Danmark er dejligt for Aksel Horgen

Min egen håndballkarriere er ikke mye å skryte av. Medaljefangsten ble aldri veldig stor, så når jeg i festlig lag skal gjøre rede for mine bragder på idrettsbanen har jeg ikke annet å vise frem enn en bronsemedalje fra Veteran NM, G-35, i 2005, og en sølvmedalje fra Militær NM i 1987. Den siste medaljen har jeg forresten mistet. Eller så befinner den seg i skryte-esken i boden hjemme hos mine foreldre, sammen med svømmeknappen og pokalen fra Siggerudrennet, vinteren 1974. Men det er en ting til jeg kan skryte på meg. Jeg hadde fast plass i garderoben, ved siden av Aksel Horgen.

Vi skal tilbake til sesongen 96/97, og jeg hadde vært med på å spille Siggerud opp fra det dypeste håndballmørket og helt opp til 2. divisjon. Det var stort for hele bygda, og en ny verden åpnet seg for oss. Vi måtte fly til noen bortekamper, og vi hadde reklame på draktene. En gang spilte vi til og med mot Elverum i cupen, og vi kunne se resultatet av kampen på selveste Tekst-TV kun noen minutter etter at tapet var et faktum. Jeg lurer på om det bildet jeg tok av Tekst TV-skjermen den kvelden også ligger i den nevnte skryteesken hjemme hos modern og fadern. Til tross for alt dette fikk jeg gå i fred på butikken. Vi har alltid vært veldig jordnære på Siggerud. Jeg var keeper, men først og fremst andrekeeper. Veldig andrekeeper egentlig. Førstekeeperen vår het Erik Horgen, og Erik er den beste målvakten landet har fostret, som ikke har landskamper. Han hadde akkurat lagt opp etter en fin karriere, i Fredensborg/Ski og Bækkelaget, og blitt far til en liten gutt, i slutten av mai det samme året. Det lille nurket, som ble født 29. mai 1996 het Aksel, og han var ofte med pappa, Erik, på trening og kamp. Da jeg ble kjent med han for første gang var han på størrelse med et litt velutstyrt medisinskrin, og det jeg kanskje husker best er at han hadde den samme mørke, tjukke luggen, som han har i dag. Aksel, og barnevogna, hadde fast plass ved siden av meg i garderoben, og det blir vel riktig av meg å benytte anledningen til å beklage noe av den språkbruken de små barne-ørene helt sikkert ble utsatt for. Nok om det, denne saken skal handle om Aksel Horgen, i 2020. Han har i likhet med sin far blitt veldig god, så god at han i dag er «proff» i danske Bjerringbro-Silkeborg.

Spilt på lag med fadern

Håndballkarrieren til Aksel begynte som nevnt i garderoben i Siggerudhallen da han var noen måneder gammel. Men gutten er fra Langhus, noen kilometer unna Siggerud, og det var i den burgunderrøde drakta til Langhus han spilte sine første kamper. Men etter noen år gikk turen tilbake til Siggerud.

-Vi var plutselig ikke spillere igjen på laget, og da hadde jeg to valg. Enten måtte jeg spille på 94-laget til Langhus, eller så kunne jeg dra til Siggerud og spille på 96-laget der. Jeg kjente treneren der, Roger Johansen, fra før. Roger var en kamerat av fattern, og flere av spillerne på Siggerud-laget var allerede gode kompiser av meg. Så det ble Siggerud. Vi var et ganske bra lag, og kjempa der oppe i toppen av Bring-serien. Follo HK-spiller ble jeg da jeg var 17 år, og fikk plass i A-troppen til Frode Scheie allerede den første sesongen. Det ble mest G18 og 2. divisjon, men jeg fikk min debut i Eliteserien. Dessverre rykka vi ned til 1. divisjon, forteller Aksel.

Om man i dag tar en titt på det Follo-laget som rykket ned den sesongen kan man stille seg spørsmålet om hvordan det i det hele tatt var mulig. Men gutta var unge og har tatt store steg siden den gang.

Etter et par sesonger på A-laget til Follo, hvor han fikk oppleve det litt spesielle det er å spille på lag med sin egen far, flytta Aksel til Haslum, og han etablerte seg fort som en svært målfarlig og talentfull høyrekant. Spekulasjonene gikk om en overgang til utlandet, men etter to år gikk turen videre i Norge, noen få mil vestover, og til Drammen.

-Jeg signerte først for to år i Drammen, og så ble det forlenga med to år til. Men så kom Bjerringbro-Silkeborg på banen og ville kjøpe meg ut før den siste sesongen i kontrakten, forteller Aksel

Stortrives i Danmark

Og Bjerringbro-Silkeborg ble det. Før denne sesongen gikk flyttelasset over Kattegat, og den danske toppserien er den nye arenaen til 24-åringen fra Langhus

-Da jeg var i Drammen var jeg klar på at jeg ikke skulle hoppe på det første tilbudet som dukka opp fra utlandet. Den danske ligaen ville passe perfekt og var hele tiden veldig aktuell, men jeg ville vente til den rette klubben dukket opp. Det kom noen tilbud, som ikke var aktuelle, men da Bjerringbro-Silkeborg kom på banen passet det perfekt. Laget spiller stort sett i Europa hvert eneste år, og det er en klubb som kjemper helt i toppen av den danske ligaen, sesong etter sesong.

Silkeborg er en by med ca. 45.000 innbyggere, beliggende i Midt-Jylland, og det er der Aksel har slått deg ned og funnet seg til rette.

-Det går fint og jeg stortrives. Koronaen har naturligvis gjort oppholdet annerledes enn hva jeg så for meg, men annerledes ville korona-tilværelsen vært uansett hvor i verden jeg ville befinne meg. Det er en fin hverdag her i Silkeborg. Det er en passe stor og hyggelig by med et koselig miljø. Det er ikke langt til Aarhus, så om jeg vil kjenne på storby-følelsen er det enkelt å greit å komme seg dit. Men dessverre så har koronaen stoppa mye av den aktiviteten som er morsom i storbyer også, smiler Aksel lurt.

Klubben bærer også navnet til Bjerringbro. Den lille stasjonsbyen har kun 7.000 innbyggere, men den er viktig for håndballklubben, Bjerringbro-Silkeborg.

-Bjerringbro ligger ikke så veldig langt unna Silkeborg, i avstand er det som mellom Siggerud og Ski tenker jeg. Vi er i Bjerringbro sånn ca. en gang i måneden. Da trener vi alltid et juniorlag, i tillegg til at vi trener der selv. En av de største sponsorene våre, Grundfos, holder til i Bjerringbro, og det er viktig for oss å vise at klubben har tilhørighet til Bjerringbro også, oppklarer Aksel.

Snakker dansk-norsk, ønsker seg sykkel og drikker øl etter kamp

Jeg har lagt merke til at nordmenn i Danmark ofte får en ganske spesiell talemåte. Det blir lett en blanding av dansk og norsk. Jeg kaller det «Mia Hundvin-dansk», og det høres, i mine ører, egentlig ganske rart ut. Hvordan er det med Aksel, har han klart å holde på den vakre Follo-dialekten?

-Hahaha. Det har blitt en del dansk-norsk på meg også skjønner du. Jeg må det rett og slett, ellers så forstår nesten ingen hva jeg sier. Spesielt de unge er helt håpløse, gliser Aksel.

Han er altså i ferd med å bli litt dansk i språket allerede. Hva blir det neste? Har han kanskje begynt å sykle også?

-Jeg burde egentlig få skaffet meg en sykkel. Jeg bor rett i nærheten av byen og hallen, og en sykkel ville passe perfekt. Men jeg har bil og er ikke flau over å kjøre de få minuttene ned til hallen. Men en sykkel kunne vært lurt og det er ihvertfall ingen motbakker og snakke om. Motvind og regnvær, derimot, det er det bra med, smiler gutten som helt tydelig er i ferd med å etablere seg i det flate nabolandet.

-Men når vi først er inne på Danmark og dansk kultur, er det bare en myte det at det fort kommer på plass en kasse øl etter kamp?

-Hehe, nei det er nok ikke noen myte. I garderoben etter kamper og på bussturer hjem fra kamp er det alltid en kald øl, eller to. Så det blir nok en del mer øl her enn hva som var tilfelle hjemme. Sånn er kulturen i Danmark. Men det er ganske sosialt. Vi blir lenger sammen i garderoben, og vi møtes stort sett alltid til middag sammen etter kamp. Det er egentlig en ganske fin tradisjon, og det er med på å skape et veldig godt lagmiljø.

Sikter mot Topp 3 og sluttspill

Sportslig har den første sesongen til Aksel, i Danmark, begynt bra. Både for han personlig og for klubben, Bjerringbro-Silkeborg.

-Det har gått bra.Vi ligger så langt på 3. plass og sikter mot Topp 3 og sluttspillet. Det er det som betyr noe her i Danmark. For egen del har det også gått ganske bra. Jeg var i fin form da jeg kom ned hit og kom ganske fort inn i det. Det variert naturlig nok litt helt til å begynne med, men nå synes jeg det har stabilisert seg og blitt ganske bra, forteller Aksel, som stort sett spiller 45-60 minutter i hver kamp og er det klare førstevalget på høyrekanten til topplaget.

Om du går inn på Bjerringbro-Silkeborgs hjemmesider og ser på det offisielle lagbildet, så finner du Aksel plassert helt på midten på første rad. Det er jo selve «Kenny Dalglish-plassen». Det er der stjernespilleren står.

-Er ikke det litt småfrekt av en førsteårs-spiller å innta den plassen på lagbildet?

-Hahaha, det har jeg ikke tenkt på, og det må du nesten ta med fotografen som satte opp det bildet. Men når det er sagt, så føler jeg meg ikke som en rookie i laget. Jeg kom hit for å bidra og for å ta ansvar.

-Om du ser på den danske ligaen totalt sett, er den mye bedre enn den norske?

-Ja det er helt klart et stort steg opp rent kvalitetsmessig. Jeg tror alle de åtte beste lagene i ligaen ville kjempet helt i toppen av Rema 1000-ligaen, og de aller svakeste lagene i den danske ligaen ville nok helt sikkert klart seg fint i Norge. Det er ganske stor forskjell egentlig.

Landslaget er et naturlig mål

Aksel ble kåret til årets spiller i norsk håndball etter 2019 sesongen, og han har tronet helt i toppen av toppscorerlistene de siste sesongene. Hele 66 ganger har han tatt på seg landslagstrøya for aldersbestemte landslag, men han har kun fått to kamper med flagget på brystet for den norske A-landslaget.

-Synes du selv du har fått for få landskamper?

-Nei, det er det vanskelig for meg å uttale meg om. Jeg la vel an til å få noen flere før jeg ble skade i skulderen i fjor, men det er tøff konkurranse fra de gutta nede i Tyskland (Kristian Bjørnsen og Kevin Gulliksen). Landslaget er et helt klart mål for meg fremover, og jeg ønsker helt klart å etablerer med som en av de to, tre spillerne som er med i hver kamp.

-Du har en treårs-kontrakt med Bjerringbro-Silkeborg, og landlaget er en målsetting i fremtiden. Har du satt deg flere, langsiktige mål?

-Nei egentlig ikke. Landslaget er et hovedmål, og da må jeg spille på høyt nivå. Det gjør jeg i dag. Den danske ligaen er svært god, det er kanskje bare den tyske som er bedre, og jeg spiller i en toppklubb. Jeg har ikke noe mål om å spille i den eller den ligaen om noen år, det vil tiden vise. Nå skal jeg begynne på en Master-utdannelse i Pedagogisk Psykologi ved Universitetet i Aarhus. Det er et studie som er tilrettelagt livet jeg lever som håndballspiller, og det vil ta litt tid. Jeg har ikke noe hastverk med å reise videre noen steder, livet i Silkeborg er flott både på og utenfor banen.

Følger Follo og Drammen

Aksel følger godt med på hva som skjer i den hjemlige håndballen også, og et spesielt øye blir det naturligvis på Follo, som i dag kjemper i toppen av 1. divisjon med ambisjoner om å rykke opp. Mamma Laila Horgen er styreleder i klubben, og pappa Erik er assistent-/keepertrener i tillegg til den evigvarende rollen som nødmålvakt.

-Det er klart jeg følger Follo nøye. Sånn må det jo bli når mamma og pappa er så engasjert som de er der. Det blir mye Follo-snakk på telefonen og jeg forsøker å få med meg en del av kampene til laget. Jeg tror de har en god sjanse til å rykke opp, men det blir spennende å se hva Kristiansand presterer utover sesongen. Så følger jeg naturligvis også Drammen tett, og jeg snakker ganske ofte med Kristian Kjelling. Det er vel de to lagene jeg har det næreste forholdet til, men jeg har fortsatt en del gode kompiser i Haslum og følger selvsagt med på hva de holder på med også.

Karriereslutt i Follo, på lag med pappa?

Denne historien begynte i 1996, da hadde Aksels pappa, Erik Horgen, lagt opp for første gang. Siden den gang har det blitt er rekke comeback på Horgen senior. Fortsatt stenger han buret innimellom på Follo-treninger, og denne sesongen har har sittet klar på benken ved et par anledninger da det har vært skader hos de faste målvaktene. Det er ingen i Follo som tror at Erik har spilt sin siste håndballkamp på høyt nivå. Hva tror Aksel?

-Når du en gang i fremtiden skal gi deg med håndball, så måtte det vel passe fint med en siste sesong i Follo, på lag med pappa, Erik?

-Hahaha, da skal han holde ut bra lenge, men det kan de jo hende han gjør. Jeg har forhåpentligvis mange år igjen før jeg eventuelt tar på meg Follo-trøya igjen, men det hadde vært veldig moro da, avslutter en blid Aksel Horgen