Sølvi Hylleseth om Bergen Håndball og livet i 1.divisjon

«Fakerten, det får jeg håpe» kom det kontant da jeg spurte om Bergen Håndball er tilbake i REMA 1000-ligaen neste sesong.

«Sølvi Hylleseth herjer i dansk håndball» kunne vi lese i Nettavisen tilbake i 2007. Videre står det at «I Esbjerg er Hylleseth den store stjernen sammen med spanske Marta Mangue». Skrur vi tiden fram til mars 2022 kan vi lese i Aftenposten at «Nå er Sølvi Hylleseth (40) tilbake i idretten – som eneste kvinne blant herrene».

Da hadde hun allerede vært der en stund, nemlig siden det i forkant av  2020/21 sesongen ble annonsert at Sølvi var ansatt som en del av trenerteamet i det som den gang var REMA 1000-liga laget Bergen. Hun er fremdeles en av trenerne i Bergen Håndball, som i skrivende stund har stø kurs tilbake til REMA 1000-ligaen. Eller i alle fall mot kvalifisering til opprykk.

Vi har tatt en prat med Sølvi, både om fortiden som håndballspiller og om det å være «eneste kvinne blant herrene». Men mest om Bergen Håndball

Og vi begynner med Bergen Håndball, og veien tilbake til REMA 1000-ligaen.

I skrivende stund ligger dere på kvalik-plassen, med tre poeng bak og en kamp mindre enn Sandefjord. Som ligger på en av de to plassene som gir direkte opprykk.

Du var jo med på nedrykket – hvordan var stemningen i laget den gangen?

-Det var jo en litt annerledes sesong kan du si. En tung sesong med mye motgang der vi vel følte tingene aldri gikk vår vei.  Og både stemningen og selvtilliten gikk nedover etter hvert som vi følte vi hadde «prøvd alt» uten å få det til å stemme.

-Nei det var en tung tid for alle, både spillere, trenerapparatet og alle rundt klubben.

Var det vanskelig å motivere guttene til «å brette opp ermene»? For det er vel i praksis det som har skjedd?

-Etter sesongslutt fikk vi en liten pause fra hverandre, og det hadde vi sikkert godt av alle sammen. Samtidig mistet vi, jeg vil tro, 13 av 19 spillere. Men Vidar (Gjesdal) og resten av apparatet i klubben var utrolig flinke i denne prosessen, og da sesongen startet sist høst var alle klar for å gjøre en innsats.

Jeg bare må spørre – er antall seirer denne sesongen et bilde på forskjellen mellom 1.divisjon og REMA 1000-ligaen?

-Både ja og nei. Vi har mer enn nok å bryne oss på selv om vi spiller i 1.divisjon – du får ingen ting gratis der heller. Det er ikke snakk om å spasere seg til seier.

-Men selfølgelig er det forskjell på REMA 1000-ligaen og 1.divisjon, det skal det jo være. Og jeg er slett ikke sikker på om vi hadde tatt like mange seirer om vi hadde spilt REMA 1000-liga med det laget vi har i dag.

Du har en lang karriere bak deg som spiller i Tertnes og i Esbjerg og i FC København (som kom fram under samtalen) – og du har etter at du la opp  jobbet med håndball både i Sotra og i Tertnes. I tillegg til å være lærer på Toppidrettslinjen til Metis (rettelse, Sølvi er Topphåndballsjef på Metis, noe som også kom fram under samtalen mandag formiddag).

Og for et par sesonger siden fikk du spørsmål om å bli en del av trenerteamet til Bergen. Hva tenkte du da, ble det umiddelbart et ja, eller trengte du betenkningstid?

-«Jeg måtte i hvert fall ha fem minutter», ler hun. Før hun fortsetter med at «jeg ble både overrasket og litt paff da forespørselen kom. Dette hadde jeg ikke ventet på noen måte, så jeg trengte en liten stund på å reflektere over hva dette ville bety for meg».

– Men da det var gjordt, sa jeg ja uten å nøle noe mer.

Men trenergjerningen din – hvor lenge har du «jobbet» med håndball? Som både lærer og trener?

-Jeg spilte jo proff i 10 år, og hadde en liten pause da jeg la opp og var en periode (fra 2012-14) i California. Og etter at jeg kom hjem i 2014 har jeg vært håndballtrener, så det begynner å bli noen år nå.

Og erfaringen din som toppidrettsutøver – hvordan bruker du den i treningshverdagen?

-Den har jeg veldig god bruk for du. Mye handler om forståelse for hva som kreves for å bli en topp idrettsutøver. Jeg har jo selv kjent på kroppen hva som må til, og den erfaringen er veldig god å ta med.

-For ikke å snakke med att du har et stort nettverk du kan kontakte når du lurer på ting.

Nå trener du et altså et herrelag i 1.divisjon, hvordan er det kontra det å være lærer for unge håndballspirer på for eksempel Metis? Blir det to sider av samme sak, eller er det stor forskjell på tilnærmingen?

-Det er delvis to sider av samme sak. Men noe er likevel forskjellig.

-På skolen har vi ikke kampfokus og da kan vi konsentrere oss mer om å terpe på ting, vi har ikke hastverk. Jeg synes det er hyggelig med litt mer ro rundt treningene.

-Mens vi nå er inne i kampsesongen med Bergen har vi mye fokus på forbedring, neste kamp, analyse av både forrige kamp og neste motstander. Alt dette er ting vi ikke er borti på skolen.

-Samtidig så driver vi med litt av det samme på begge plasser, utvikling av spillere. Samtidig som at vi på skolen må ta hensyn til at det er unge mennesker vi har med å gjøre så må vi begge plasser se helheten. Det å få «alt» til å falle på plass for de som menneske.

Du ble «kastet» inn som hovedtrener for et par-tre kamper siden, gikk du til kampen mot OSI med «sommerfugler» i magen eller har du vært med for lenge til at du får «nerver»? Om du skjønner hva jeg mener….

-Jeg får sommerfugler i magen selv om Vidar er med jeg. Og det ser jeg bare på som positivt, det viser at dette betyr noe for meg og at jeg ikke tar ting for gitt.

-Samtidig må jeg si at det er nå kjekkest å være to da. Og jeg synes jo det er kjekt at han ikke har «problem» med å overlate alt ansvaret til meg.

For ordens skyld, kampen mot OSI endte i ti-måls seier til Bergen.

Hvordan er den «sivile» hverdagen din? Både på dagtid og på fritid?

-Fritid har jeg vel egentlig ikke så mye av når jeg tenker meg om.

-Jeg har jo håndballjobben  på Metis, i tillegg underviser jeg VG2 og VG3 (på Metis) i psykologi. Og så holder jeg på å videreutdanne meg inne psykologien, jeg driver på med trener 3.kurs i regi av håndballforbundet. Hm, jeg har kanskje litt mange baller i luften…

Med hjelp av litt inside-informasjon vet jeg at Bergen jobber aktivt for å få opp antall gutter som driver med håndball. I tillegg har klubben har et eget prosjekt «Mini-guttene» – først, er du involvert i dette arbeidet? Og så, hva tror du dette betyr for både de som allerede spiller håndball og for de som kan tenke seg å spille håndball?

-Her er hele klubben involvert. Og de guttene som er med i «Mini-guttene» har fått tildelt hver sin Bergen spiller. Det betyr ekstra oppfølging inn mot både mini-gutt og laget han spiller på fra våre spillere. Det vi ser er at rekrutteringen øker i de klubbene vi er inne i.

-I forbindelse med landskampen mellom Norge og Serbia sist helg var det en fantastisk samling i Åsane Arena. En samling som var ment som en inspirasjons økt og samling av og for guttetrenere. Vi håper jo at dette blir et stort løft for guttehåndballen i regionen vår.

-Bare så synd jeg ikke fikk være med på dette,  jeg var på trener 3 kurs på Hamar sist helg….

I tillegg har Region Vest nå fått på plass en guttehåndballansvarlig i 30 av klubbene (så langt). Prosjektet har fått navnet «Sammen om guttehåndballen i vest» (skribentens anm.)

Denne sesongen er det jo tre lag fra Bergen i 1.divisjon. Og siste kampen før påske er det duket for lokalderby, mot serieleder og nesten ubeseirede Viking TIF. I høst ble det tap etter en noe temperert kamp i Framohallen. Med totalt 9 to-minuttere og et gult kort til hvert av lagenes lagleder.

Dette er jo helt klart gøy for publikum, men hvordan er det for spillerne og trenerne. Er det ikke litt spesielt å spille disse kampene?

-Disse kampene er helt klart spesielle å spille. Jo, vi kan selfølgelig late som om at all motstand er lik, men igjen, dette er spesielle kamper å spille.

-Men det er jo bare gøy. Det å fylle hallen og spille for fulle tribuner – og så gjerne vinne i tillegg da. Det er en god følelse

Og hvordan er det egentlig  å være, som Aftenposten sa, eneste kvinne blant mennene?

-Vet du, det tenker jeg egentlig ikke noe på. Og for meg har det aldri vært et problem – så kanskje jeg har vært heldig med klubben min? Jeg tror ikke jeg blir behandlet på noen annen måte en mann som trener et jentelag.

Om jeg ikke har misforstått så er det ikke du som, sånn til daglig, har hovedansvaret for laget, men du bruker sikkert dine timer og vel så det du og.

Har du peiling på hvor mange timer du bruker på og med Bergen Håndball i løpet av en uke?

-Vet du, det aner jeg ikke. Og jeg velger å ikke tenke på det heller. Noe som vi alle sammen har konkludert med at det er best å ikke tenke på.

-Og så har vi jo masse flinke folk i kulissene som også legger ned en masse arbeid for guttene og klubben.

På søndag kommer Melhus på besøk, et lag dere slo ganske klart i høst. Hva er planen for den kampen? Eller er det for tidlig å «gå ut med den»?

-Hm, vi har jo alltid en plan. En plan som vanligvis blir endret noe underveis. Det er klart at vi har våre tanker om hva som skal og bør være fokus områder inn mot neste kamp.

-Selfølgelig ønsker vi å vinne (hvem gjør ikke det? skribentens anm.). Og å videreutvikle det vi har jobbet med. I kveld er det styrketrening som står på programmet, utover i uken blir det å jobbe med både tempo og forsvar.

-Vi hadde jo ikke den største spillerstallen da sesongen startet i høst, men det har kommet gode spillere til etterhvert. Og det er litt lettere å planlegge når vi har litt mer å spille på.

-Spillerne får også si sitt om hvordan de tenker fram mot kampen og hvordan vi skal gjennomføre den. Og så blir planen spikret i løpet av uken.

Til slutt – om du ser inn i glasskulen, blir det to lag fra Bergen i REMA 1000-ligaen til neste år?

-«Fakerten, det får jeg håpe» kom det ganske så kontant. «Det hadde vært skikkelig gøy altså.

-Tenk deg det da, å fylle Framohallen og Haukelandshallen, dra inn en masse forventningsfulle yngre spillere og ellers håndballglade bergensere som får se magiske lokaloppgjør i REMA 1000-ligaen. Det hadde vært noe det.

– Men skal vi greie det så må vi vinne noen flere kamper, og er vi gode nok så greier vi det.