Elverums Emil Kheri Imsgard snakker fransk og drømmer om Frankrike

Emil Kheri Imsgard er en håndballspiller jeg lenge har hatt lyst til å bli litt bedre kjent med. Jeg så han i miniserien, «Sammen for Elverum», på TV, og jeg har naturligvis sett han spille håndball, men jeg vet egentlig veldig lite om gutten. Jeg sitter med en følelse av at vi har med en positiv, blid og morsom fyr og gjøre, og jeg vet at han er en god keeper. Men jeg har også gode kilder på at han er så mye, mye mer. Det ville jeg finne ut av.

-Jeg slutta med håndball, det ble for mange regler

Avtalen med Emil var grei. Han skulle ta en koronatest med laget mandag klokken 14:00, og etter det skulle han sette seg i bilen og kjøre til Hamar. Da skulle han ringe meg. Klokka 14:01 ringte telefonen, og jeg konkluderte med at han hadde klart å snike seg først frem i koronatest-køen. På notatblokken min noteres det et stort + i margen.

-Jeg er ikke så opptatt av at denne praten skal handle så mye om håndball. Jeg vil at leserne skal bli litt bedre kjent med deg. Det rent håndball-faglige får vi gjennom alle andre kanaler. Jeg håper du synes det er OK, slik begynte jeg samtalen vår.

-Det passer helt strålende, svarer Emil, like blid som jeg på forhånd håpet og trodde han ville være.

-Men vi kommer naturligvis ikke helt utenom håndball. Hvordan begynte det hele?

-Jeg er født og oppvokst på Hamar, og jeg begynte med håndball da jeg gikk i fjerde klasse på skolen. Men det var så mye regler, og det passa ikke for meg. Jeg slutta. Fotball ble min greie. I sjuende klasse begynte jeg med håndball igjen. Bestekompisen min spilte, og han dro meg med. Den gangen spilte jeg litt ute og sto litt i mål. Etter hvert kom jeg med på regionslaget, og der var det Raymond Hamar, nåværende assistentrener i Elverum, som var den ansvarlige. Han fortalte meg at jeg kunne nå så langt jeg ville som keeper, og da ble til at jeg havna i målet. Da har jeg ihvertfall en jeg kan skylde på om det ikke går bra, smiler Emil, og legger til.

-Jeg gikk på ungdomsskolen på Hamar, men det var helt klart at om jeg ønsket å satse skikkelig på håndballen så måtte jeg flytte til Elverum for å gå videregående skole der. Jeg snakka mye med mamma og pappa om det, og vi snakka en del med han som var trener for 98-laget på Elverum. Sommeren mellom 9. og 10. klasse var jeg og to kompiser fra Hamar, Sander Ree-Lindstad og Audun Breen Røragen, med og spilte Fredrikstad Cup sammen med 98-gutta til Elverum. Senere flyttet vi alle tre sammen til Elverum for å gå på videregående skole og for å satse på håndball. Vi endte opp med A-kamper for Elverum alle tre, og vi spiller fortsatt håndball på høyt nivå, Sander i Sandefjord og Audun i Lillestrøm.

Snakker fransk og drømmer fransk

I forbindelse med at jeg gjorde litt research om Emil i forkant av vår prat var det en som fortalte meg at han snakket flytende fransk. Emil selv vil ikke bruke ordet flytende om fransk-kunnskapen, men han snakker og elsker språket. Emil elsker rett og slett Frankrike.

-Jeg hadde fransk på skolen, men fikk bare en treer i faget. Frankrike interesserer meg, rett og slett. Språket, musikken, væremåten og kulturen i Frankrike er noe jeg setter stor pris på, og jeg har etter hvert lært meg språket. Jeg synes det er morsomt med språk, og når vi har fått nye spillere fra andre land til klubben prøver jeg å lære meg språket deres.

-OK, så du har lært deg fransk på noen år fordi du er interessert i landet og kulturen. I tillegg lærer du deg språket til de forskjellige utenlandske lagkameratene dine. Har du et formidabelt språkøre?

-Nei det vet jeg ikke, det må nesten andre svare på, svarer Emil beskjedent.

Han har nok et språkøre de fleste av oss bare kan drømme om, hør bare hva Elverum-kaptein Thomas Solstad har å si:

-Emil kan 100 språk og liker å snakke både svensk, dansk, fransk og norsk i løpet av en trening.

Og med den enorme fascinasjonen for det franske språket og den franske kulturen er Luc Abalos ankomst til Elverum høyt verdsatt hos Emil, ikke bare fordi han er en fantastisk høyrekant.

-Jeg har alltid drømt om å få en fransk lagkamerat, og at vi skulle få Luc hit er mere enn jeg kunne håpe på. Det er fantastisk å kunne få praktisert det franske språket med han.

Hva Luc og Emil snakker om når de setter seg ned i et hjørne i Terningen Arena er det ikke så mange andre enn de to som forstår, men det kan godt tenkes at det snakkes om fransk håndball og livet som håndballspiller i Frankrike. Det er det Emil på litt sikt drømmer om

-Det er drømmen min det, og kunne bli så god at jeg kan leve av å spille håndball i Frankrike. Jeg har kontrakt med Elverum denne og neste sesong og håper at jeg jeg kan ta steget videre etter det, forteller Emil.

For egen del legger jeg til at godt spill, for Elverum, i Rema 1000-ligaen og i Champions League, samt et gryende vennskap med franskmannen de fleste omtaler som tidenes beste høyrekant, helt sikkert vil kunne bidra til å åpne noen dører – også de franske.

Tolk, sjåfør og integreringsminister

Emil er stort sett positiv og blid. Når han i tillegg er svært språkkyndig er det klart han blir en viktig ressurs for en klubb som henter spillere fra land utenfor norden.

-Jeg pleier ofte å si at jeg er underbetalt i Elverum. I tillegg til å stå i mål jobber jeg som tolk, sjåfør og integreringsminister i klubben, gliser 22-åringen før han blir litt alvorlig.

-Det er en viktig del av lagspillet det der. Luc Abalo kunne helt sikkert sittet hjemme alene i en leilighet her på Elverum og ikke snakket med noen, men likevel vært ligaens aller beste høyrekant. Men han hadde ikke hatt det noe bra. Dominik Mathe er 21 år og har flyttet hit fra et helt fremmed land uten allverden av erfaring. Han er avhengig av å trives for også å prestere. Det er viktig for meg at alle tas godt i mot, uansett. De nye skal føle seg trygge på meg. Det er ikke sikkert vi blir bestevenner, men de skal føle seg ivaretatt og velkomne, ingen skal behøve å stå på bar bakke i Elverum.

-Er dette en rolle du har fått, eller er det en rolle du har tatt i Elverum?

-Vi er flere som har den, det er ikke bare meg. Men det er nok en rolle jeg har tatt. Jeg er nok ikke like sjenert som jeg en gang var, smiler Emil.

-Det svaret fører meg inn på noe som kan være litt vanskelig. Som unggutt på Hamar skilte du deg helt sikkert litt ut. Er det noe som opp gjennom årene har skapt problemer for deg?

-Ah, du tenker på at jeg er så høy, gliser Emil, før han igjen blir litt alvorlig.

-Det er klart at jeg med en far fra Kenya og en mor fra Norge har et utseende som skiller seg litt ut, og kanskje spesielt på et mindre sted som Hamar. Jeg har nok av og til følt litt på at jeg er litt annerledes, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har opplevd noen form for rasisme. Men det skyldes nok kanskje også at jeg heter Emil. Det har av og til føltes som om folk slapper litt mere av når de har hørt at jeg har et vanlig norsk navn.

-De fineste damene er fra Frankrike

Jeg klarer ikke helt å slippe Emils drøm om Frankrike og hans fascinasjon for alt landet har å by på. Hvordan begynte den interessen?

-Jeg vet ikke helt, men det begynte tidlig. Mamma har fortalt meg at en gang da jeg var en veldig liten gutt , i forbindelse med en eller annen prat om jenter, uttalte høyt og tydelig at de fineste damene kommer fra Frankrike. Men jeg kan ikke forklare hvor jeg hadde det ifra, gliser Emil og tillegger

– Jeg er nok på noen måter litt unorsk i stilen, og jeg er en sosial fyr. Her på Elverum skjer det ikke så veldig mye, mens i Frankrike er det kultur for å gå på cafeer flere ganger i uka for å spise, drikke kaffe eller bare se og føle folkelivet. Det er rett og slett et liv som virker forlokkende på meg.

-Unorsk i stilen, sier du. Hvordan vil lagkameratene dine beskrive deg?

-De vil nok si at jeg er energisk, humørfylt og at der er mye følelser rundt meg. Men jeg tror også de vil si at jeg er hjelpsom og reflektert, sier Emil, før han reflekterer over nettopp det å være reflektert.

-Vi som klubb er kanskje bedre på å reflektere over det vi gjør enn andre klubber. Vi trener ikke bare for å trene, og spiller ikke bare for å spille. Skal vi bli flinkere må vi analysere og evaluere alt vi gjør. Det gjelder ikke bare oss ute på banen, men alle i klubben. Det er sånn vi kommer videre, og det har vært med på å få oss dit vi er i dag. Det er viktig å reflektere over det vi til en hver tid holder på med.

Reflektert er forøvrig et ord jeg noterte meg ganske tidlig i samtalen med Emil, og det var en egenskap som kanskje overrasket meg noe. Den Emil jeg har sett på TV og i hallen har skapt et annet inntrykk enn det jeg nå sitter igjen med etter en halvtime på telefonen.

-Thomas Solstad, beskriv Emil kort for meg. Men ikke som håndballspiller.

-Emil er en fantastisk lagkamerat som alltid kommer med godt humør, og han backer laget uansett rolle. Han har blitt en veldig god kamerat, en kamerat som i tillegg lager overraskende god mat, smiler lagkaptein Solstad.

Og akkurat mat er en ting Emil er opptatt av, for alt jeg vet er det det franske kjøkkenet som har inspirert han.

-Jeg er glad i å lage mat og styre på på kjøkkenet. Da spiller jeg litt kul musikk og holder på. Jeg bor for meg selv, men jeg liker å få besøk og stelle i stand. Jeg er glad i å henge med venner, og har venner både i og utenfor håndballen. Men som situasjonen er nå, med korona og karantener, blir det til at jeg henger mest med gutta på laget. Laget har blitt yngre og yngre for hvert år i de årene jeg har vært her, og det gjør mye med det sosiale. Vi knytter veldig sterke bånd og er blitt veldig gode venner. Vi er jo egentlig bare en guttegjeng som holder sammen, smiler den matglade keeperen.

-Er du lagets beste kokk?

-Nja, jeg vil vel kanskje si at jeg og Josef Pujol er de to beste.

-Men når jeg nå har spurt om hvem av dere som er best, så kan jeg ikke la være å spørre om hvem som er i den andre enden av skalaen når det kommer til matlaging?

-Hehe, det er nok Edwin Aspenbäck. Nei, nei, forresten, jeg tror nok Jesper Gulliksen er den dårligste til å lage mat, gliser keeper-kokken.

Livet etter håndballen

I dag er Emil håndballspiller på heltid. To økter om dagen, mye reising og et strengt korona- og karanteneregime gjør det vanskelig å gjøre noe annet. Men Emil har planene klare, og neste år tenker han å studere ved siden av håndballspillingen. Men om du, som jeg gjorde, tenker at han sikkert skal studere språk, så tar du feil.

-Jeg har jobbet litt på en skole tidligere, men gjør ikke det nå. Jeg planlegger å studere på deltid fra neste år, og det er nok markedsføring og -ledelse jeg ønsker å utdanne meg innen. Jeg er opptatt av de prosessene som foregår i organisasjoner. For å bruke oss i Elverum som et eksempel. Jeg vil vite hvorfor vi gjør det så bra som vi gjør det, og hvordan klarer de seks som sitter på håndballkontoret å gjøre oss konkurransedyktige. En ting er at vi spiller Champions League, men det er ingen selvfølge at vi skal klare å lage store arrangementer og skape så gode inntekter. Det er bare fire år siden klubben lå helt nede med flere millioner i gjeld. Hva skjedde? Hvordan ble skuta snudd? Det er sånne prosesser jeg vil lære mere om, og det er det jeg ser for meg å jobbe med når håndballspillingen er historie.

-Jeg vil være førstekeeper, det er ingen tvil om det.

Før jeg slipper Emil helt, og han kan få litt fri fra den masete skribenten, som ba om en halvtime og som snart har brukt en time, må vi snakke litt håndball. Sine 22 unge år til tross, så er han en av de spillerne i laget med lengst fartstid på A-laget til Elverum. Men i alle de fire årene han har vært i A-stallen til klubben så har han kjempet om plassen med keepere på det aller øverste nivået. Morten Nergaard og Torsten Fries er keepere det er tøft for en unggutt å henvise til benken, men Emil har tatt vare på mulighetene han har fått, og han har en plan som går lengre enn til neste kamp.

-Jeg vil være førstekeeper, det er det ingen tvil om. Men jeg er også 100 % sikker har mer utbytte av å være i den situasjon jeg er i, fremfor å være førstekeeper i en middels god klubb. Jeg skal bli en spiller som avgjør store og viktige kamper. Den beste keeperskolen jeg kan gå nå er den jeg går på her i Elverum. Jeg vet jeg står bak Rema 1000-ligaens aller beste målvakt, og den erfaringen er ekstremt viktig for min utvikling, forteller Emil.

-Vil du se på det på samme måten om to år, når kontrakten din går ut?

-Da ser jeg nok annerledes på det, svarer Emil bestemt, og det hersker ingen tvil om at han har ambisjoner og vet hvor han vil.

Elverum topper så langt serien her hjemme, og du skal lete lenge for å finne et håndballmenneske som ikke er skråsikker på at laget kommer til å vinne årets Rema 1000-liga. Laget fikk også en strålende start på sesongens Champions League med en ekstremt sterk borteseier mot Porto i første kamp. Til torsdag er det hjemmekamp i Terningen Arena. Da kommer det polske storlaget, Vive Kielce, på besøk, og ikke minst blir det et gjensyn med fjorårets Elverum-kaptein Sigvaldi Guðjónsson. Det gleder Emil seg til.

-Det blir moro og stort å møte Sigge igjen. Men han må for all del ikke score på meg med trickskuddet sitt, det vil være et stort nederlag, smiler Emil og legger til

Det at Sigge gikk fra Elverum til Kielce, som en av de aller beste høyrekantene i verden, viser oss egentlig hva utvikling handler om. Han utviklet seg mye her i Elverum; fysisk, teknisk og taktisk, men først og fremst mentalt. Han har lykkes fordi han har gjort den jobben som skal til, og det er den jobben han har gjort vi unggutta må se etter og lære av, forklarer Emil, før han avslutter med den setningen jeg ble enig med han om at skulle få være den siste i dette intervjuet.

-Vi er på rett sted.