3 søstre på samme lag i REMA 1000-ligaen

Av: Trond Sørøy / Norsk Topphåndball

At 3 søstre alle spiller i den høyeste håndball-ligaen – og attpåtil på samme lag – hører til sjeldenhetene.  Sherin, Anniken og Mona Obaidli har vokst opp sammen i håndballmiljøet og har nå spilt sin fjerde sesong sammen på seniornivå.  Her forteller de hvordan de opplever dette.


Eldst av søstrene er Sherin Obaidli (27) og hun begynte å spille håndball da hun var 13. Hun forteller at Anniken begynte da hun var 10 år, Mona da hun var 8 år.


– Vi havnet i håndballmiljøet ved at vi ville prøve å se om håndball var noe for oss.  Vi har alltid trent endel i sammen, men i oppveksten spilte enten jeg og Anniken på samme lag eller Anniken og Mona spilte sammen.  På seniornivå har vi nå spilt 4 sesonger i sammen i Molde, forteller Sherin.


En drøm å spille med søstrene sine i moderklubben

– Det er veldig godt å ha søstrene mine i treningshverdagen her i Molde. Det er en trygghet og vi pusher hverandre hele tiden.  Vi jobber med egne mål og samtidig gjør det vi kan for å hjelpe en av de andre om det skulle være noe.  

– Anniken og Mona har vært helt avgjørende for at jeg har tatt steg i min karriere.  Det er alltid godt og trygt å ha de ved min side på banen siden vi kjenner hverandre så godt.  Man vet at de støtter opp uansett hva det måtte være og de er der alltid om man vil snakke om prestasjon eller frustrasjon. 

– Det er som en drøm å spille på lag med søstrene sine i topphåndballen og samtidig i moderklubben!, smiler Sherin Obaidli.


En trygghet

Det er veldig kjekt å spille på lag med søstrene mine, sier Anniken Obaidli (24). – Det er selvfølgelig en trygghet å ha de der. Sherin og Mona har vært veldig viktig i karrieren min, vi støtter og hjelper hverandre godt. Vi stiller alltid opp for hverandre om det skal være noe.


Kan ha mange fighter

Mona Obaidli er yngst av søstrene med sine 22 år og hun forteller at hun synes det er fantastisk at alle 3 søstrene spiller på samme lag.

– Vi kan ha mange fighter, men vi ordner alltid opp i det. Det er godt å ha noen du kan snakke med og klage til. Vi kan krangle en del på trening, men vi vet at etter trening, da er vi alltid venner igjen, smiler hun.

– Sherin og Anniken har vært veldig viktig for meg. Jeg vet jeg alltid kan komme og snakke med dem og vet at hvis jeg trenger noe så er de der med engang. Jeg setter veldig stor pris på søstrene mine.

– Vi hjelper hverandre med alt. Sherin og Anniken sier alltid ifra hvis jeg gjør noe feil eller når noe er bra. Vi gir ris og ros til hverandre hele tiden og det synes jeg er bra. Det kan selvfølgelig være irriterende å høre på at de klager hvis jeg har en dårlig trening, men jeg vet de bare mener det positivt.


Tilbake etter korsbåndskade

Både Sherin, Anniken og Mona har røket korsbåndet og har opplevd lange perioder på sidelinjen i opptrening.  Mona ble skadet forrige sesong og var endelig tilbake i spill for Molde 16. februar i år i borteoppgjøret mot Vipers Kristiansand. 

– Å være tilbake på banen var helt fantastisk, forteller Mona Obaidli entusiastisk. – Jeg fikk frysninger når jeg kom på banen, så det var godt endelig å være tilbake. Jeg merker jo selvfølgelig at det går litt tregt i hodet, men jeg stresser ikke med det. Jeg får det på plass nå i oppkjøringen. Jeg er glad jeg fikk muligheten. Jeg spilte 3 kamper, ikke hele kamper, men litt i hver kamp før sesongen ble avsluttet.


– Det var utrolig gøy da Mona kom tilbake på banen, smiler søster Anniken Obaidli. – Man klarer ikke helt å sette ordet på det, man blir bare ekstremt glad på hennes vegne. Jeg vet jo akkurat hva hun har gått gjennom og hvor mye det betyr å komme tilbake.


Kortvarig glede

Obaidli-søstrene jublet for at Mona var tilbake i spill, men gleden ble dessverre kortvarig.  Anniken oppdaget at hun hadde spilt med et avrevet bakre korsbånd og kampen mot Sola 19. februar ble hennes siste for sesongen.  Denne type skade tar 3-6 måneder før man er tilbake for fullt igjen.

– Mona og jeg fikk egentlig ikke en eneste kamp i sammen denne sesongen. Da hun gjorde comeback i kampen mot Vipers var vi aldri på banen samtidig, så da vil jeg si at vi ikke fikk spilt sammen, sier Anniken

– Jeg har et avrevet bakre korsbånd og vet ikke eksakt hvor lang tid det tar. Men regner med at jeg er klar igjen til sesongstart, sier hun optimistisk. 

– Jeg har gått igjennom flere skadeperioder tidligere også og det er tanken på å spille håndball igjen som driver meg. Jeg har mange støttespillere rundt meg som er til god hjelp. Får håpe dette er siste skaden!   Klarer ikke beskrive hvor mye jeg gleder jeg meg til vi alle får spille sammen igjen! Det har vi ventet lenge på.


Både gledelig og trist

Midt i gleden over å være tilbake, opplevde altså Mona at søster Anniken på ny var ute med skade. 

– Det var veldig trist og kjedelig at Anniken ble skadet, det var veldig tungt å få den nyheten, sier Mona.   – Jeg syns det er veldig kjipt at hun er ute av spill, når jeg først er tilbake. Det at jeg er tilbake klarer jeg å glede meg over, for jeg vet at hun unner meg det beste også. Vi er der for hverandre og vil at vi begge skal lykkes.

– Det er ikke lett å oppmuntre noen som har vært mye skadet, men vi forteller at det er ingen som spiller kamper nå og at hun er tilbake når vi starter igjen. Anniken har godt humør, så dette fikser hun.

– Vi er alle tilbake i spill når sesongen starter igjen og nå gleder vi oss ekstremt mye til at alle er tilbake på banen og kan hjelpe hverandre og spille med hverandre.


3 søstre på banen ved sesongstart

 -Det var utrolig godt å få Mona i gang igjen, forteller eldstesøster Sherin, men det var med blandede følelser.  På den ene siden var jeg ekstremt glad for å se at Mona var tilbake, men det er alltid synd når en kommer inn og en går ut.   Jeg håper ikke Anniken får flere skadeavbrekk nå – det var veldig trist å få den beskjeden.

– Det eneste vi kan gjøre er å støtte henne og være der for henne på tunge dager.  Men Anniken er så god til å håndtere slike ting og jeg kjenner ingen som er mer dedikert og strukturert som henne så håper å få henne tilbake snart igjen, sier hun.