Henriette:  – Jeg skal fremstå som en spiller som tar ansvar og ikke er redd for å vise meg frem

Bakspillertalentet Henriette Espetvedt Eggen har meldt overgang fra Fyllingen til Tertnes, etter at hun forrige sesong spilte i begge klubber på grunn av en samarbeidsavtale.  Henriette tok mye ansvar i VM-finalen for LK02 i sommer og ser nå frem til å spille en større rolle i Bergensklubben denne sesongen.

Henriette begynte å trene med Tertnes før jul i fjor og bidro sterkt i 13 kamper i vårsesongen hvor hun scoret 36 ganger.  Hun spilte også i 2. divisjon med Fyllingen, samt at hun vant NM20 med Tertnes. 

-Jeg ønsker å fremstå som en som tar ansvar og ikke er redd for å vise meg frem, en som ikke gir seg, forteller Henriette Espetvedt Eggen (19), som spilte i Gneist før hun gikk til Fyllingen i ungdomsskolealder.

– Det betydde mye for meg å få muligheten i Tertnes forrige sesong.  Etter hvert da flere av de sentrale spillerne på Tertnes ble skadet, måtte blant annet jeg ta mye ansvar.  Jeg føler at jeg har utviklet meg som følge av at jeg måtte ta det ansvaret.

Det at hun spilte kamper på så mange arenaer opplevde hun som heftig og det tok på i perioder.

– Det var veldig gøy, presiserer hun.  – Marius på Fyllingen og Tore på Tertnes samarbeidet godt og tilrettela ganske bra for meg. 

Fyllingen, med Henriette på laget, vant sin 2. divisjonsavdeling og spiller i 1. divisjon denne sesongen.  19-åringen valgte permanent spill i REMA 1000-ligaen for Tertnes i år.

– Jeg valgte spill i eliteserien fordi jeg tror den kan utfordre meg mer og utvikle meg mer videre, forklarer hun. – Denne sesongen har ikke Fyllingen og Tertnes lenger noe samarbeid, så jeg kunne ikke ha spilt på begge lagene. 

Hva er dine styrker? 

– Jeg vil si at jeg er ok i forsvar og skuddarmen min er noe av det jeg er best på, sier hun beskjedent.  – Og så har det kommet seg i duellspillet den siste tiden.  Vi har trekk og avtaler som retter seg mot den enkelte spillers ferdigheter og det synes jeg er bra at vi får til i Tertnes.  Jeg har tillit til Tore og det han får til, jeg synes han er veldig flink, skryter Henriette. 

I fjor endte Tertnes på 11. plass av 14 lag og måtte spille kvalifisering for å unngå nedrykk.  Årets sesong har startet med 25-35 tap mot Sola i serieåpningen og tap 27-31 hjemme mot Byåsen sist helg.

– Vi er ikke helt fornøyde med de to første kampene.  Vi kan bedre enn det vi har prestert.  Vi tar med oss gode ting fra begge kampene og så er vi bevisst på hva vi må forbedre frem mot neste kamp lørdag borte mot Molde. 

– I Byåsenkampen hadde vi mange små-opphentinger som viser at vi er et lag som ikke gir oss og som står på selv om vi ligger under og det er kort tid igjen. 

Hva må dere bli bedre på for å ta årets første seriepoeng?

– Vi klarer å score nok mål, så det er forsvaret vi har mest fokus på, det er det vi ønsker å forbedre, sier hun.  – Vi har hatt noen skader og sykdom i det siste og når alle er tilbake i løpet av kort tid, så blir dette bra. 

Hva kan vi forvente av Tertnes i år? 

– Vi er mange unge spillere og vi skal fremstå som et lag som kjemper hele tiden og som viser at vi fortjener å spille i REMA 1000-ligaen selv om vi holdt på å rykke ned i fjor.  Vi ønsker å vise oss bedre frem i år enn det vi viste i fjor.  I år skal vi være med i sluttspillet, sier Henriette bestemt.

I sommer ble Juniorlandslaget verdensmester og i finalen fikk Henriette en stor oppgave da hun overtok rollen til Martine Kårigstad Andersen, som var skadet.  Martine kom for øvrig på All Star Team som mesterskapets beste venstre bakspiller, så Henriette hadde store sko å fylle. 

– Da jeg måtte steppe inn i finalen for Martine, så kjente jeg det på nervene, men det gikk over så snart kampen var i gang, forteller Martine.  – Jeg bidro med 3 mål og godt humør, smiler hun.

– Det å score i en VM-finale var stort!  Det var virkelig noe annet, sprudler hun.

Hva har VM-gullet betydd for deg?

– Det har betydd veldig mye, selv om det er uker og måneder siden VM-finalen, er jeg fortsatt lykkelig.  Det er det største jeg har oppnådd i håndballen i mitt liv, det henger høyt, sier Henriette Espetvedt Eggen avslutningsvis.