JEG ER Marie Loka Øydna

Tekst: Magnus Gulliksen/Norsk Topphåndball
15. januar 2022

Det går dessverre ikke an å bli kjent med Aker-spilleren, Marie Loka Øydna, uten å snakke om skader. 25-åringen fra Kvinesdal har hatt så mange skader at hun har sett seg nødt til å lære seg å kaste med venstrearmen, og det å komme tilbake på banen igjen, og igjen, etter langvarige skader er noe hun nærmest har sett på som et spennende prosjekt. Det har til og med gitt henne inspirasjon til å skrive en masteroppgave. Marie er denne ukens spiller i portrettserien, JEG ER….

Da jeg sendte en SMS til Marie for å avtale et tidspunkt for en prat til dette portrettet fikk jeg relativt raskt et svar tilbake.

-Hvor lang tid vil praten ta? Denne uka er ganske travel, men det kan være jeg er ledig i morgen etter klokken 19, eller torsdag etter klokken 12:30, var svaret som poppet opp på min mobil.

Jeg skrev tilbake at en sånn prat pleier å ta 30-45 minutter. Sannheten er at det pleier å ta litt lenger tid enn det, men jeg ville ikke skremme dama fra å være med. Hun er travel, og et lite googlesøk fortalte meg hvorfor. En ting er at det å spille håndball i REMA 1000-ligaen er tidskrevende i seg selv, men Marie jobber også som vitenskapelig assistent ved institutt for idrett og samfunnsvitenskap ved Norges Idrettshøgskole. At hun har havnet på akkurat den hylla er kanskje ikke så rart, Marie har skrevet en Masteroppgave som heter, Idealer, normer og holdninger blant unge, kvinnelige håndballspillere: Og hvordan disse har betydning for deres væremåter, belastingstilpasning og spillerutvikling.

Det var lett å forstå hvorfor hun var travel, og i løpet av samtalen, som til slutt varte i godt over en time, ble det klart for meg at hun fort kan bli enda travlere. Snart går hun i gang med et doktorgradsstipendiat, og som om ikke det er nok har hun meldt seg opp i et kurs i kognitiv idrettspsykologi.

Kvinesdal

Men før vi går løs på skader, opptrening, masteroppgaver og doktoravhandlinger må vi 25 år tilbake i tid. Vi skal til den lille kommunen, Kvinesdal. Ifølge Wikipedia bor det 6000 mennesker i kommunen, og om du vil lete etter plassen på kartet bør sette pekefingeren omtrent midt mellom Kristiansand og Stavanger. Der vokste Marie opp, som den yngste av tre søsken, alle jenter. Den eldste av jentene, Hilde, var 17 år da Marie ble født, mens den mellomste, Kristin, var kun to år da vår hovedperson så dagens lys.

-Vi er tre jenter, men Hilde, som er mye eldre enn oss, flytta hjemmefra ganske tidlig. Det ble mest Kristin og meg da vi var små, men vi har et kjempegodt forhold til Hilde i dag altså, forklarer Marie.

Marie og storesøster, Kristin, i nye treningsdresser fra Kvinesdal IL. Foto: Privat

Og oppveksten i Kvinesdal var som en oppvekst på et relativt lite sted pleier å være.

-Det var en fin oppvekst i en liten bygd. Alt føltes trygt og godt, og det var vel stort sett sånn at alle kjente alle, smiler Marie.

Og idretten ble tidlig en viktig del av Maries hverdag.

-Jeg begynte vel med håndball og fotball da jeg var fem, seks år gammel. Pappa var fotballtreneren min, og på håndballen var det mamma som trente oss. Jeg var vel et ganske aktivt barn, og jeg likte å henge med aktive folk.

Flyttet hjemmefra da hun var 16

Marie gikk barne- og ungdomskolen hjemme i Kvinesdal, med da hun skulle begynne på videregående skole måtte hun pakke mere enn bare skolesekken.

-Jeg bestemte meg for at jeg skulle satse på håndball da jeg gikk i 9. klasse. På det tidspunktet spilte jeg håndball for Farsund J16, og jeg hadde debutert på damelaget til Lyngdal i fotball. Men da jeg begynte på videregående måtte fotballen vike. Jeg flyttet til Kristiansand, sammen med en venninne, og begynte på Idrettslinja/Håndball ved KKG (Kristiansand Katedralskole Gimle) samtidig som jeg begynte å spille håndball for Randesund, forteller Marie.

Men helt enkelt var det ikke å være 16 år og bo hjemmefra for aller første gang.

-Den første leiligheten vi bodde i var rett og slett guffen. Den lå midt i byen og var ikke hjemmekoselig i det hele tatt. Vi ble der bare i en måneds tid før vi flyttet inn i en loftsleilighet, og der ble vi i tre år. Til å begynne med var det ganske tøft å bo alene, bare vi to venninnene. Det er mange valg som må tas, og det er mye ansvar. Man går på noen smeller, får hjelp og skjønner etter hvert at dette kommer til å gå bra, sier Marie.

Så legger hun til noe som skulle vise seg å bli veldig viktig for henne.

-Gjennom håndballen ble jeg kjent med Marthe Helene Strand og familien hennes. Jeg ble på en måte tatt under den familiens vinger. Det betydde noen hyggelige middager og ga en ekstra trygghet. Jeg trivdes veldig godt sosialt og opplevde at jeg ble sett mye selv om jeg ikke var fra byen.

Marthe spiller for øvrig ikke lenger håndball. Hun har lagt sko og klister på hylla og utdannet seg til å bli sykepleier.

-Marthe er fortsatt en av mine aller beste venninner, sier en tydelig takknemlig Marie.

-Tror du det er OK at jeg nevner Marthe Helene ved navn i denne saken?

-Ja det tror jeg, men jeg sender henne en melding og spør, svarer Marie.

-Ja gjør det, jeg liker ikke å bruke andres navn i sakene jeg skriver uten at de har …..-

-Det er OK at du nevner henne ved navn, hun svarte på meldingen min nå, Marie bryter inn før jeg rekker å fullføre setningen.

Ikke skjønner jeg hvordan det er mulig å sende og få svar på en sms på så kort tid, men Marie er en person som får ting unna, tydeligvis også meldinger. I ettertid har jeg til og med fått et bilde av de to jentene også, og det ser dere her.

Marthe Helene og Marie. Foto: Privat

Så kom skadene

Det er den høyere skulderen som har skapt mest problemer for Marie, og alt i alt har den skulderen holdt henne borte fra håndballbanen i mer enn tre år.

-Den begynte å trøble da jeg gikk i 2. klasse på videregående, da var jeg ute i omtrent et halvt år, og den samme skulderen holdt meg borte i store deler av 3. klasse også.

-Var det noen ganger sånn at du vurderte å gi deg med håndballen?

-Nei det var aldri noe tema, og det var det nok to årsaker til. Jeg ønsket å bli god, og jeg ville bevise at jeg kunne håndtere motgang, forklarer Marie.

Og for å virkelig bevise pågangsmot og god motgangshåndtering tok Marie et valg de fleste av oss andre neppe ville ha vurdert.

-Jeg måtte bytte arm. Jeg ville lære å spille håndball med venstrehånda. Den dagen jeg fortalte trenerne på laget at jeg skulle begynne å spille med venstre lo de av meg.

Men ingen ler av Marie i dag.

-Det tok tid å lære, og det ga meg både gleder og frustrasjoner. Det gir erfaring å begynne med noe helt nytt og annerledes. Selv om du ikke er like god som det du engang var kan du oppleve mestring og fine ting. I ettertid kan jeg si at det kom noe godt ut av alle skadene, smiler Marie.

Oslo

Etter å ha fullført videregående skole valgte en skulderskadet Marie igjen å flytte på seg. Turen gikk til Oslo og Norges Idrettshøgskole.

-Jeg tok en bachelor i Trening- coaching og Idrettspsykologi, samtidig som jeg levde studentlivet og forsøkte å finne meg selv. Det var ikke noe håndballspilling på meg da, men jeg forsøkte å drive litt opptrening, forklarer Marie.

-Var ambisjonene som håndballspiller over da?

-Jeg hadde et håp, eller kall det gjerne et ønskescenario, om å komme tilbake, men realisten i meg sa at det var umulig.

Men det er bare det at ingen ting virker å være helt umulig for Marie.

Etter å ha vært to år i Oslo og et halvår, som utvekslingsstudent, i Edmonton i Canada gjorde Marie comeback på håndballbanen, i 3. divisjon for Ullern.

-Vigdis (Holmeset) var læreren min på NIH, og hun var en del av trenerteamet til Aker den gangen. Ullern er en samarbeidsklubb med Aker, og Vigdis tipset meg om at jeg kunne få forsøke meg litt der, forklarer Marie.

-Hvordan var det å begynne å spille igjen etter så lang tid på sidelinjen?

-Jeg spilte den siste halvdelen av sesongen, og til å begynne med var jeg veldig nervøs for skulderen. Jeg stolte ikke på den, og spilte veldig mye med venstrearmen. Det var først i de siste kampene på våren jeg begynte å spille litt med den høyere armen igjen.

Etter to og et halv år på sidelinjen forsøkte Marie seg med hell i Ullern. Her får hun en god klem av NIH-venninnene, Lotte og Veronica, etter comebacket. Foto: Privat

-Alle andre får det til, hvorfor klarer ikke jeg håndtere det?

Det ble med den halve sesongen i Ullern. Lysten, gleden og troen på å kunne komme tilbake var der, og så kom Aker på banen.

-Rekruttlaget til Aker i 2. divisjon manglet spillere, og vi som spilte i Ullern fikk tilbud om å bli med der. Etter hvert ble jeg tatt med opp til å trene med A-laget, som den gang spilte i 1. divisjon, for de manglet også spillere. Jeg satt mest på benken, men jeg spilte 2. divisjon med rekruttene de gangene jeg hadde mulighet.

Alt virket i grunnen å gå på skinner for Marie. Hun var ferdig med bacheloren og kroppen fungerte som den skulle på håndballbanen. Men i november smalt det igjen, men det var ikke skulderen som svikta.

-Jeg tråkka over ganske voldsomt og var helt ute i tre måneder, sier Marie

Og tillegger

-Det var vel egentlig den skaden som ledet til den Masteroppgaven jeg skrev. Da det tok så lang tid å komme tilbake fra den skaden begynte jeg å reflektere over hvorfor det det var så ubehagelig å si ifra til trenerne igjen og igjen at jeg ikke kunne være med på trening. Jeg vil ikke være hun som ikke håndterer det alle andre ser ut til å håndtere og opplevde en form for skam og skyldfølelse. Men nå vet jeg at det ikke er sånn at alle andre klarer det. Mange føler det på samme måten, og for mange er resultatet at de ikke vil innrømme småvondter.

Og det er nettopp dette som er en viktig del av Maries masteroppgave, og hun forklarer videre:

-Det er viktig for meg å få frem at valget om å ikke innrømme småvondter henger sammen med normer og verdier i håndballen. Det å tåle mye betyr implisitt at du er mer til å stole på i dette gamet. Som spiller må man derfor balansere mellom hvor mye og hvor lite man deler av informasjon for å ikke miste posisjon. Spesielt virker dette å være vanskelig for yngre spillere som ikke opplever å ha fast tilhørighet til seniorlaget, fordi konsekvensen av å miste posisjon oppleves større, eller mer reell.

Da overtråkket var leget, viste kalenderen februar 2019, og Marie fullførte sesongen med rekruttlaget. Førstelaget rykket opp fra 1. divisjon, og fra høsten 2019 har de spilt på det aller øverste nivået.

Men det var ikke meningen at Marie skulle være med A-laget til eliten, hun skulle i utgangspunktet fortsatt være med rekruttene

-Jeg var ikke med A-laget på oppkjøringen, men 14 dager før seriestart trengte de spillere og de ville ha meg med. Siden har jeg vært der, forteller Marie.

Men igjen kom det en skade, og det var verken skulder eller overtråkk.

-Da fikk jeg betennelse i begge akillessener. Det holdt meg mer eller mindre borte fra håndballen fra desember 2019 til januar 2021. Jeg hadde noen forsøk i mellomtiden, men det fungerte ikke. Det var da jeg sa til Vigdis at nå har jeg brukt så mye tid på å komme tilbake at det har blitt et personlig prosjekt for meg å klare det hver eneste gang, sier Marie, med et litt oppgitt smil om munnen.

I skrivende stund er Marie nok en gang skadet. Denne sesongen begynte flott for både Aker og Marie, men i november begynte hun igjen å kjenne smerter i akillessene. Hun fortsatte å spille, men litt senere i måneden kom det et nytt overtråkk, og nå måtte det tas en pause fra spillingen.

-Det var vel noen av jentene på laget som sa at den ovetråkken egentlig kom litt beleilig, for da fikk jeg hvilt akillessene, smiler Marie, men nok en gang litt oppgitt.

Dr. Loka Øydna

Med nok en skade på håndball-CV´n er det igjen fristende å spørre Marie om hun vurderer å gi seg med spillingen. Men jeg spør ikke, for i løpet av samtalen har jeg skjønt at hun ikke kommer til å gi seg. Jeg stiller heller et lurespørsmål. Hvordan ser hun for seg den nærmeste fremtiden?

-Jeg vil ikke planlegge for mye, om vi gjør det kan vi gå glipp av mange nyanser. Vi må tillate at livet får skje. Om jeg bestemmer meg for noe nå vil det uansett skje endringer som gjør at jeg kan gå glipp av muligheter, sier Marie, og jeg forsøker å få ordene hennes så ordrett som mulig ned på papiret.

Det er kloke ord. Men litt har hun likevel planlagt.

-Jeg har signert en avtale med NIH og har fått et doktorgradsstipendiat, og det binder meg til skolen i fire år, og jeg håper det skal være mulig å sjonglere litt mellom håndballbanen og idrettshøgsskolen .

-Blir du doktor i håndball?

-Hehe, nei jeg skal undersøke idrettsungdomsskoler i mitt doktorgradprosjekt.

Jeg kjenner ingen, eller har aldri hørt om noen, doktorer i idrettsungdomskoler, men en ting er jeg sikker på. Marie har de beste forutsetninger for å bli den beste av de alle, eller de få.

Marie + Håvard

Marie er samboer med Håvard Hauge Haakonsen. Han er fotballtrener av yrke og jobber for Øvrevoll Hosle IL (ØHIL), som har et damelag i 1. divisjon. Det Marie ikke vet er at jeg har googla Håvard litt i etterkant av vår prat og funnet ut at han også har den samme bacheloren som Marie, fra NIH. Jeg tar sjansen og gjetter på at romantikken oppsto i lesesalen på idrettshøgskolen og at det fortsatte med noen hyggelige turer rundt Sognsvann. Uansett, Marie og Håvard er to travle mennesker.

(I ettertid har jeg fått bekreftet at Marie og Håvard først ble sammen to år etter bachelorperioden. Min ville gjetting var med andre ord feil, den er ofte det.)

-Vi ser hverandre sånn cirka fem minutter om dagen, smiler Marie.

Men hun skynder seg å korrigere fleipen

-Nei da, så ille er det selvfølgelig ikke. Men det er klart vi i perioder er veldig opptatt på hver vår kant.

Håkon og Marie. Foto: Privat

-Hva gjør du om du har en hel helg fri?

-Det er ikke så ofte, men om jeg har det liker jeg å stå opp litt tidlig. Jeg føler jeg får litt mere fri ved å være tidlig oppe. Da er det deilig å kose seg med en kaffe i sofaen, se en serie eller lese en bok. Men jeg vil ikke ha for mange planer.

Som med livet vil Marie la lørdagen bare skje. Planer kan stå i veien for muligheter, og endringer vil uansett kunne stikke kjepper i hjulene for planene som er lagt. Men jeg gir meg ikke. Jeg vil vite litt om hvordan hun ser for seg fremtiden. Hvor håper Marie hun er om 10 år?

-Da håper jeg å ha en familie som driver med meningsfulle aktiviteter, og at jeg har beholdt nysgjerrigheten og opplever livsglede med nye ting og utfordringer, noe som i seg selv er litt ironisk siden jeg egentlig så langt har holdt på med det samme hele livet, smiler Marie.

Så letter hun litt på sløret når det gjelder en fremtidig karriere i arbeidslivet.

-Jeg kunne nok tenke meg å jobbe med elite- eller unge voksne idrettsutøvere, idrettspsykologi er noe som interesserer meg veldig.

-Du virker ikke direkte redd for å gå løs på utdanning. Bor det en fremtidig idrettspsykologisk rådgiver i deg?

-Nei, det vet jeg ikke. Men jeg har meldt meg på et kurs i kognitiv idrettspsykologi med Tom Henning Øvrebø og Anne Marte Pensgaard, forklarer Marie ivrig.

-Akkurat, og det skal du ta parallelt med doktoravhandlingen det da?

-Ja, jeg tenker det.

Selvfølgelig tenker hun det, Marie får til det hun bestemme seg for.

Det å være ego må anerkjennes

Noe av det morsomste ved å skrive denne serien med portretter av håndballspillere er at jeg får bli kjent med personer jeg aldri før har snakket med. Så langt har jeg ikke skrevet om noen jeg har hatt kjennskap til fra før, og helt bevisst unngår jeg å drive for mye research på forhånd. Jeg liker å sjekke at de jeg skal snakke med fortsatt er oppegående og aktive, men utover det vil jeg vite minst mulig. Historien blir til underveis, og planer kan ødelegge for muligheter. Det er litt sånn som Marie tenker det. Hun satt ordene på det, så klok har ikke jeg vært.

Tidlig i denne historien ble vi litt kjent med Marthe Helene, venninnen som bidro til at den 16 år gamle Marie fikk et litt lettere opphold alene i Kristiansand. Hvordan tror Marie at Marthe Helene vil beskrive henne som person? Etter dagens lengste betenkningstid kom svaret fra Marie.

-Hmm, det er et godt spørsmål. Jeg tror hun vil si at jeg er omtenksom, lattermild, nysgjerrig, leken, støttende og kanskje litt………….. ego. Ego i den forstand at jeg bruker mye tid på ting som interesserer meg. Ego kan være veldig negativt ladet, men jeg tenker at det å være ego må anerkjennes. Det produserer muligheter. Vi kan verdsette våre egne behov og egenskaper, og vi må ikke dømme oss selv fordi vi er opptatt av disse, avslutter Marie.

Jeg dømmer meg selv fordi jeg har en grusom håndskrift og kun bruker et knotete stikkordsystem under intervjuer. Det hindrer meg i å sitere ordrett mye av det Marie sa under vår prat. Hun sa ting som har fått meg til å tenke, og hun sa ting som gjør meg sikker på at hun, en eller annen gang, i en eller annen sammenheng, kommer til å dukke opp på en viktig arena. Men ikke minst håper jeg å se henne i tilbake i en håndballarena veldig snart.

Takk for praten Marie.

JEG ER… serien i samarbeid meg: