Foto: Privat

JEG ER Hilde Søyseth

Tekst: Magnus Gulliksen/Norsk Topphåndball
5. november 2021

Livet består av mange små og store valg. Det er disse valgene som gjør deg til den du er i dag. Follo HK Damers målvakt, Hilde Søyseth, har tatt flere store valg, og det største og viktigste var nok det hun tok tidligere i år. Vi skal bli godt kjent med Hilde i denne ukens JEG ER ….

Å

Ifølge Wikipedia er det seks steder i Norge og ett i Sverige som heter Å. Det er verdens korteste stedsnavn. Mest kjent er nok Å i Lofoten. Dit skal vi ikke i dag, selv om vi nok kommer til å svinge innom Lofoten en liten tur. Vi skal til tettstedet Å, i Meldal. Å er det sydligste tettstedet i Orkland kommune i Trøndelag. Det var der, i den lille bygda med det korte navnet og i underkant av 200 innbyggere, Hilde Søyseth vokste opp, sammen med mamma, pappa, den to og et halvt år eldre storesøsteren, Anja, og lillesøster, Guro, som er sju år yngre.

Hilde og storesøster, Anja, i nye Adidas-dresser. Foto: Privat

-Det var ingen grunn til å sitte hjemme

Små steder har ofte små skoler. Å er ikke et unntak. Barneskolen Hilde gikk på hadde 55 elever, og i hennes klasse var det sju. Men det var på ingen måte kjedelig å være liten på Å.

-Jeg var nok hun som var høyt og lavt og aldri satt stille. Jeg var med på alt, turn og all idrett, svømming, ski og fotball, i tillegg til at vi var mye ute i marka. Håndball begynte jeg med i Meldal da jeg var sju år. Det var ingen vits å sitte hjemme, smiler Hilde.

Høyt, lavt, alltid i aktivitet og med på alt. Det er kanskje ikke det vi først og fremst forbinder med et ordensmenneske. Men det er Hilde, og det bar også skolearbeidet preg av.

-Jeg lider nok litt av «Flink pike syndromet». Jeg la ned mye tid og gjorde mye for å lykkes på skolen, og det kan nok hende at jeg ble litt sliten av det. Jeg liker å ha system på alt, men jeg bør nok være flinkere til å si til meg selv at bra er bra nok, alt må ikke være perfekt. Jeg har nok tenkt noen ganger at jeg burde tatt meg tid til å bare ha fritid.

Hilde viste tidlig interesse for ball. Foto: Privat

Meldal

På Å var det bare barneskole, så da Hilde skulle begynne på ungdomsskolen måtte hun ta skolebussen hver dag, en halvtimes tid, til det litt større tettstedet, Løkken, i Meldal.

-Det var en brå overgang. Plutselig hadde jeg like mange i klassen min som det var på hele skolen på Å. Men da fikk jeg også mulighetene til å få flere gode venner. De jeg spilte håndball med på Å hadde sluttet, men nå gikk jeg plutselig i klasse med alle de jeg spilte sammen med, forklarer Hilde.

Fotballen ble med Hilde utover ungdomsskolen, og det var på ingen måte gitt at det var håndballspiller det skulle bli av henne.

-Jeg likte vel kanskje fotball best, og håndball var nok innimellom ganske kjedelig. Det var noe vi dreiv med på vinteren når det ikke var fotball.

Men det skulle forandre seg

-Etter hvert skjønte jeg at jeg at det var håndball jeg likte best og at jeg hadde noe på en håndballbane å gjøre. Vi var en fin venninnegjeng, som hang sammen både på og utenfor banen Jeg var både målvakt og midtback frem til jeg var J14-spiller, men fra da av var det målvakt jeg var, og skulle bli, forklarer Hilde.

Da ungdomsskolen var over begynte Hilde på idrettslinja på Orkdal videregående skole. Da var det helt slutt på fotballen, og det ble satset skikkelig på håndball.

-Jeg hospiterte i aldersklassene over meg fra jeg var sånn cirka 12 år, og jeg fikk spille landsserien for Jenter 18, sammen med storesøster, Anja, da jeg var 16. Fra jeg var 14-15 fikk jeg også lov til å hospitere med damelaget til Meldal i 2. divisjon. Det var stas å få spille sammen med Anja, og jeg har delt mange fine håndballøyeblikk med henne, forteller Hilde.

Men øyeblikkene ble ikke bare delt med storesøster

-Vi spilte jo håndball land og strand rundt, så hele familien, mamma og pappa, måtte være med å kjøre. Vi var nok ikke en typisk idrettsfamilie, selv om pappa var en periode fotballtreneren min. Han var egentlig fotballmann, men etter å ha tilbragt så mange timer i hallen har han, og mamma, etter hvert lært seg å like håndball. Jeg hører det når pappa er på tribunen, for å si det sånn, smiler Hilde.

Frem til Hilde var 14 spilte hun også ute på håndballbanen. Foto: Privat

Det første store valget

Det var lærer Hilde skulle bli, og det var noe som lå i kortene fra hun var veldig liten.

-Da vi lekte som små ble det ofte sånn at jeg lekte at jeg var lærer, smiler Hilde

Men lærerutdannelsen var ikke så enkel å ta på hjemmebane. Hilde måtte ut av bygda.

-Jeg ville finne et sted der jeg kunne kombinere håndball og utdannelse. Noen småtilbud hadde jeg fra forskjellige steder, og flere plasser ble vurdert. Men til slutt endte det med at jeg, på eget initiativ, flyttet til Volda. Jeg så for meg at jeg kunne spille på 3. divisjonslaget og kanskje hospitere litt på A-laget, som akkurat hadde rykket ned til 2. divisjon.

Men det gikk ikke helt som Hilde hadde forestilt seg. Det gikk litt bedre.

-Det ble en halv kamp på benken i 2. divisjon, og så var jeg plutselig førstemålvakt på A-laget.

I fire år var Hilde i Volda. På de fire årene gjorde hun ferdig lærerutdannelsen sin, og hun fikk fire fine sesonger i håndballaget, to i 2. divisjon og to i 1. divisjon.

-Å dra til Volda var et godt valg. Det er en fin plass å være. Miljøet i idrettslaget er supert, og det er en samlet og fin klubb å være i. Jeg har mye å takke Volda for, og uten Volda hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag, en målvakt i REMA 1000-ligaen, slår Hilde fast

Det andre store valget

Etter at perioden i Volda var over åpnet det seg flere muligheter for Hilde. En lærerutdannelse kan brukes over alt, og flere klubber hadde lagt merke til den litt utradisjonelle målvakten med den ekstreme pasningsarmen. Det måtte tas et nytt valg. Hvor skulle ferden gå videre?

Den gikk til Østlandet, og Follo HK Damer. Hilde flyttet til Oppegård og fikk seg lærerjobb for en 1. klasse på Vevelstadåsen skole, en skole som kun ligger et par lange rushpasninger fra hennes nye hjemmebane, Stil Arena, på Langhus.

-Da jeg bestemte meg for å flytte fra Volda ville jeg til en større plass, og Follo var et perfekt sted. Jeg trives i klubben og med lagvenninnene. Oppegård er et perfekt sted å bo, både for samboeren min, som jobber i Oslo, og for meg, som har både jobben og håndballen på Langhus.

Den første sesongen til Hilde i klubben ble rar, men sportslig svært bra. Koronasituasjon kjenner alle til, og håndballsesongen, som gikk for tomme tribuner, ble avsluttet halvveis. Da lå Follo HK Damer på topp i 1. divisjon, og opprykket til REMA 1000-ligaen var sikret. En av de viktigste bidragsyterne til det var Hilde. Hun endte sesongen med en redningsprosent høyt opp på 40-tallet, i tillegg scoret hun fem mål fra egen målgård og var nest sist på en haug med Follo-mål. Du skal nok lete lenge for å finne en målvakt med en mer presis høyrearm.

-Jeg har trent mye på det, og jeg har alltid hatt en ønske om å være god til å kaste langpasninger. Dessuten har jeg alltid vært heldig å få spille på lag som har lagt opp til at kantene skal stikke så fort de får muligheten, sier Hilde litt beskjedent.

Men om fjorårssesongen var en sportslig opptur så kan årets sesong, så langt, ikke sies å være det samme, verken for Hilde eller for laget. Etter ni spilte kamper står laget uten poeng, og prestasjonene har vært under pari. Også for Hilde, selv om hun nok er av de spillerne som har gjort det best. Gjør en slik nedtur noe med motivasjonen?

-Ja det gjør selvfølgelig det. Jeg ville juge om jeg sa noe annet, svarer en oppriktig Hilde.

Men om det betyr at det er slutt dersom laget skulle gå ned til 1. divisjon er slett ikke sikkert.

-Jeg har alltid sagt at jeg skal gi meg den dagen det ikke er gøy lenger, men jeg er opptatt av at man skal komme seg gjennom nedturer før man tar store og avgjørende valg. Så jeg kommer nok uansett ikke til å bestemme noe i den ene eller annen retningen nå. Fokuset er å vinne håndballkamper og sikre videre spill i REMA 1000-ligaen, forteller Hilde, men legger til.

-Jeg skal ikke legge skjul på at det til tider kan være tøft å kombinere håndball-satsingen med en 100 % jobb, som også krever mye av meg. Jeg har alltid brukt mye tid på håndballen, utover selve treningene. Der kommer nok «flink pike syndromet» inn igjen. Jeg har brukt mye tid på å se på kamper og analysere skyttere. Treneren min i Volda, Halldor, lærte meg det, og jeg har et digitalt arkiv som beskriver hvordan veldig mange av motspillerne mine pleier å skyte i forskjellige situasjoner og posisjoner. Da jeg kom til Follo hadde jeg, for eksempel, analyser som viste hvordan Mina Hesselberg og Maren Tefrum pleide å skyte, smiler Hilde.

Hilde og samboeren, Emelin Knutsen. Foto: Privat

Det viktigste valget

Livet består av valg, og disse valgene er de som former deg som menneske. Tidligere i år tok Hilde et stort og viktig valg. Hun presenterte familie og venner for kjæresten sin, Lofotjenta Emelin Knutsen.

-Jeg er veldig stolt av henne, og jeg er stolt av oss. Det ville jeg jo vise familie og venner.

-Mange vil kanskje mene at du ventet vel lenge med å komme ut. Du var vel da 23 år?

-Ja det kan du si, og det satt litt langt inne. Jeg har brukt tid på å bli helt trygg på meg selv, men nå har jeg landet og er helt trygg. Jeg har aldri vært en kjærestetype og har alltid stått på egne ben. Men det er klart det er noe jeg har tenkt mye på, og jeg har nok mange ganger stilt meg spørsmålet om det virkelig stemmer at det er jenter jeg liker. Men nå er jeg helt sikker på min egen identitet, og jeg har ikke opplevd noe annet enn full støtte etter at jeg tok valget om å stå frem.

-Var det mange som ble overrasket?

-Nei egentlig ikke. De som kjenner meg godt har nok sett at jeg gradvis har endret uttrykk, et uttrykk som har gjort meg til den jeg er, og en jeg tør å stå opp for, forteller Hilde åpenhjertig, og tillegger.

-Det har heldigvis ikke vært vanskelig, heller ikke i håndballen. Vi hatt gode kvinnelige forbilder, som Gro og Anja, og det kan nok være til stor hjelp for mange.

Hilde og Emelin på toppen av Lofoten. Foto: Privat

Toppturer og A4-liv

Emelin fra Lofoten er presentert og ønsket velkommen inn i familien Søyseth. Og det hadde vært litt morsomt om Emelin kom fra plassen Å i Lofoten. Det ville kanskje vært en form for verdensrekord. Har det skjedd før at to stykker fra to forskjellige bygder, med kun en bokstav i navnet sitt, har blitt kjærester og samboere? Ikke vet jeg, men det ville uansett ikke blitt noen verdensrekord.

-Emelin er nok ikke fra Å, selv om det hadde vært litt morsomt, hun er fra et sted i nærheten av Svolvær, forklarer Hilde.

-Har du vært i Lofoten og besøkt familien hennes enda?

-Ja, vi var der i sommer. Det er fantastisk flott der, selv om vi stort sett bare hadde dårlige vær. To dager med sol var det vi fikk, men det ble i hvert fall to fine toppturer.

-Er du sånn topptur-jente?

-Ja jeg er vel det. Jeg er glad i friluftsliv og tar gjerne en topptur. Til fots eller med randonee-ski på beina, og da finner du ikke mye som er flottere enn det du gjør i Lofoten.

Da jeg tok kontakt med Hilde for å avtale vår prat ble vi enige om å møtes i kafeteriaen i Stil Arena etter at hun var ferdig med en trening. Jeg antydet vel at det kom til å ta en liten time. Vår prat varte nok mye lenger enn det, og jeg begynte etter hvert å få litt dårlig samvittighet for at jeg holdt på den travle jenta så lenge. Men en ting ville jeg gjerne at Hilde skulle si noe om. Hvordan ser hun for seg at livet er om 10 år?

-Godt spørsmål. Da har jeg nok lagt håndballen på hylla i hvert fall. Jeg håper jeg har en god og trygg lærerjobb og en familie. Jeg er nok en sånn person som liker et ganske vanlig A4-liv og er ikke veldig opptatt av at alt skal være så eksotisk og eventyrlig. En kjernefamilie med et barn eller to og en trygg og god lærerjobb er noe jeg lett ser for meg kan være situasjonen om ti år.

Med den spådommen var vår prat nesten ved veis ende. Men dette med de valgene du må ta i løpet av livet er noe som opptar Hilde, og hun har noen råd vi alle kan ta med oss og lære av.

-Ta valg, og stå i de valgene du tar. Du vil som regel aldri angre, og det blir stort sett bra uansett. Hadde ikke jeg valgt Volda hadde jeg kanskje ikke vært REMA 1000-ligaspiller i håndball, og hadde jeg ikke valgt Follo hadde jeg kanskje ikke hatt en flott jobb og en fantastisk kjæreste, avslutter Hilde

JEG ER… serien i samarbeid meg: