studiene. Det var helt avgjørende, og kanskje også derfor jeg lenge ikke gikk rundt med en stor drøm om å spille profesjonell håndball i utlandet.

80 Euro i lønn

Da Ana var 15-16 år gammel var hun blitt så god at hun spilte 1. divisjonshåndball for det beste laget i Rijeka, ZRK Zamet. Laget spilte på den nest høyeste nivået i Kroatia, og det var stort for en ung håndballspiller å få lønn for strevet som ble lagt ned. Men veldig godt betalt kan vi ikke si det var.

-Jeg fikk 80 Euro i måneden, smiler Ana.

Og legger til.

-Men jeg var stolt, og det var stort å få betaling for å spille håndball, og ikke minst var det deilig å ikke be mamma og pappa om penger til alt mulig. Nå hadde jeg egne penger og var superhappy for å kunne kjøpe meg kaffe for det jeg selv hadde tjent.

18 år gammel forlot Ana de trygge omgivelsene i Rijeka. Storklubben, Lokomotiva Zagreb, ville ha den talentfulle linjespilleren. Det ble ikke bare enkelt.

-Jeg takket først nei til tilbudet jeg fikk fra Lokomotiva, det ble for tøft å forlate Rijeka. Men etter hvert så ombestemte jeg meg og takket ja. Det ble en tøff tid. Det første året delte jeg leilighet med en lagvenninne jeg ikke kom spesielt godt overens med, og jeg pendlet veldig mye mellom Zagreb og Rijeka. Jeg studerte fortsatt hjemme i Rijeka og måtte reise tilbake til skolen så ofte jeg hadde mulighet, forteller Ana.

Før hun tillegger

-For første gang i midt liv var det bare meg. Jeg kjente ingen og alle utfordringer måtte fixes på egenhånd. Det var en tøff tid, også som håndballspiller. Jeg fikk lite spilletid og det føltes i perioder veldig tungt. Jeg var frustrert og bar nok på en del sinne som på et eller annet vis måtte ut. Dessverre gikk det utover andre. Jeg kjeftet og smalt på alt og alle. Foreldrene mine og kjæresten min fikk mesteparten av dritten og ble en slags søppeldunk for alt det sinnet og frustrasjonen jeg hadde inni meg.

Da er det greit å ha andre ting enn håndball og tenke på.

-Skolen og studiene hjalp meg mye. Når jeg var på skolen snakket jeg aldri håndball med noen, og det ble en slags terapi for meg. Utdannelsen ga meg tid og mulighet til å tenke på helt andre ting enn håndball, og det var helt avgjørende i en periode som ellers var ganske tung, forteller Ana åpenhjertig.

-Om jeg er god nok ringer de tilbake neste år

Etter det første tunge året i Zagreb fungerte hverdagen bedre for Ana. Hun flyttet inn i sin helt egne leilighet, som hun ikke behøvde å dele med noen, og på håndballbanen fungerte det stadig bedre. Fortsatt pendlet hun mellom Zagreb og Rijeka, og kombinasjonen håndball og studier fungerte fint.

-På den tiden fungerte jeg best når jeg hadde mye å gjøre, sånn er det ikke i dag, sier Ana og ler høyt.

Så bra fungerte det at det aller beste laget i Kroatia, Podravka Koprivnica, ville ha henne med på laget. Året var 2015 og Ana var blitt 21 år gammel.

-Jeg takket nei til tilbudet derfra. Jeg ville studere, og tenkte som så at om jeg er god nok så ringer de nok tilbake neste år.

Den avgjørelsen sier mye om Ana. Hun er en målbevisst jente som vet hvor hun vil, og hun har selvtillit og -innsikt god nok til å forstå at tålmodighet er noe som vil kunne betale seg i det lange løp. Året etter ringte nemlig Podrovka Koprivnica tilbake, og nå var timingen riktig.

-Det var den første helprofesjonelle klubben jeg kom til. Nå skal de sies at jeg valgte å utvide studiene mine med to ytterligere år og pendlet til universitetet i Zagreb et par ganger i uka. Men det var et godt samarbeid mellom klubben og skolen, og det fungerte egentlig ganske fint. Dessuten hjalp det at en del av kampene våre gikk på TV, slik at de på skolen forsto at håndball var noe jeg kunne, gliser Ana.

-Er du kjendis i Kroatia nå?

-Neida, det er jeg ikke. Ute på øya vet kanskje mange hvem jeg er og hva jeg holder på med, men ellers er det ikke mange som kjenner meg igjen. Jeg slipper det Nora Mørk og Heidi Løke opplever, de blir jo gjenkjent uansett hvor de er, smiler Ana.

Ana og Arijan. Foto: Privat

Russland, giftemål og tre tegn fra han der oppe

Etter 2019/2020-sesongen var Ana klar for et håndballeventyr. Masteroppgaven i treindustri var levert og godkjent, og tiden noen gang skulle være inne for å spille håndball i et annet land så var det nå. Men det var et ganske stort problem.

-Jeg var skada. Et brudd i albuen satt meg ut av spill, og hvem var vel interessert i å satse på en linjespiller som ikke kan spille, spør Ana.

Svaret på det spørsmålet var HC Astrakhanochka fra Russland, og selv om navnet er vanskelig å uttale er det ingen bakgårdsklubb som var på jakt etter Anas tjenester. Klubben ble stiftet i 1993 og har spilt i den russiske superligaen siden 1999. I 2014 nådde laget semifinalen i den europeiske EHF-cupen. Laget holder til sør i Russland, i byen Astrakhan som i størrelse er litt mindre enn Oslo.

-På grunn av skaden i albuen fikk jeg ikke så mange tilbud som jeg hadde håpet, og når tilbudet fra Astrakhanochka kom tenkte jeg først «Nei, jeg vil ikke til Russland», forteller Ana.

Hun endte likevel i Russland.

-Tilbudet var godt, og det var absolutt noe jeg måtte vurdere seriøst. Men jeg var veldig usikker og ba gud om å gi meg noen tegn på at det var det riktige for meg å gjøre, smiler Ana.

-Er du relgiøs, og kom det noen tegn?

-Ja jeg har en tro, og jeg ber mye. Det er viktig for meg, og jeg fikk det tegnet jeg ba om. Men det kom ikke ett, det kom tre, smiler Ana

-Fortell

-Det første kom da jeg var på et marked i byen, og helt plutselig møtte jeg en gammel bestemor som snakket russisk med barnebarnet sitt. Jeg trodde først det var det ene tegnet jeg ba om, men når jeg fortalte det til kjæresten min fikk jeg vel egentlig beskjed om jeg ikke var helt normal, ler Ana

Så kom tegn nummer to og tre

-Jeg satt å så på en kjent TV-serie, og helt plutselig så var det en som tok en russisk bok ut av bokhylla og begynte å lese i den. Det tredje tegnet fikk jeg da jeg var ute å drakk kaffe med noen venner, en jente fortalte helt plutselig at mannen hennes hadde begynt å jobbe i Russland.

Om det var disse tre tegnene som avgjorde det hele skal være usagt, men Ana pakket bagene og reiste til Russland.

-Det var ni fine måneder, til tross for at det på forhånd ikke manglet advarsler. Det er langt unna, du kommer ikke til å få den lønna du skal ha og det er kaldt, var det mange som fortalte meg. Men sånn var det ikke, og jeg hadde det helt supert, forteller Ana.

Helt siden tenårene har Ana vært kjæreste med Arijan, og da Ana fikk mulighetene til å spille håndball i Russland ville Arijan gjerne være med på lasset. Og med det gikk han, ifølge Ana, fra å være boyfriend til ektemann.

-Vi hadde vært sammen i 10 år, og da vi skulle flytte sammen til Russland ble alt papirarbeidet mye lettere om vi giftet oss. Når jeg sier det på den måten så hører jeg selv at det kan virke som om vi giftet oss av praktiske grunner, men vi giftet oss av kjærlighet altså. Du må ikke tro noe annet. Jeg lover, det er ekte kjærlighet, ler Ana.

Og jeg tror henne.

-Ohh, ja det må jeg gjøre

Det ble bare en sesong i Russland for Ana og Arijan. Vipers fra Kristiansand, verdens beste håndballag og Champions League-vinneren ville ha Ana til Aquarama. Valget var enkelt.

-Da Vipers kom på banen tenkte jeg bare: «Ohh, ja det må jeg gjøre», og her er jeg i dag, smiler Ana

Og hun stortrives.

-Jeg er så glad for å være her. Naturen er så vakker, og selv om det regner mye så er det så grønt og fint. Kristiansand er en liten by og alt er rett i nærheten. Som hjemme på øya er det nært havet, men samtidig så er det bare noen minutter unna fantastisk skog, forteller Ana.

Og i likhet med Ana trives Arijan i byen.

-Det var viktig for oss at dette var noe vi skulle gjøre sammen. Det var ikke bare håndballen som lokket oss til Norge. Vi ville til et land der det var mulig også for Arijan å finne seg en jobb, og her er mulighetene gode. Han har også en master fra Kroatia, en ingeniørutdannelse i maskin og mekanikk, og han har fått seg jobb i Kristiansand han også. Det er viktig for at vi skal kunne trives i et helt nytt land.

Ana i Champions League-kamp for Vipers. Foto: EHF.

-Det er helt crazy som de trener

Ana har en 2+1 år lang kontrakt med Vipers, og det betyr at hun blir på Sørlandet i minimum ett år til. Men hva fremtiden vil bringe er ikke hun tenker veldig mye på.

-Jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje. Det hele er egentlig en litt crazy situasjon. Før planla jeg alt ned til den minste detalj for å få dagene til å gå opp med skoler, studier og alt jeg hadde å gjøre. Nå lever jeg mer fra dag til dag og legger ikke de store planene. Jeg forsøker å ha det som moro som mulig og nyter situasjonen, smiler Ana.

-Hvor lenge ser du for deg å spille håndball?

-Jeg vet ikke helt, men jeg tror nok ikke jeg kommer til å holde på like lenge som Heidi og Katrine (Løke og Lunde, journ. anm.) Det er helt crazy som de trener. Første gang jeg så Katrine trene tenkte jeg at enten så er det noe galt med henne, eller så er det noe galt med meg. Hun er helt fantastisk, og det er inspirerende å se hvordan de holder på, alderen til tross, sier Ana tydelig imponert.

Så legger hun til.

-Jeg tenker vel kanskje at jeg holder på til jeg er sånn cirka 35 år. Jeg har lyst på barn etter hvert, og før har jeg alltid tenkt at barn er noe jeg skal ha etter at jeg er ferdig med håndballen. Men når jeg ser hvordan Heidi, Katrine og Bella (Isabelle Gulldèn) har kommet tilbake etter å ha fått barn tenker jeg at det kanskje ikke er noe jeg må vente med til håndballen er over. Vi får seg hva som skjer, og det er ikke alt som er like enkelt å planlegge, sier en åpenhjertig Ana.

-Ha det på badet din gamle sjokolade

Da Ana var i Russland lærte hun seg litt grunnleggende russisk ganske fort. Det var helt nødvendig for å kunne kommunisere med de fleste av lagvenninnene og for å kunne fungere i det russiske samfunnet.

-Russisk har en del likheter med kroatisk, så det var ikke så veldig vanskelig. Norsk er vanskeligere og det er uansett engelsk det går i på treninger og i kamp. Alle i Norge er så flinke til å snakke engelsk og jeg kan gjøre meg forstått over alt. Arijan snakker mer norsk enn meg på jobben og har blitt ganske flink. Jeg sliter nok litt mere enn han, ler Ana.

-Men litt har du vel lært deg?

-Ha det på badet din gamle sjokolade, ja takk, nei takk, kvittering, kommer det kjapt fra Ana, etterfulgt av dagens høyeste latter.

Jeg synes det var et snev av sørlandsdialekt i uttalen.

La oss håpe at Ana blir i Vipers og Norge så lenge at ordforrådet blir ytterligere utvidet.Det hadde vært bra for Vipers, norsk håndball og sikkert for Ana og Arijan. Hva fremtiden bringer blir spennende å se, men når den tiden kommer at paret flytter hjem er det ingen tvil om hvor de havner.

-Vi ender opp i Rijeka. Det er det som er hjem, og det er der vi engang skal slå oss til ro, avslutter Ana.

Takk for praten, Ana.

Ha det på badet din gamle sjokolade.

På Oslotur – Ana og Arijan. Foto: Privat

JEG ER… serien i samarbeid meg: