Nærbø G98, kanskje det beste guttelaget Norge noen gang har hatt. Bv. Preben Nord-Varhaug-Ole Nærland-Tord Haugseng-Rassin Haugseng-Kaj Sindre Steinbru-Markus Lervik-John Thue-Andreas Haugseng-Robin Rosander Haugsgjerd ( trener) Fv.Lars Dobbe-Stian Vigre -Tord Aksnes Lode- Jone Holmebakken-Mathias Johnsen-Tomas Sikveland-Halvor Elias Nærland-Roberto Edland-Per kr. Moi -Sondre Seen Hansen. Foto Rune Haugseng

Denne saken skulle handle om Nærbø og familien Haugseng, men det ble historien om et lag

Av: Magnus Gulliksen
2. september 2020

Dersom du har sett en kamp, lest en kamprapport eller et -referat fra en kamp med Nærbø kan du ikke ha unngått å få med deg navnet Haugseng. Som regel har minst en med det etternavnet dominert på banen, men som regel er det fler. Jeg ville bli bedre kjent med denne familien, og avtalte en prat med nestoren selv, pappaen, onkelen og treneren, Rune Haugseng. Lite visste jeg at det skulle gi meg et lite innblikk i hva som er mulig å få til sammen som et lag, bare man vil det nok, jobber hardt og har fokus på mye annet enn bare håndball.

Rune Haugseng Foto: Nærbø Håndball

-Jeg ville være med å bygge et håndballag.

Rune Haugseng er en enkel fyr å forholde seg til. Mandag ettermiddag sendte jeg han en melding hvor jeg fortalte hvem jeg var og at jeg hadde lyst til å skrive en sak om Nærbø og alle Haugsengene. Har du tid til en liten prat på telefonen i løpet av kvelden, var mitt spørsmål.

-Ring meg etter klokka 20:30, svaret fra Rune tikket inn umiddelbart.

Litt over klokka 20:30 ringte jeg, og en blid Rune tok telefonen etter første ring. Planen var som nevnt å vinkle denne saken på faren, brødrene og fetterne, Haugseng. Men først la jeg inn et lite oppvarmingsspørsmål

-Nærbø er en liten plass på Jæren med kun ca. 7000 innbyggere. I en årrekke har dere likevel klart å være en av de ledende klubbene i landet for aldersbestemte lag, og dere har et herrelag som nå ser ut til å ha etablert seg i Rema 1000-ligaen. Finnes det en hemmelighet, og i så fall hva er den?

Det spørsmålet gjorde at jeg måtte endre vinklingen på saken, selv om vi naturligvis vil komme innom på alle Haugsengene.

-Hemmeligheten, eller eventyret startet for 10-11 år siden. Da rykket herrelaget ned fra toppserien med 0 – null poeng. Men selv med null poeng etter endt serie møtte laget trampeklapp fra publikum etter alle hjemmekamper. Jeg hadde vært ute av håndballen siden år 2000, men hadde to barn som var med på yngres lag i klubben. Tiden var inne for å brette opp ermene, forteller Rune Haugseng, før han engasjert fortsetter

-I 2007 eller 2008 en gang satt jeg hjemme på kjøkkenet og titta på tabeller og tingenes tilstand i klubben, og det var en del som kunne rettes opp. Jeg ble motivert for å være med på å bygge et lag

Det begynte med like T-skjorter

Laget Rune bestemte seg for å bygge var Gutter 98-laget. Og nå kommer vi inn på far-, bror-, nevø- og fetteroppsettet i Nærbø. På det 98-laget spilte sønnen Andreas (Horst Haugseng) og nevøene Rassin og Tord Haugseng. Sammen med målvakten Halvor-Elias Nærland dannet de et firspann, oppvokst en drøy rushpasning unna hverandre på Nærbø

-På de første treningene var det en spiller som fløy rundt i Liverpool-drakt og en annen i Manchester United-trøye, og vi så ikke akkurat ut som en enhet. Det første jeg gjorde var å trykke opp T-skjorter, med Nærbø G98 påtrykt, til alle gutta. De fikk fire t-skjorter hver seg i forskjellige farger. Det skaper samhold og stolthet, dessuten kan ingen se hvem som er best når alle er like. Vi var i ferd med å bli et lag, og filosofien var enkel. Ingen skulle ta oss på at vi ikke var godt nok trent, og da måtte vi tenke litt alternativt, sier Rune og forklarer

-Som alle andre klubber slet også vi med halltid, men ingen ville trene fredagskvelder. Da begynte vi å trene fredagskvelder. Lørdag morgen og søndag kveld var det heller ikke populært, så da tok vi de halltimene. Håndballhallen ble en kul plass å være, og etter hvert ble det kult å trene på de tidspunktene ingen andre ville trene. Vi var i ferd med å bygge en kultur rett og slett, forteller Rune Haugseng

-Det varmer hjertet at 17 av 22 fortsatt spiller håndball

Når Rune Haugseng forteller om jobben som ble gjort rundt og med det smått legendariske 98-laget til Nærbø er det påfallende lite han snakker om resultater. Laget satte seg riktignok tidlig ganske hårete mål, som G14 spillere skulle de vinne Posten cup i Bergen, to år senere var målet å vinne Bringserien og som 18 åringer skulle de ta NM-gull. Eliteseriespillere skulle gutta være før kalenderen viste 2020. Alle målsettinger ble nådd, men det er ikke det Rune Haugseng trekker frem.

-Da gutta var 11 år gamle besto gruppa av 22 spillere, idag spiller 17 av de fortsatt håndball, og mange av dem i Rema 1000-ligaen, første- eller andredivisjon. Det er ikke selvsagt, og det er noe som virkelig varmer hjertet mitt, forteller Rune, og han følger naturligvis opp med mer

-Det er mange måter å lage et lag på, og vi har valgt vår måte å gjøre det på. For oss har det vært viktig å ha foreldre og familier med på laget. Om det har vært Nordisk mesterskap i Gøteborg i romjula, Granollers Cup i Barcelona eller en av de utallige andre cupene laget har deltatt i, så har vi reist i samla tropp med foreldre, søsken, besteforeldre og andre som har ønsket å være med. 63 stykker var vi med laget til Barcelona et år. Vi tror det er viktig og riktig at unge utøvere får dele gode, og av og til mindre gode, opplevelser med de som står de aller nærmest. Det er en trygghet i det, og noe som binder oss sammen. Og spør du gutta og familiene deres i dag vil de helt sikkert nevne alle de flotte turene vi har vært på som høydepunktene i håndballen. Men jeg må få lov til å nevne en ting til?

Det ble tid til mer enn bare håndball når Nærbø-gutta var på tur. Foto: Rune Haugseng

Selvfølgelig skal Rune Haugseng få lov til å nevne en ting til, han må gjerne nevne mer. Han er i det hele tatt ganske god til å nevne ting, og han er inspirerende å høre på.

-Det har vært viktig for oss at gutta tar ansvar for seg selv, utstyr og skolegang. Før sesongene fikk de drakter, og de var deres ansvar. Glemte de en drakt til en kamp, så fikk de ikke spille. Så enkelt er det, og da skjer ikke det så ofte. Og skolegang og utdannelse har vært det viktigste av alt. Lekser, forberedelser til prøver, tentamener og examen er gyldig grunn for å ikke komme på trening. I dag har så og si alle gutta på 98-laget fått seg en utdannelse, eller så er de under utdannelse. Det er nok en ting jeg er stolt av at vi har fått til, og det krever en struktur som helt sikkert også har gjort gutta til bedre håndballspillere

Hva så med fremtiden?

Runes sønn, Andreas, og nevøene, Rassin og Tord, er sammen med flere andre kompiser fra 98-laget i dag kjernen i Rema 1000-ligalaget til Nærbø. Men en toppklubb kan ikke leve evig på en god årgang. Hva tror Rune om fremtiden? Vil klubben kunne fortsette med å forsyne seg selv med nye toppspillere?

-Det er et hengende spørsmål, og noe jeg tenker mye på når jeg ser de yngre lagene spiller og trener. Vi har mange gode årganger, 00-laget vant Bringserien, 01-laget var godt og 03-laget kunne vunnet Bringserien i år om den ikke hadde blitt stoppet. 04-laget er kanskje det laget som er nærmest å kunne gjenskape noe av det 98-laget gjorde. Så ja, om vi ser 5-6 år frem i tid så tror jeg vi skal levere toppspillere til eget topplag. Men litt av utfordringen for disse lagene vil være å lage sine egne mål. De kan ikke alltid settes opp mot og sammenlignes med 98-laget. De må finne sin måte å gjøre det på, og det nytter ikke bare å kopiere det andre lag har lykkes med tidligere, forklarer Haugseng, før han kommer med et lite hjertesukk

-Det finnes ingen snarveier. Det er disiplin og hardt arbeid over tid som gir resultater. Unge spillere i dag er ofte litt for utålmodige. De må akseptere at de av og til må vente og jobbe for å få sin sjanse. Gradene må gås, og vi må ikke glemme at de fleste av de 98-gutta som i dag spiller i Rema 1000-ligaen spilte fire år i 2. og 1. divisjon før de nådde det nivået de i dag er på.

Kaja, Andreas, Rassin og Tord Haugseng løfter den yngste av Haugseng-gutta. Alvar spiller på 04-laget til Nærbø. Foto: Rune Haugseng

Vil det dukke opp flere med navnet Haugseng i norsk topphåndball?

Denne saken skulle som nevnt i utgangspunktet handle om Nærbø og Haugseng-familien. Sånn gikk det ikke, men vi kan ikke glemme det helt. Får vi se flere Haugsenger i norsk topphåndball i årene som kommer?

-Det kan skje, Lillebroren til Rassin og Tord, Alvar, spiller på 04-laget og er et stort talent. Tiden vil vise hvor god han kan bli, men det er ingen tvil om at det er et stort potensiale der.

Stort potensiale er det også i Kaja Horst Haugseng, datter til Rune og Stine Horst Haugseng og søster til Andreas. Kaja er født i 01 og vant EM-bronse med det norske 00-landslaget i fjor. Det er en prestasjon ingen av Haugseng-gutta har klart, og prestasjonen blir ikke mindre når vi vet at Kaja spilte landskamper med og mot jenter som stort sett alle er et år eldre enn henne. 18 åringen har allerede en sesong som Sola-spiller bak seg, den sesongen laget rykket opp i Rema 1000-ligaen. Før fjorårssesongen flyttet hun til Bergen, og Tertnes ble hennes nye klubb. Hun gjorde 35 mål på 20 kamper i debutsesongen på aller høyeste i nivå. Kaja er i likhet med sin far linjespiller, og hun er helt sikkert en spiller vi vil se og høre mere om i fremtiden.

En lang, inspirerende og usedvanlig hyggelig prat med Rune Haugseng går mot slutten, og undertegnede sitter igjen med en snikende følelse av å ikke ha klart å gjøre notater på alt det som ble snakket om. Men det hele kan i grunn oppsummeres veldig enkelt. Nærbø vil fortsette å levere toppspillere og Haugseng-navnet vil helt sikkert dukke opp i en hall nær deg.