Fredrikstads målvakt Hanne Sagvold: -Vi må tørre å snakke om det

Da jeg begynte med disse JEG ER-portrettene i forrige sesong var Fredrikstad-målvakten Caroline Martins første spiller ut. Nå er det en ny sesong, og dere som leser dette skal få bli litt bedre kjent med nye spillere og nye ansikt. Hva passer vel bedre enn å begynne, som i fjor, med en burvokter fra Fredrikstad. Trønderjenta, Hanne Sagvold, stopper håndballer i plankebyen og er første jente ut denne sesongen. Og la det være sagt med en gang; Hanne er en helt spesiell, tenkende, hyggelig og reflektert ung dame. Jeg lærte noe av den timen jeg hadde med henne på telefonen, og det førsteinntrykket jeg sitter igjen med kunne ikke vært bedre.

En utfordring for en skribent

Av og til skulle jeg ønske jeg var en skribent med fotografisk minne og pen håndskrift. Dessverre er ingen av delene tilfelle. Når jeg snakker med de jeg skal skrive om går ofte samtalen i alle retninger, og notatblokka mi er fylt med masse stikkord. Ord som alt for ofte er kladda ned i full fart,  med en håndskrift kun en lege vil kunne elske – eller tyde.

Det er spesielt dumt når jeg snakker med en jente som Hanne Sagvold. Hanne sier så mye viktig, tankevekkende og fint, og hun sier det ofte på en sånn måte at det burde vært ordrette sitat. Det tillater ikke alltid min arbeidsform, men jeg skal prøve så godt jeg kan fange essensen av en samtale som gjorde inntrykk. Den timen vi hadde på telefonen satte jeg stor pris på.

Trønder

Jeg hadde aldri snakket med Hanne før jeg ringte henne til avtalt tid, torsdag ettermiddag. Og som vanlig, når jeg snakker med spillere jeg ikke kjenner, var åpningsspørsmålet av det uoriginale slaget.

-Hvem er du?

Hanne valgte å svare med et spørsmål.

-Nei, kem e æ?

Det var da jeg oppdaget at jeg hadde med en trønder å gjøre. Jeg liker trøndere. Det er et eller annet med dialekten og lynne til trøndere som sjarmerer meg.

Hanne svarte på sitt eget spørsmål før jeg rakk å si noe som helst (og nå slutter jeg med å forsøke å skrive på Hannes dialekt)

-Jeg er en trønder som har bodd i Fredrikstad i tre år, og jeg trives overraskende godt i Østfold.

Jeg er enig, det er lett å trives i Østfold. Men Hanne er trønder, og siden hun nevnte det i den aller første setningen er hun sikkert stolt av det. Hjemme for henne er Kolstad. Det var der hun ble født i april 2000, og det var der hun vokste opp med mamma Grete, pappa Steinar og den tre år eldre storebroren, Morten.

-Jeg var heldig å få vokse opp med en som alltid var bedre, sterkere, raskere og mer ballkyndig enn meg. Jeg har alltid hatt en å strekke meg etter, og det har skjerpet konkurranseinstinktet allerede fra jeg var liten, smiler Hanne.

Fotball var idretten til storebror, Morten, men noen fotballspiller ble det aldri av Hanne.

-Pappa sa ifra, Hanne dropp fotball, det gir bare masse skader og tull med knærne dine, men det er ikke sikkert han ville sagt det i dag, slår Hanne fast, vel vitende om at nettopp kneskader er en av de virkelige store utfordringene håndballen, og kanskje spesielt kvinnehåndballen, har.

Temaet førte oss inn på en prat rundt akkurat dette med kneskader. Hanne og jeg var skjønt enige om at dersom en herreidrett hadde hatt de samme utfordringene med kneskader som håndball (og fotball) for kvinner har, så hadde det vært lagt ned mye større ressurser på å finne ut av årsakene. Det skulle vise seg senere i samtalen at Hanne og jeg var enige om mye. Men først må vi litt tilbake til den glade barndommen på Kolstad.

-Mamma er en skikkelig håndballdame og var håndballtreneren min fra jeg var sånn sju år. Hun spilte faktisk håndball på øverste nivå selv i sin tid, for Sjetnemarka. Mamma har nok alltid fått dyrka håndball-lidenskapen sin gjennom meg, ler Hanne.

-Hva tenker hun da om at du spiller håndball 60 mil unna barndomshjemmet?

-Hehe, hun synes nok det er litt langt unna og skulle nok gjerne vært til stede på hver eneste kamp. Det går ikke i dag, men mamma og resten av familien har alltid vært, og er fortsatt, veldig gode støttespillere for meg, sier Hanne, med ekte takknemmelighet i stemmen.    

Men selv om mamma, Grete, var trener, tidligere toppspiller og lidenskapelig håndballinteressert besto barndommen til Hanne av så mye mer enn bare ball.

-Nei det var ikke bare håndball altså. Jeg fikk prøve meg på det meste. Ski, orientering, turn og dansing. Jeg var en aktiv jente, og det er jeg veldig glad for at jeg fikk muligheten til å være.

Glad i å prate og å stifte nye bekjentskap

Jeg skjønte fort at Hanne er en jente som er flink til, og glad i, å prate. Men hun er en, noe så sjeldent som en prater som ikke tar opp så mye plass. Jeg skulle ønske jeg var sånn. Det er sikkert mulig å trene seg opp, men jeg tenker det først og fremst er en medfødt egenskap. Jeg sier ikke noe til Hanne om hva jeg tenker. Jeg forsøker heller å lure inn et spørsmål som kanskje bekrefter min oppfatning.

-Hvordan var du som liten jente, og hvordan vil bestevenninna de beskrive Hanne, 10 år?

-Hun ville nok sagt at jeg var en aktiv og sprudlende jente med masse energi. Jeg har alltid likt å snakke mye med nye mennesker, og da jeg var liten hendte det at jeg bare stilte meg opp i gata utenfor hjemme for å få nye venner. Jeg bare stoppa folk og hørte om vi skulle leke eller finne på noe, ler Hanne.

-Er Hanne, 22 år, den samme type jente?

-Ja det vil jeg si. Jeg er glad i å knytte nye bekjentskaper, og jeg er fortsatt veldig sosial og glad i å prate. Men jeg er også veldig glad i være alene og trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg har ikke problemer med å underholde meg selv i perioder. Det er noe jeg verdsetter, og det er noe som gir en fin balanse i en ellers travel hverdag med håndball og studier.

Alltid gøy å lære

Skole har, enten vi vil eller ikke, vært en viktig del av alles oppvekst. Og Hanne er naturligvis ikke noe unntak på det området, og hun trivdes.

-Det var helt klart friminuttene som var gøyest, men jeg har alltid synes det vært morsomt å lære noe nytt. Jeg var ikke noen nørd akkurat og gjorde det sånn midt på treet rent faglig, forteller Hanne.

Før hun utdyper litt

-Jeg gikk på en idrettsungdomskole. Broren min gikk der, så det passa fint at jeg også begynte. Det er jeg glad for. Vi fikk teste ut så mye forskjellig, og det kan meg en kjempefin variasjon. Det har nok vært med på å gjøre meg til en bedre håndballkeeper også.

-Var det sånn at du tidlig bestemte deg for å bli god i håndballmålet?

-Ja, det var tidlig klart at det var det jeg ville satse på. Jeg hadde nok bestemt meg for det allerede før jeg begynte på idrettsungdomskolen. Keeper var jeg fra dag én. Det var ingen som ville stå i mål, og jeg ville spille så mye som mulig. Et enkelt valg egentlig, og så fant jeg ut at det å redde en ball ga meg adrenalin og en følelse som trumfer alt, og sånn er det fortsatt, gliser Hanne.

-Var du en barnestjerne?

-Njei, jeg vil ikke si det, men jeg har nok alltid hatt et talent for det. Jeg var heldig å få spille med jenter som var litt eldre enn meg, allerede da jeg var liten. Det gjorde meg nok litt tøffere, og det ga naturligvis selvtillit når jeg tok steget og reddet skudd fra de eldre jentene.

Veldig mange håndballspillere, og ikke bare trøndere, har gått på Heimdal videregående skole. De har en god og anerkjent håndball-/idrettslinje. Hanne gikk også på Heimdal

-Jeg begynte på vanlig studiespesialisering, og tenkte vel egentlig at det var nok idrett i hverdagen min. Men etter hvert begynte jeg å hospitere på A-laget til Byåsen og da ble en ny hverdag med blant annet morgentrening på Olympiatoppen. Så etter det første året hoppet jeg over på toppidrettslinja slik at jeg kunne ta videregående på fire år, istedenfor de vanlige tre.

Det siste året på videregående gikk Hanne i Fredrikstad. Byens topplag manglet brått en målvakt, og Hanne fikk tilbud om et utlån. Den muligheten tok hun, og siden har hun vært i plankebyen.

-Jeg var heldig, som ung keeper, i Byåsen og fikk spille, trene og lære av Andrea (Austmo Pedersen) og Tonje (Lerstad). De var forbilder og til stor inspirasjon for meg, og selv om jeg var et naturlig 3. valg var det aldri i mine tanker å gi opp, forteller Hanne.

Debuten på A-laget fikk Hanne i 2018, motstander var Viborg og anledningen var Europacup. Med andre ord, ikke akkurat en førsterundekamp i NM mot et lokalt 3. divisjonslag.

–Jeg fikk vel spille 7-8 minutter, ikke all verden, men det er klart det var et stort øyeblikk, kommenterer hovedpersonen selv.

Den gode «keeperskolen» i Byåsen, med Andrea og Tonje som inspirasjons- og læremestre, var kanskje hovedårsaken til at Hanne turte å ta sjansen da Fredrikstad kom på banen med lovnad om spilletid og større ansvar.

Dessuten passet det kanskje bra med en liten re-start på livet og hverdagen. Alf Prøysen skrev og sang: «Du skal få en dag i morgen med blanke ark og fargestifter til». Det fikk Hanne på mange måter i Fredrikstad. Det har gjort henne til et lykkeligere menneske og ganske sikkert en bedre håndballkeeper, skjønt det siste er neppe det viktigste.

-Vi snakker aldri om det

Tidlig i samtalen med Hanne spurte jeg henne om hun noen gang hadde tenkt tanken på å gjøre noe helt annet enn å spille håndball. Idrett på det nivået hun holder på med er tidkrevende og tungt, både fysisk og psykisk, og de fleste utøvere må av og til gjøre prioriteringer vi utenforstående ikke forstår noe av. I ungdomstiden kan disse prioriteringene være ekstra vanskelige, og mange av de håndballspillerne jeg har snakket med forteller at de i perioder har gitt seg, eller seriøst vurdert å gjøre det. Hanne svarte ikke på den måten.

-Nei jeg vurderte aldri, på noe tidspunkt, i ungdomstiden å gi meg med håndball. Den tanken, om et liv uten topphåndball, har kanskje kommet sigende inn først nå i voksen alder.

Jeg rekker aldri å spørre om hun går med tanker om å gi seg før hun oppklarer.

-Jeg føler fortsatt at jeg har masse å gi og lære på håndballbanen, og jeg går ikke med planer om å gi meg, la det være helt klart, sier Hanne.

Før hun fortsetter

-Jeg vet jeg er privilegert som får holde på med dette hver dag, men etter hvert som man blir eldre får man annen læring og input fra andre miljøer enn de vante. Da kan tankene om andre prioriteringer komme. Jeg tror alle har det på den måten, men vi snakker aldri om det. Vi er kanskje redde for å virke utakknemlige, for vi vet at veldig mange andre gjerne skulle vært i våre sko.

Dette er et tema som opptar Hanne, og hun evner å se «de store linjene»

-Vi er veldig mange veldig gode håndballspillere i Norge. Alle kan ikke være landslagsspillere og store stjerner. Men for å få frem disse stjernene og det gode landslaget må den norske ligaen være god. I dag kreves det mye av alle som spiller på det øverste nivået. Det er vanskelig å se for seg en 100 % jobb i kombinasjon med håndballspilling, og det er heller ikke lett å være heltidsstudent i den hverdagen vi lever. Det er kanskje derfor mange spillere søker utenlands. Jeg forstår de som gjør det. Økonomien i mange av de utenlandske klubbene gjør det at mange flere kan være 100 % håndballspillere, men om det er det aller beste for norsk håndball er jeg usikker på. Vi må sikre at vi har en god norsk liga, sier en oppriktig Hanne, som fortsetter

-Som nevnt, vi er ikke så flinke til å snakke om dette, men det er sånn. Hverdagen vår er tøff og til tider krevende, og dette er et tema klubber og forbund, sammen med oss spillere, bør se på. Vi er mange som bidrar til at den norske ligaen holder et høyt, og nødvendig nivå, men hverdagen vår kan bli bedre tilrettelagt.

Jeg noterer så blekket spruter, og det er her jeg skulle ønske jeg kunne gi direkte sitater. Det Hanne snakker om er ekstremt viktig og det angår veldig mange håndballspillere. Jeg forstår at det kan være vrient å snakke høyt om. Det er titusener av små håndballjenter- og gutter som drømmer om å bli en toppspiller, som Hanne, og da kan man fort bli sett på som utakknemlig om det stilles spørsmål rundt egen hverdag.

Jeg prøver meg med et siste spørsmål rundt temaet

-Du har en kjæreste som har spilt håndball på et høyt nivå, men som nå har gitt seg. Har det gjort at du oftere enn før har tenkt tanken om et annet liv med andre prioriteringer?

-Det er vanskelig å svare ja eller nei på det spørsmålet. Nå spiller ikke kjæresten min håndball lenger,  og det har gitt oss flere venner og et utvidet nettverk utenom håndballen også. Det er den inputen jeg snakket om tidligere, og det kan bidra til at de tankene vi så sjeldent snakker om oftere dukker opp. Men jeg presiserer nok en gang, ikke få dette til å høres ut som om jeg er lei og vil finne på noe annet. Det er jeg på ingen måte, jeg har masse ugjort på håndballbanen.

Jeg fikk aldri i løpet av samtalen med Hanne inntrykk av at jeg snakket med en lei og umotivert spiller, som gikk med tanker om å gi seg. Tvert imot. Men det hun snakker om er viktig, og det bør lyttes til.

Kjæreste med en på laget

Hanne er kjæreste med svenske Andrea Johansson. De to jentene ble lagvenninner i Fredrikstad da Andrea kom til klubben, sommeren 2020. Og det tok ikke så veldig lang tid før jentene ble kjærester. De har kun opplevd støtte og positivitet etter at det ble kjent at de hadde funnet kjærligheten, og de ser helt klart viktigheten av sin egen åpenhet rundt det.

-Vi synes dette er viktig. Vi har kommet et stykke på vei i land som Norge og Sverige, men fortsatt er dette et tema som det trengs å snakke om. Selv om det er verdens mest naturlige ting for oss, er det mange fordommer i samfunnet, uttalte Andrea til Fredrikstad Blad, i forbindelse med et intervju med jentene i mars i fjor.

Hanne var ikke åpen til alle om sin legning før hun kom til Fredrikstad, selv om de aller nærmeste hadde fått vite det er par år før hun flyttet sørover. Det var likevel en hemmelighet hun bar på helt alene i en del år.

-Jeg har alltid skrevet dagbøker, og jeg har gått tilbake og tittet litt i hva jeg har skrevet. Første gang jeg skrev ned noen tanker om det var da jeg var 14 år, forteller Hanne.

-Var det sårt å lese i disse dagbøkene?

Det ble helt stille etter at jeg stilte det spørsmålet. Ble jeg for personlig nå, rakk jeg å tenke. Men etter litt kom svaret.

-Ja det var sårt å lese det, og det har vært vanskelig, selv om det føles lett, helt naturlig og uproblematisk nå. Anja og Gro var, og alle kjente til de, men de hadde på en måte ikke noe med meg å gjøre. Jeg savnet flere forbilder og noen jeg kunne snakke med det om.

-Ønsker dere, med deres åpenhet, å være et forbilde for andre?

-Gjerne det, men først og fremst for de yngre. De i tenåringsfasen. «Det er helt ok å føle ting på den måten du gjør, det er helt ok å være usikker på hva du føler» Alle har sin egen historie. Jeg har min og Andrea har en helt annen. Det er helt ok. Det går fint, og vi har aldri følt annet enn aksept og kjærlighet, smiler Hanne.

På dette tidspunktet i praten satt jeg med en tåre i øyekroken, men det tror jeg ikke Hanne oppdaget. Nok en gang har hun åpnet opp og vært ærlig om et stort og viktig tema, og nok en gang lurer jeg på hvordan jeg i all verden skal klare å få formidlet dette på en måte Hanne kan stå inne for. Jeg måtte stille et enkelt spørsmål for å få landet dette temaet.

-Hvordan er det å være kjæreste med en på laget?

-Vet du, det har bare vært fint. Det er helt perfekt å kunne ha hver eneste dag sammen. Vi har fått oppleve så mye utrolig gøy sammen på trening, kamp og reiser, og så er det fint å være sammen med en som skjønner håndball og hvor mye som kreves. Andrea har gitt seg som spiller, men har fått seg jobb i Fredrikstad og vi storkoser oss, sier Hanne, med ekte kjærlighet på klingende trønderdialekt.

Trøndelag, ganske sikkert

En av de fineste samtalene jeg har hatt med en håndballspiller nærmer seg slutten, men jeg slipper Hanne helt må jeg høre litt om fremtiden. Hanne er bosatt i Fredrikstad, men kommer fra Kolstad. Andrea er fra Stockholm. Hvor skal dette ende den dagen håndballen ikke legger føringer på hvor de må bo?

-Spør du mamma er svaret Trondheim, og spør du meg er svaret Trondheim ganske sikkert, ler Hanne.

–Men hva om jeg spør Andrea da?

-Hun svarer nok at det kan finnes en løsning, flirer Hanne og legger til.

-Det går an å dele det litt opp. Om vi får barn kan vi for eksempel bo i Sverige frem til skolestart, og så flytte til Trondheim, eller omvendt. Det der løser seg.

-Er barn og familie noe dere planlegger?

-Ja det er det, med tid og stunder. Men det er ikke noe vi planlegger skal skje med det aller første altså. Vi har god tid, sier Hanne.

Helt til slutt, noe jeg ikke har vært innom så langt. Hanne studerer sosialantropologi på tredje året ved Universitet i Oslo og togpendler til skolen tre ganger i uka. Da jeg snakket med henne satt hun på toget hjem til Fredrikstad. Sosialantropologi kan jeg lite om og må nok innrømme at jeg ikke helt vet hva det er. Heldigvis finnes google.

-Hva handler sosialantropologi om, trykka jeg inn i nettleseren min.

 Det var første svaret som kom opp var dette:

«En sosialantropolog samler informasjon om menneskers levesett og studerer sosiale prosesser, sosial organisasjon, samhandling og kulturelle ytringer. Sosialantropologen arbeider med de sosiale og kulturelle sidene i menneskelige samfunn»

Jeg har fått lov til å bli litt kjent med en som har alle forutsetninger for å kunne bli en fantastisk sosialantropolog.

Men om hun ikke ender opp der vil hun helt sikkert bli et fantastisk medmenneske.

Takk for praten, Hanne.