Foto: Falk Horten

Leif-Erik Brenne; – fra 1.divisjon til REMA 1000-ligaen

Av: Marianne Kolås/Norsk Topphåndball
12. februar 2021

Jeg har snoket i gamle aviser og funnet et intervju med nåværende Falk Horten spiller Leif-Erik Brenne i Møre Nytt fra sommeren 2013.

Møre Nytt 26.06.2013: «Høgrebacken Leif-Erik Brenne (15) frå Folkestad var i helga på talentsamling i Orkanger. Av 62 gutar vart sju tekne ut på ungdomslandslaget frå Region Midt-Noreg, og Brenne var ein av dei».

Ser vi utelukkende på rene spillemål, så er unge Brenne toppscorer i årets 1.divisjon. Alt dette gjorde meg så nysgjerrig at jeg har tatt en mail-prat med den unge Sunnmøringen

«Jeg hadde faktisk for meg at om man spilte håndball så ble man sterkere i armene, fordi alle håndballspillere var så sterke, og det var også en av grunnene til at jeg begynte med håndball».

Leif-Erik Brenne

Sammen med nåværende Tysklands-proff Magnus Fredriksen kom du på 3.rundes talentlag under Lerøy serien i 2015/16 sesongen. Da var du 17 år og spilte for Falk Horten. Nå er du 22 og klar for REMA 1000-liga laget FyllingenBergen fra høsten av. Det står videre i Møre Nytt at «målet er å komme på seniorlandslaget. Så får vi ta det derifrå, og sjå kva som skjer, seier Brenne»

Er dette fremdeles et mål? Å komme på seniorlandslaget?

Så klart har jeg en drøm om å få bli med på seniorlandslaget en eller annen gang. Det er noe som jeg har hatt lyst til siden jeg var en liten gutt, og slike mål tror jeg er ganske viktig å opprettholde selv om jeg har blitt en del eldre enn det jeg var når Møre-nytt skrev denne artikkelen om meg. For tiden så er jo høyre bakspiller posisjonen veldig godt dressert på det Norske landslaget, så jeg vil si at det kanskje er ett litt hårreisende mål, hvor sjansene er små, men man skal aldri si aldri!

Vi rykker tilbake til start; i nevnte intervju med Møre Nytt hadde du ett år igjen på ungdomsskolen. Du kan ikke ha vært så alt for «gammel» da du reiste til Horten og spilte på Falk Horten sitt Lerøy lag? Fortell….

Om jeg ikke husker feil så var jeg nok ferdig på ungdomsskolen, men jeg hadde to år igjen på videregående da jeg flyttet nedover. Året før jeg flyttet til Horten så hadde jeg noen tilbud fra andre klubber i landet, men da følte jeg meg ikke klar til å reise enda. Året etterpå så fikk jeg en forespørsel fra Andrè Tuzov som spilte i Falk på den tiden, og hadde trent sammen med meg på tidligere landslagssamlinger. Han lurte på hva planene mine var for den kommende sesongen, og lurte på om jeg kunne være interessert i å prøvespille for Falk siden de hadde behov for en venstrehendt bakspiller. Når jeg da var på besøk her, hvor jeg fikk trene med A-laget en hel uke, og fikk kjenne på nivået kontra det å spille 3.divisjon i Ørsta, så skjønte jeg at om jeg ville prøve å nå noe sted med håndballen så måtte jeg ta grep og flytte. Det var ikke ett enkelt valg, siden det innebærte å flytte fra alt jeg kjente til, for å dra til ett sted jeg visste svært lite om, men nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde som jeg gjorde.

Med tanke på det du sa til Møre Nytt etter nevnte samling «først vart eg litt sjokkert. Nivået var veldig høgt, og på trening såg dei andre spelarane betre ut enn det eg var. No gler eg meg til samling, seier den venstrehendte og talentfulle høgrebacken». Hvordan var det da å ta valget om å reise sørover for både å spille håndball og å gå på skole? Og hvorfor valgte du å satse på håndballen?

Da jeg fikk tilbudet om å komme til Falk så var jeg egentlig ganske sikker på at det var dette jeg måtte gjøre, uansett hvor kjipt jeg synes det var å flytte fra familie og venner. Jeg var litt usikker inni meg til tider, samtidig som at jeg visste at dette var noe jeg hadde lyst til, og kunne ikke la en slik sjanse gå fra meg. Håndballtrenerne mine, familien og vennene mine ville også at jeg skulle gripe muligheten, og det var veldig betryggende da jeg tok valget om å flytte.

Grunnen til at jeg valgte å satse på håndballen var vel egentlig fordi det var, og er det morsomste jeg vet om. Den gangen jeg ble tatt ut til å bli med på den første nasjonale samlingen i Skien, så må jeg si at jeg ble veldig overrasket, og hadde aldri tenkt noe over at dette var noe jeg kunne drive med. Når jeg da fikk høre hvor god jeg var, og hvilket talent jeg hadde så tenkte jeg vel at det kanskje ikke kom til å bli fullstendig mislykket om jeg prøvde å satse, og se hvor langt jeg kunne nå.

Men, hvorfor begynte du med håndball i utgangspunktet? Var det kompiser som fikk deg med, eller bare ble det slik?

Det var en kompis i klassen min som fortalte at han hadde tenkt å begynne å spille håndball, og da fikk jeg også lyst til å starte. Det skal sies at dette var på barneskolen, men jeg hadde faktisk for meg at om man spilte håndball så ble man sterkere i armene, fordi alle håndballspillere var så sterke, og det var også en av grunnene til at jeg begynte med håndball. I ettertid så har jeg skjønt at muskelstyrken kommer ifra styrketreningen ved siden av, men jeg angrer ikke på at det fikk meg til å tråkke inn i en hall for første gang.

For oss som er litt lokalkjente, du kommer fra Folkestad? Måtte du da over til Volda for å spille håndball, eller?

Det stemmer! Jeg tok ferge til og fra hver eneste trening, og brukte myyyyyye tid inne på venterommet på fergekaia i Volda for å komme meg hjem.

Foto: Stig Nordaas/Falk Horten

Ifølge Møre Nytt-intervjuet trente du «handball fire gonger i veka, i tillegg til eigentrening heime. Det er ein god del av fritida som går med til handball, men eg spelar fotball i tillegg». Hvordan var treningsmulighetene? Og fasilitetene?

Treningsmulighetene var veldig gode. Jeg hadde dyktige og ikke minst engasjerte trenere hele veien fra jeg spilte G12 i Volda til Herrelaget i Ørsta. Jeg var også i hallen så å si hver lørdag og søndag hele dagen for å se på kamper i tillegg til å skyte på mål i timeouter og pauser, så jeg var der nesten mer enn jeg var hjemme til tider.

Håndballmiljøet da du vokste opp, hvordan var det? Og hvordan var nivået på laget ditt? Var det slik at dere «enkelt vant alt som var», eller var det slåssing og fighting for hvert et mål og poeng?

Håndballmiljøet i Volda/Ørsta var helt utmerket for min del. Annenhvert år så spilte vi med dem som var enten ett år yngre eller ett år eldre, og jeg spilte som regel på begge lag når jeg kunne. Vi var veldig mange gutter som var samlet på trening og fritid, og var veldig gode venner, noe som også gjorde at vi spilte godt sammen på banen også.

Nivået på laget vårt var bra. Vi kriget alltid om gull i serien, og endte som regel på første, andre eller tredjeplass i de cupene vi spilte i. Vi snakket også om å melde oss på i både Bring- og Lerøyserien, men det ble aldri noe av så vi fikk ikke prøvd oss mot de beste lagene i Norge dessverre.

Hvordan var scoringsformen som ung/yngre håndballspiller? Og har du alltid spilt på bakspiller-plassen?

Scoringsformen har alltid vært der, og det har vel litt å gjøre med at jeg ikke er så redd for å feile. Skuddet mitt har blitt noe hardere iløpet av de årene jeg har spilt, men jeg har alltid vært sugen på å score så mange mål som mulig. Det å se at ballen treffer nettmaskene er en mestringsfølelse som har vært tilstede så lenge jeg kan huske.

Jeg har spilt høyre bakspiller hele livet, men det har hendt at jeg har blitt kastet ut på kanten til tider som eneste venstrehendt på laget. Før klisteret kom inn i bildet så var jeg frekk på å lobbe når jeg fløy inn fra høyrekanten.

I 2019/20 sesongen endte du med 68 mål (inkl 10 straffescoringer) på 16 kamper, så langt i 2020/21 sesongen står du med 82 mål (alle er rene spillemål) på 14 kamper. Du er spilleren med desidert flest spillemål så langt i årets 1.divisjon.  Hvordan får du det til? Er du fremdeles «fintesterk og har eit godt hoppskot»?

Foto: Steinar Johannessen

Som jeg nevnte så har jeg alltid vært sugen på å score mål, og det gjør også at jeg leter etter muligheter hvor jeg kan skyte når jeg spiller. I tillegg så har jeg gode lagkamerater som er flinke til å spille meg opp i situasjoner hvor jeg kan utnytte skuddet mitt. Noen spillere har også kanskje en tendens til å slutte å skyte hvis man bommer noen ganger, men sånn fungerer ikke jeg. Når jeg bommer så får jeg bare enda mer lyst til å score, så da tenker jeg over hvorfor det forrige skuddet ikke gikk i mål, også prøver jeg å justere meg til neste gang.

Hva gjør du på når du ikke spiller håndball? Har du et «sivilt» liv?

Nå for tiden så går jeg 3.året på lærerstudiene hos Universitetet i Sør-Øst Norge. Planen er å fortsette med disse studiene når jeg flytter til Bergen, men hvordan det kan/om det kan arrangeres har jeg ikke funnet ut av enda.

Skader? Er det noe du så langt har styrt unna?

Jeg har hatt en del trøbbel med lyskene tidligere, som har gjort at jeg har vært skadet både hele og halve sesonger dessverre. Det er noe jeg fortsatt tar litt stilling til, hvor jeg til tider må tilpasse belastningen for å ikke bli skadet igjen, men per dags dato så har jeg ikke noe problem der lenger. Utenom det så har vel alle håndballspillere vært innom noen overtråkk og forstuede fingre som kan fikses med litt teip.

Det å flytte hjemmefra for å satse på håndball – er det noe du vil anbefale andre unge spillere å gjøre?

Absolutt. Jeg tenker ofte på flere av de jeg spilte på lag med da jeg var yngre, at de kunne vært like gode og sikkert bedre enn meg, om de hadde valgt den veien som jeg gjorde. Det å utfordre seg selv litt, i en fase av livet hvor man kanskje skal finne ut hva man vil, tror jeg bare er sunt. Det at jeg gjorde det såpass tidlig som jeg gjorde fikk meg til å bli selvstendig, og jeg måtte lære meg å ta vare på meg selv.

Jeg var veldig heldig som fikk komme hit til Falk, hvor det allerede var mange på min alder i samme situasjon som hadde flyttet langt hjemmefra. Det gjorde meg umiddelbart tryggere på at det kom til å ordne seg selv om det var litt tøft i starten. Men som min far sa til meg da jeg flyttet, at dersom man finner ut at man ikke lykkes så er det ingen skam i å flytte hjem igjen.

Du får et veldig godt skussmål fra Johnny Jensen (trener i Falk Horten), hvordan var det å ta beslutningen om å forlate Falk Horten etter endt sesong?

Jeg hadde gjort opp en del meninger en god stund før jeg fikk tilbudet fra Fyllingen om hvor jeg ville gå til dersom jeg skulle dra. Jeg har stortrivdes her i Horten. Jeg har fått mange gode venner de årene jeg har vært her, og det blir veldig leit å dra fra denne koselige byen, og engasjerte klubben. Jeg har en viktig rolle i dette laget, og det hadde også vært veldig gøy å bli igjen for å krige oss opp i REMA1000-Ligaen igjen (med mindre vi får det til før jeg drar). Det var Falk som ga meg sjansen da jeg var ung til å få gjøre det jeg liker aller best, og utvikle meg til den spilleren jeg er nå. Samtidig så har jeg også hatt åpen dialog med Johnny hele veien, om hvilke tanker jeg har hatt angående å bli, eller reise. Selv om han skulle ønske at jeg ble her litt til så har både han og trenerteamet vært veldig støttende etter at jeg bestemte meg for å skifte klubb til neste sesong, og de respekterer valget. Det er noe som ikke er en selvfølge i denne sporten, og derfor har jeg også stor respekt for dem. Resten av laget og klubben har gratulert meg og ønsker meg lykke til, noe som jeg setter stor pris på, og som gjør det mindre vanskelig å måtte reise fra Horten.

Og så til slutt, hvorfor Bergen og FyllingenBergen?

I mine øyne så er Fyllingen det perfekte valget for meg videre. Først og fremst så har det vært en eliteserieklubb så lenge jeg kan huske, og det er en klubb med store ambisjoner. De har en dyktig trener i Fredrik Ruud, og jeg har inntrykk av at apparatet rundt klubben er engasjerte og flotte mennesker. Jeg har vært på Østlandet lenge nå, og følte litt på at jeg ønsket å komme inn i ett nytt miljø igjen, hvor jeg kan få brukt ferdighetene mine til å bidra på banen, samtidig som at jeg kan ta enda flere steg for å utvikle meg videre til å bli en enda bedre håndballspiller. Jeg har også en god del venner som jobber og studerer i Bergen for tiden, i tillegg til at Bergen er en veldig fin by. Det eneste som jeg synes er negativt med denne overgangen er at jeg har blitt veldig vant til i skyfrie dager i Horten, men nå må jeg mest sannsynlig investere i en paraply.

Som innflyttet Bergenser kan jeg si at paraplyen er ubrukelig – du bør nok heller investere i en god allversjakke !