Kari Aalvik Grimsbø. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

Dro for å spille OL-kval – endte med å legge opp

Av: Svein André Svendsen/NTH

Kari Aalvik Grimsbø dro til Norge for å spille OL-kvalifisering med landslaget da corona-avbruddet kom. Landslagsmålvakten brukte den lange pausen til å ta avgjørelsen om å legge opp.

Hun hadde akkurat brukt åtte måneder på å komme tilbake etter en kneoperasjon og fått stadig mer spilletid i tre kamper i den ungarske ligaen da det var tid for internasjonale uker og OL-kval.

– Jeg kom hjem 8. mars og skulle ha noen dager hjemme før jeg skulle på landslagssamling og spille OL-kvalifisering, men de dagene ble plutselig mange uker. Da det stoppet opp hadde jeg stort fokus på å ta en dag av gangen og trene og være forberedt på alt, ingen visste hvordan det ville utvikle seg, forteller hun.

– Men så ble pausen etter hvert ganske lang. Jeg gikk noen runder med meg selv og min familie, og sammen fant vi ut at det beste for meg og mitt kne var å ta vare på meg selv og ikke risikere noen ny skade. Jeg har hatt min del av skader, så jeg fant ut at det var riktig å si stopp nå, og ikke dra strikket for langt, utfyller landslagskeeperen.

30. april ble avgjørelsen offentliggjort. Hennes siste kamp ble 4. mars, hjemme mot Békéscsaba i den ungarske ligaen.

– Opptreningen hadde tatt litt lenger tid enn forventet. I den første kampen var det bare snakk om noen minutter, i kamp nummer to fikk jeg et kvarter. I den siste kampen fikk jeg spilt 30 minutter og da fikk jeg tilbake følelsen av å være meg sjøl i målet og stå helt fritt uten å tenke på kneet. Jeg visste jo ikke det da at det skulle bli min siste kamp, men så var jeg i hvert fall glad for at jeg kunne kjenne på den følelsen.

Åtte måneder i forveien hadde hun en redning som sendte resten av klubben jublende til himmels. Den tittelavgjørende redningen på skuddet fra Lois Abbingh i sluttsekundene av Champions League-finalen 2018/19 mot Rostov-Don ble hennes siste redning i turneringen. Den sikret Győr tittelen for tredje sesong på rad.

– Det å få oppleve å gjøre en veldig viktig redning i siste sekund, som er avgjørende for laget ditt er veldig stort.

At det ble hennes siste bidrag til laget i en Champions League-kamp, betegner hun som «helt greit».

– Jeg hadde lyst til å kjempe om flere titler med Győr og hadde håp om mer landslagsspill. Det er det som har holdt motivasjonen oppe, men samtidig er det godt å kunne avslutte karrieren uten operasjon – og avslutte mens jeg sto i mål, og ikke mens jeg var skadet, sier hun.

Når hun ser tilbake på tiden i Győr, er det nettopp Champions League-trippelen som henger høyest.

– De står utrolig høyt. Klubben har store tradisjoner og gode spillere. Det å ha fått lov til å ha vært en del av den gjengen har vært stort for meg. Det har vært utrolig tøffe og jevne finaler, så at vi har klart å vinne med det store presset er jeg veldig fornøyd med, sier 35-åringen.

Hun har løftet troféene med mange norske lagvenninner.

– Det har vært veldig stas med at vi har vært mange nordmenn i klubben. Det er en trygghet i det, og de er utrolig dyktige spillere. Det har vært viktig å ha dem i laget for at vi skal prestere det vi har prestert. Så har det vært godt å kunne snakke litt norsk innimellom, sier hun.

Målvakten har vært veldig fornøyd med begge sine utenlandske klubber, først i Esbjerg og så i Győr.

– Begge steder har vi funnet oss fort til rette og knyttet et nettverk også utenfor håndballen. Det har gitt oss mye som familie, at det ikke er kun håndballen vi går til. I Esbjerg var det flott natur og masse forskjellige naturopplevelser i nærheten. I Győr har vi storbyer som Budapest, Wien og Bratislava innen kort rekkevidde, så det har vært en helt annen opplevelse kulturmessig. Det synes vi har vært artig og gitt oss veldig mange forskjellige inntrykk, sier hun.

Nå er eventyret over, men familien blir for øyeblikket hindret av smittevernreglene for å avslutte kapittelet ordentlig.

– Nå organiserer vi folk som pakker ned og flytter for oss i Győr, det ble plutselig en brå slutt. Restriksjonene gjorde det vanskelig for oss å dra ned selv, og nå er jo alt avlyst og utsatt håndballmessig også. Det blir ikke til at jeg drar tilbake dit akkurat nå, men jeg håper jeg kan få dratt tilbake til høsten. Det er ikke noe ålreit etter fem år i en klubb at jeg plutselig ikke kommer tilbake etter at jeg sa «ha det, vi ses snart igjen» i mars. Det er veldig viktig for meg å få dratt tilbake og få tatt ordentlig farvel med hele gjengen, sier målvakten.