Nærbø; fra gutter til menn

Nærbø, er med sine 7.269 innbyggere ett tettsted i Hå kommune på Jæren (Rogaland). De har også et Rema 1000-liga lag som endte på 7.plass etter årets sesong. Hva er det som gjør at håndballen står så sterkt nettopp her? Hva har de gjordt for å få et elitelag som mot alle odds (tabelltips fra de andre Rema 1000-lagene) nå går løs på sin «tredje på rad sesong» blant de beste?

Historien bak

Veien til andre gangs opprykk til eliteserien foran 2018/19 sesongen ble litt frem og tilbake. Første opprykk var 10 år tidligere – Nærbø var i eliteserien i 2008/2009 sesongen, den sesongen endte med mye erfaring, men også direkte ned igjen til 1.divisjon. Deretter fulgte noen år med 1. og 2.divisjons spill før Nærbø igjen var i eliteserien sesongen 2017/18.

Vi har tatt en mail-prat med Rune Haugseng, mannen som ifølge ryktene er sterkt delaktig i suksessen til Nærbø-laget.

«Det blir fortalt» at stammen i dagens lag har spilt sammen fra de var små, og at du har vært delaktig så å si hele veien. Når, og hvordan, begynte eventyret (om spørsmålet kan stilles på den måten)?

– Hele eventyret startet i 2004 da flere mødre startet med håndball for årskullet 98 på Nærbø. Disse gjorde en fantastisk jobb, og det var ingen behov for min kompetanse i så tidlig alder. Jeg fikk lov å komme inn da guttene var 11 år gamle. Da la jeg og Anne Lise Risa (mor til Ole Nærland) en plan om hvordan dette skulle se ut frem til år 2020. Sammen startet vi med et foreldremøte hvor vi fortalte hvilke tanker og ideer som ville bli krevd av guttene og foreldrene. Etter dette møtet tror jeg mange av foreldrene satt igjen med en tanke om hvor dette ville lede. Viktig for meg var å ha stor åpenhet og langsiktige planer for hva vi jobbet mot. Det ble satt mål om hvor vi skulle være i en alder av 14, 16 og NM 20, samt at vi skulle spille eliteseriespill innen 2020. Robin Rosander Haugsgjerd kom også inn i denne gjengen da de ble 13 år, og skulle vise seg og ha en stor betydning for veien videre.

Aldersbestemt, Bring, Lerøy, junior? Hvordan var løpet? Og hvordan ser det ut bakover, kommer det nye spiller og lag opp?

–Planen vi la for guttene i en alder av 11 år, var langsiktig og vi hadde som sagt mål om hvilket nivå vi ønsket å være på. Den viktigste kampen som jeg ser tilbake på er kvartfinalen mot Sandefjord Håndball i PetterWessel Cup i gutter 12.  Dette var kampen mot guttene til Gunnar Pettersen, et lag som aldri hadde tapt en kamp med han som trener, og skulle være desidert best i Norge. Kampen utviklet seg til at vi lå under 7-5 kort tid før slutt. Da klarte guttene på et mirakuløst vis å skaffe seg uavgjort og ekstraomganger. Kampen gikk i vår favør, og etter den dag har vi alltids hatt ett psykologisk overtak på motstanderne i Norge på juniornivå, føler vi. Kunne vi slå Sandefjord — kunne vi slå alle.

–Bring var et av delmålene i den langsiktige planen vår. Gutter 98 fikk viktig lærdom av å spille i Bringserien som 15 åringer.  Gjennom dette lærte vi mye om kosthold, søvn og hvile, som førte til at vi hadde et lite overtak på de andre lagene når det kom til dette. For å oppnå noen av de resultatene vi har nådd, har vi fått stor lærdom av å spille finalene i Norden Cup og Rødspette Cup hvert år. Jeg tror at uten disse deltakelsene ville vi ikke ha vært der vi er  idag.

–Lerøy var aldri et av satnsningsmålene våre, da vi visste at vi ikke kunne satse på både Lerøy og seniorhåndball samtidig. Satsningen på guttene etter de var 16 gikk dermed på seniorspill. Her ville vi at guttene skulle få best mulig erfaring mot større og sterkere spillere. Vi byttet ut store mengder av a-lags og tok opp hele bring-laget som ny stamme av Nærbø Herrer, samt at noen av de rutinerte ble igjen. Vi var da en gruppe på 30 spillere som spilte seniorhåndball og fikk stor erfaring. Dette resulterte i mye erfaring, og at guttene fort ble til menn. Dette skulle senere vise seg og gi resultater innenfor juniorklassen og vi presterte å vinne G20 NM to år på rad.

–Jeg tror at 98 guttene har vist vei for mange andre lag i Nærbø Idrettslag, med tanke på antall treningstimer, holdninger og viktigheten rundt en god og seriøs treningskultur. Under alt disse guttene har vært gjennom, har foreldrene alltid stilt opp og vært med på tur sammen med guttene. Overnattinger og reis skjedde stort sett sammen med foreldrene, noe som jeg tror har spilt en stor faktor for veien videre. Jeg tror guttene har fått en støtte av foreldrene på en annerledes måte en de fleste, og det har gitt sterke bånd både mellom utøver- og foreldre samt i gruppen. Jeg tror det at foreldrene har vært med på de fleste turer, og har stilt opp har hatt en enorm betydning for oss og guttene. Et eksempel var da vi dro til Granollers Cup som 16-åringer. Vi reiste til Spania med et antall på 63 personer, som innebar både barn, foreldre og besteforeldre — en ENORM opplevelse.

–Framtiden ser spennende ut i mine øyne for klubben, men det ligger enda mye jobb igjen for å nå det nivået som trengs utifra hvilken målsetning du har. Målene en har, er det viktigste en har for fremtiden. For min del er det europacup innen 2024 som er det nye målet for gruppen. Vi vet det vil bli mye motstand på veien, men som sagt tidligere er det viktig i mine øyne å ha langsiktige mål. Det er mange lag som er på vei opp i klubben, noe som vi er stolte av. Men jeg vil konstantere at det fortsatt er en hard vei igjen og dette vil være tidkrevende og kostbart.

Målene en har, er det viktigste en har for fremtiden. For min del er det europacup innen 2024 som er det nye målet for gruppen

Rune Haugseng

Om det er mulig å svare på, hva har dere gjort i Nærbø som har fått til dette? Hvordan greier dere å beholde spillerne gjennom aldersbestemt og junior og for så å takle overgangen til senior?

–Noe av det som har vært viktig er at det skal være inkluderende for mange av de unge. Det var viktig med ærlighet fordi spillerne skal kunne stole på meg og resten av trener-teamet, og dermed kan det ha vist seg at spillerne har blitt trigget til å gjøre den jobben som trengs. Spesielt etter hvert som årene går og når målene blir innfridd. Jeg forteller alltid sannheten til guttene, men noen ganger holder jeg litt av informasjonen igjen, slik at en kan «fylle» på med dette underveis. Dette har nok gjort noe med eierforholdet til alle de lokale nærbøguttene som har vært med på reisen. Vi har klart å lage et trygt miljø, som guttene har trivdes i og som guttene selv har lyst til å være i. Vi har så langt klart å innfri de målene vi satt oss, både kortsiktig og langsiktig, noe som også har gitt spillerne en tilfredsstillelse og en sult på nye utfordringer og nye mål. Med det sterke samholdet som guttene har hatt, tror jeg har hatt en positiv innvirkning for at de videre skal være med på dette prosjektet.

Du har selv spilt håndball på topp-nivå, er det en drivkraft og/eller inspirasjon i jobben du har gjort med Nærbø på trener/lagleder/støtteapparat siden?

–Drivkraften min har vært at jeg har lyst til å teste meg selv, samt en gruppe med utøvere for å se hvor langt det går an å dra det.

Den viktigste kampen som jeg ser tilbake på er kvartfinalen mot Sandefjord Håndball i PetterWessel Cup i gutter 12. 

Rune Haugseng

Spillerstallen, hvordan er den satt sammen? Er det flest lokale spillere, eller er det spillere hentet utenifra?

–Spillerstallen består av grunnstammen av lokaler 98 gutter fra Nærbø. Vi har også spillere som er i familie med hverandre, og det er en kompisgjeng. Vi har hentet noen spillere utenfra fordi det har trengs, for å kunne oppnå de nye målene. Vi har hentet spillere utenfra som Steffen Stegavik, Sindre Heldal, Vegard Bakken Øien, Theodor Svensgård og Mike Würst Lønne. Disse spillerne kommer alle fra ulike steder i Norge, utenom Lønne som kommer fra Danmark. Samtidig har vi også foran sist sesong hentet Lars Sigve Hamre, som spilte for Sandnes tidligere.  Så spillerstammen består i hovedsak av flest lokale spillere, men som sagt, trengs det noen spillere «utenfra» som kan bidra til utfylle resten av laget og gruppen.

Litt naivt spørsmål, er filosofien å være (stort sett) selvforsynt med spillere?

–Filosofien opp gjennom årene har vært å bruke lokale spillere så langt det går. Men for å oppnå nye store mål vil det kunne fremtvinge seg og hente nye spillere fra andre klubber. Dette med spillere som har andre ekstreme kvaliteter enn de som allerede er i gruppen. Dette er utfordringer som alle klubber har, når du setter deg nye og høyere mål. Selv om en skulle ønske at en kunne bare spilt med lokale spillere så når ikke dette, hvis en skal helt til topps. Det viktigste innenfor denne filosofien er at laget består av lokale spillere, og dette skaper også en helt særegen opplevelse og engasjement rundt håndballmiljøet og nærmiljøet. Utfordringen for oss som klubb, har vært å gi de lokale talentene en mulighet for å være med på suksessen. Som et resultat av dette har spillere blitt lånt ut til andre klubber i nærmiljøet, slik at de skal få spille på ett høyt nok nivå, til de en dag evt skal kunne komme tilbake til klubben og være med og bidra her.

Suksess i ene enden fører til at lagets spillere blir jaktet på i den andre? Hvordan er dette for Nærbø?

–For alle lag er det jo slik at det kommer andre klubber på banen for de ulike spillerne. Dette skjer da også i Nærbø. Vi har en stor andel av unge spillere i troppen, som har litt mindre erfaring en de eldre og rutinerte. Det er i dag noe interesse for spillerne, men jeg vil nok tro at etterhvert som guttene får mer erfaring og rutine, vil de bli jaktet på av andre større og bedre klubber i sin fremtid. Det er spillere hos oss som er blitt kontaktet av både nasjonale og internasjonale klubber. Men enn så lenge så klarer vi å gi et attraktivt tilbud og holde interessen for spillerne våre.

Steffen Stegavik ble hentet til Nærbø i 2016. Hva har han betydd for laget? Vi har hørt «rykter» om at han har holdt ungguttene i ørene ….

–Steffen ble hentet inn for å være en mentor og leder for det unge laget vi hadde. Vi fryktet da vi rykket opp til 1 divisjon at vi skulle rykke rett ned igjen. For å kunne unngå dette var jeg på utkikk etter en leder som spillerne kunne se opp til og lære mye av. Jeg så også etter en type som kunne passe bra inn i gruppen og bidra både på og utenfor banen for guttene. Så lenge Camilla var proff i utlandet, visste jeg at han hadde mye tid, spesielt til å være sammen med gruppen. Steffen er et menneske som er svært ung til sinns, og det passet fantastisk godt inn vårt miljø. Jeg håper også at guttene har imponert Steffen med sin profesjonelle holdning til idretten sin.

Guttene skulle nå vært i gang med sluttspillet, slik ble det ikke. Det er usikkert når alt er tilbake til det normale – under forutsetning av at vi får begynne med håndball igjen i løpet av høsten, hvor ser du for deg Nærbø på denne tiden neste år?

–Som jærbuer flest handler det om å ta små steg hele tiden. I min verden finnes det ingen snarveier til suksess. For vår del handlet det om å bygge opp laget med de lokale spillerne, samt å fylle inn med spillere utenfra som har de egenskapene og kvalitetene som et lag kan trenge. Ved å ta de små stegene, håper vi at vi skal kunne utvikle oss nok til å bevege oss mot toppen av Norsk håndball. Med disse grepene her håper jeg at vi kan vise at vi hører til i toppen av Norsk eliteserie. Vi visste at de to første årene handlet det mest om å overleve. Nå har vi bevist at vi er gode nok til å være i Eliteserien, og da blir det neste målet og bli blant de beste. Fortsetter spillerne den utviklingen, samt treningsiver, vil jeg tro at det vil gi enda større resultat i den 3 sesongen enn de to første. Våre spillere har nå begynt å få mye erfaring, som vil kunne resultere i at vi i fremtiden kan kunne styre kamper. Dette tror jeg vil gi et resultat med enda flere poeng. Vårt mål er fortsatt utvikling på det individuelle plan da våre spillere er helt i starten av 20-års alderen.

Vi gleder oss til fortsettelsen.