JEG ER Emma Skinnehaugen

Larviks kaptein og kantspiller, Emma Skinnehaugen, flyttet fra Hamar til Oslo for å bli sykepleier og trappe ned på håndballsatsningen. Sykepleier ble hun, men håndballnedtrappingen holdt i et par, tre måneder. Dette er «JEG ER Emma Skinnehaugen».

Det er klubbene som har plukket ut hvem av spillerne sine som skal være med i disse JEG ER-portrettene. Jeg vet ikke hvordan den utvelgelsesprosessen foregår, men det er heller ikke så viktig. Det viktigste er at noen stiller opp, og så langt har jeg kun snakket med velvillige og hyggelige spillere. Da vi før denne sesongen fikk oversikten over hvilke spillere som skulle være med på disse portrettene så vi fort at det var to som lignet på hverandre. Molde hadde plukket ut Elise Skinnehaugen og Larvik hadde plukket ut den eneggede tvillingsøsteren, Emma. Tilfeldig? Ganske sikkert.

Først tenkte vi at det kanskje var litt dumt, men vi ombestemte oss ganske fort. Vel har Elise og Emma helt sikkert hatt en ganske lik barndom og oppvekst, men de er i høyeste grad to selvstendige og individuelle jenter og håndballspillere. Vi bestemte oss for å lage portrett av de begge, og derfor kan det hende at du har lest et portrett som, i hvert fall rent billedmessig, ligner det du nå skal få lese.

En aktiv jente fra Hamar

Emma er født 3. juni 1996, og hun er oppvokst på Storhamar. Familien besto av mamma Hege, pappa Gaute, Emma, tvillingsøster Elise og storesøster Katrine, som er tre år eldre. Som nærmeste nabo til Prestrudhallen var det kanskje ikke så rart at håndball og idrett var det som først og fremst fylte hverdagen til Emma, da hun var liten.

–Jeg begynte tidlig med håndball og fotball, og så gikk jeg aktivt langrenn om vinteren. Jeg holdt vel på med skigåinga til jeg var sånn 11-12, kanskje, jeg husker ikke helt. Fotball holdt jeg på med noen år lenger, men etter hvert ble det så mye trening at jeg måtte ta et valg, og da ble det håndballen på meg, forteller Emma.

Og når det ikke var organisert idrett som sto på programmet var likevel Emma i aktivitet.

–Ja gjorde jeg så mye annet enn idrett egentlig, nærmest spør Emma seg selv.

Hun svarer i hvert fall på sitt eget spørsmål

-Jeg husker ikke så mye annet enn at vi stort sett alltid var ute og lekte. Vi var på løkka og spilte fotball eller lekte boksen går og sånne ting. Vi holdt stort sett på med et eller annet utendørs, det er i hvert fall sånn jeg husker idet i dag, smiler Emma.

Noe foregikk likevel innendørs, skolen. Og det var helt OK ifølge Emma.

-Jeg var vel en sånn midt på treet-elev. Jeg sklei gjennom på et vis, og jeg passa på at jeg fikk gjort alle de viktigste tingene, fortelle Emma.

Svaret til Emma er for øvrig påfallende likt det tvillingsøster, Elise, ga, da hun ble spurt om det samme i JEG ER-intervjuet med henne på slutten av fjoråret, men det er neppe noen stor sensasjon at eneggede tvillinger er samstemte på et slikt spørsmål.

-Jeg vet ikke om noe annet

Emma og Elise gjorde stort sett alt sammen gjennom oppveksten. Tvillingene har alltid vært bestevenner, og er det fortsatt, selv om håndballen har ført Emma til Larvik og Elise til Molde.

-Vi har stort sett alltid gjort de samme tingene gjennom oppveksten. Vi har gått i samme klasser, vi har spilt på de samme lagene og vi har hatt de samme vennene. Det var vel kanskje en periode vi var litt forskjellige, men bestevenninner har vi vært hele tiden, forteller Emma.

Men hun er rask med å tillegge.

-Vi er to forskjellige personer, og vi har selvfølgelig våre helt egne personligheter. Det var vel noen ganger jeg skulle ha ønsket at vi ble omtalt som Emma og Elise, og ikke alltid bare tvillingene. Det er jo sånn at om noen skal spørre, for eksempel mamma eller pappa, om hvordan det går med oss, så spør de om hvordan det står til med tvillingene, ikke Emma og Elise. Men det er ikke noe jeg bryr meg om i dag. Det er fortsatt mange som spør meg om hvordan det er å være tvilling. Men hva skal jeg svare på det? Jeg vet ikke om noe annet, forklarer Emma.

Og tilføyer

-Men det er veldig fint, og jeg tror kanskje mange misunner oss det å være en tvilling.

Emma er, og har alltid vært, et konkurransemenneske, og det samme er tilfelle med Elise. Det betyr at jentene har pusha hverandre opp og fram, men det betyr helt sikkert også at de har konkurrert mot hverandre.

-Det er fordelen med å ha en tvilling som driver med det samme som deg. Jeg har alltid hatt en å trene med, om jeg ikke har hatt lyst til å trene en dag så har Elise dratt meg med, og motsatt. Men Elise har alltid vært den beste av oss, i mine øyne i hvert fall. Elise var den som først ble tatt opp i A-stallen til Storhamar, og det husker jeg at jeg nok synes var litt kjedelig og rart. Men det ga meg inspirasjon til å jobbe for å klare det samme, og det gjorde jeg da også til slutt, smiler Emma.

-Helt siden ungdomsskolen har jeg hatt et ønske om å bli god

Det ble til slutt håndballspiller av Emma, men det var ikke helt opplagt at det var den minste av ballene som ble valgt den gangen valget sto mellom håndball og fotball.

-Jeg var litt usikker, og jeg tror sikkert jeg kunne blitt en ganske god fotballspiller også, forklarer Emma.

Og når først valget var tatt ble det satset skikkelig

-Jeg hadde et ønske om å bli god allerede da jeg gikk på ungdomsskolen og var veldig ivrig. Det hendte at jeg var ute å løp før jeg gikk på skolen om morgenen.

-En ting er å ville bli god, en annen ting er å bli det. Når skjønte du at du kunne bli en god håndballspiller?

-Det var det da, det har jeg vel kanskje ikke skjønt helt enda, smiler Emma.

Og forklarer videre.

-Jeg var aldri kjempegod noen gang, men jeg trente jevnt og trutt og gjorde en jobb. Men da jeg ble tatt opp til A-laget til Storhamar forsto jeg vel at det kunne bli noe brukbart ut av det. Jeg var vel 16-17 år gammel.

Ville trappe ned, men det ble det motsatte

Foran håndballsesongen 2017 tok Emma et valg som førte henne bort fra Hamar og tvillingsøster, Elise. Sykepleiestudier tok henne til Oslo, og planen var å trappe ned håndballsatsingen.

-Ja jeg ville trappe ned litt, men det ble kanskje det motsatt som skjedde, etter hvert, ler Emma.

Nedtrappingen betød 2. divisjonsspill for Nordstrand ved siden av studiene, men perioden med spill på nivå 3 varte bare fra august til oktober/november, før turen gikk til Oppsal og spill på det alle høyeste nivået.

-Det var ikke noe galt med Nordstrand, og det var ikke noe useriøst eller sånt. Det var vel det at jeg kjente at jeg hadde lyst på noe mere og større utfordringer. Jeg er litt sånn at når jeg først skal drive på med noe så går jeg all-in, forklarer Emma.

Det endte med at hun sendte Oppsal en melding.

-Jeg kjente treneren litt fra før og sendte han en melding hvor jeg spurte om de trengte en kantspiller, og det gjorde de. Og heldigvis forsto de i Nordstrand også valget mitt, smiler Emma.

Det ble da neste fire hele sesonger i den blå Oppsaldrakta for Emma, og i hele perioden ble håndballen kombinert med studier.

-Jeg gjorde ferdig sykepleierstudiet. Det er på tre år, og så tok jeg et årsstudie i ledelse etter det. Da jeg studerte ledelse, det siste året, i 2020/2021 sesongen jobbet jeg også litt som sykepleier på en Feber-poliklinikk og et Covid testsenter i Oslo, forteller Emma.

Trives som sykepleier

Foran den sesongen vi nå er i ferd med å avslutte flyttet Emma til Larvik, først og fremst for å spille i den gamle håndballstorheten, som er i ferd med å gjenoppstå som det topplaget vi vet det kan være, men sykepleieren, Emma, var naturligvis også med på flyttelasset.

-Jeg trives veldig godt i Larvik, selv om det er litt langt hjemmefra, og jeg trives med jobben som sykepleier. Jeg jobber på et rehabliliteringssenter i Stavern, og det er ikke så langt unna Larvik, forklarer Emma.

-Hvordan fungerer det å kombinere en sykepleierjobb med topphåndballen?

-Det er utfordrende å være helsearbeider, og det har naturligvis vært ekstra utfordrende i den perioden vi har vært igjennom de siste t årene. Men det er sånn det er, og så får vi håpe vi er ferdig med det for denne gangen. Det blir naturligvis travle dager, men det går greit, og med litt tilrettelegging lar yrket seg kombinere med håndballen, sier Emma.

Og legger til

-Jeg har ikke fast turnus, det hadde blitt vrient. I dag har vært en ganske vanlig dag egentlig, jeg begynte på jobben 07:30 og dro rett fra jobben på trening. Jeg prøver å unngå å jobbe 100 %, og lar meg imponere av de som klarer å jobbe på gulvet i full stilling samtidig som de driver toppidrett. Jeg vet ikke helt hva de spiser for noe, ler Emma.

Emma har kontrakt med Larvik en sesong til, og hva som skjer etter det er naturligvis vanskelig å si noe om. Det er heller ikke lett for Emma å si noe om hvordan hun ser tilværelsen for seg om fem år.

-Jeg jobber sikkert som sykepleier, eller så driver jeg med etterutdanning, tenker jeg. Jeg har lyst til å jobbe innen eldreomsorg, noe som er både aktuelt og viktig, og jeg har planer om å ta en Master i Geriatri. Jeg spiller nok håndball om fem år dersom det fortsatt er noe jeg synes er gøy. Hvor jeg bor og spiller vet jeg ikke, det kommer an på hvem det er som vil ha meg det, smiler Emma.

Og det er det å ha det gøy som er den store motivasjonsfaktoren for å fortsette med håndball for Emma.

-Ja, det dagen det ikke er gøy lenger gir jeg meg nok. Det er klart det er kjedelige perioder nå også, og jeg merker nok nå at det drar seg mot slutten av sesongen. Men sånn er det hvert år, og sånn kommer det sikkert alltid til å være. Men håndball er gøy, og derfor holder jeg på.

Kjæreste i Trondheim

Om Emma synes det er litt langt fra Larvik og hjem til Hamar, så er det enda lenger til kjæresten i Trondheim. Der bor og jobber Thomas, og han og Emma får naturligvis ikke sett hverandre like ofte som mange andre kjærester gjør.

-Det er veldig fint når vi møtes da, smiler Emma

-Men det er selvfølgelig litt kjedelig også, men det er sånn livene våre er nå, og det funker fint. Vi snakkes heldigvis ofte.

Med kjæresten trygt plassert i Trondheim er det også byen Emma ser for seg å bo i etter at håndballkarrieren er over.

-Jeg har alltid sagt at jeg skal flytte hjem en dag, og hjem det er Hamar. Men om vi ser sånn 10 år frem i tid tror jeg nok kanskje det er mest sannsynlig at vi bor i Trondheim. Men HJEMME vil uansett alltid være på Hamar.

Der bor hele familien, utenom Emma og Elise.

Rett før påske traff jeg Emma litt tilfeldig i Stil Arena på Langhus, etter at Larvik hadde spilt mot Follo HK Damer. Da kampen var slutt var det en liten jente i Larvik-drakt, med et 6-tall på ryggen, som ville ha Emmas oppmerksomhet.

-Det var Tomine det, tantebarnet mitt. Hun er datteren til storesøsteren min Katrine. Hun fyller to år i oktober. De bor på Hamar og jeg får ikke sett henne like ofte som jeg ønsker, og da er det veldig hyggelig at de kan komme å se meg spille en håndballkamp da, smiler en tantestolt Emma.

-Hun hadde en veldig fin Larvik-drakt med ditt nummer på. Har hun en liten Molde-drakt med et 11-tall på også?

-Hehe, nei det tror jeg faktisk ikke hun har fått. Det er litt svakt av Elise, gliser Emma.

Det er en god søknad om å bli favoritt-tante det.

-Emma er irriterende sta

Du som har lest disse JEG ER-intervjuene før vet at jeg ofte spør om hvordan en venn eller venninne ville ha beskrevet den jeg snakker med. Jeg tenkte naturligvis at Emma skulle få den samme oppgaven, men det blir litt annerledes denne gangen. Den kvelden jeg snakket med Emma på telefonen ventet hun nemlig besøk av en lagvenninne, Trine Bronsta. Da kunne jeg høre med henne direkte, hvordan er egentlig Emma som venn og lagvenninne?

-Emma er ærlig og veldig direkte. Men hun er ikke sånn problematisk direkte. Hun sier ting som det er, og det er veldig positivt for laget vårt. Vi trenger det. Og så er Emma kapteinen vår, hun er omsorgsfull og passer på. Emma er veldig flink til å ta vare på de rundt seg, forteller lagvenninne Trine.

Og Trine har mere å si om Emma

-Emma har bra humor, selv om det ikke er noe alle er enige i. Vi har vel egentlig ganske lik humor, og mange synes sikkert den er dårlig. Men det verste med Emma er at hun er så sta. Hun er irriterende sta noen gang, og det merkes når hun havner på motsatt lag når vi trener. Jeg er sta altså, men hun er mye mere sta enn meg, ler Trine.

Det var hyggelig å få beskrivelsen rett fra en lagvenninne, og selv om jeg hørte Emma si et og annet i bakgrunnen tror jeg Trine mente alt det hun sa. Førsteinntrykket mitt etter en telefonsamtale med Emma var også ærlig, direkte og omsorgsfull. Det er gode egenskaper det.

I og med at jeg snakket med Trine om Emma spurte jeg om de kunne ta et bilde sammen. Det hadde passet inn i denne saken. Det skulle jentene gjøre, men det dukka opp et lite problem. I Larvik får spillerne nemlig bøter for å være avbildet i media. Det er opplagt at Emma får bot for å være med i dette intervjuet, men nå er jeg i ferd med å pådra Trine en bot også. Etter litt fliring frem og tilbake ble jentene enige. Jeg skulle få et bilde av de sammen. De overlever den boten.

Og blir det krangling om den skal jeg betale.

Takk for praten Emma.

JEG ER… serien i samarbeid meg: